Medlemstallet i De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) har blitt redusert fra 15 til 12 etter at Niger, Mali og Burkina Faso trakk seg ut i februar.
ECOWAS ble grunnlagt i 1975 og er ett av åtte regionale økonomiske fellesskap som er anerkjent av Den afrikanske union (AU) for å fremme regional integrasjon på kontinentet. Hovedmålet er å skape én stor handelsblokk gjennom økonomisk samarbeid.
Siden 1975 har ECOWAS og søsterorganisasjonen Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (UEMOA) gjennomført en rekke tiltak for å forbedre de vestafrikanske landenes handel med hverandre og deres forbindelser til resten av verden.
Likevel har utviklingen mot regional integrasjon gått sakte. Den intraregionale handelen ligger fortsatt langt under nivået i andre regioner, og de vestafrikanske økonomiene er fortsatt svært avhengige av den uformelle sektoren. De begrensede resultatene betyr at det er et misforhold mellom regionalismen slik den er på papiret, og slik den oppleves i det daglige. Til tross for de mange avtalene som er inngått mellom vestafrikanske land for å fremme integrasjon, er Vest-Afrika en av verdens dyreste regioner å gjøre forretninger i.
Den politiske eliten bærer en stor del av skylden for dette. I et politisk system som baserer seg på personlig nettverk, går regional integrasjon imot de uformelle avtalene som politikerne har etablert med velstående forretningsfolk. Disse nettverkene har oppmuntret til utviklingen av uformell handel mellom vestafrikanske land og forhindret iverksetting av handelsforenklende tiltak. En stor del av handelen mellom Benin, Niger og Nigeria er for eksempel avhengig av uformelle nettverk som knytter næringsdrivende i grenseområdene til statseliten i hovedstedene.
Med tanke på de mulige konsekvensene kan man undre seg over hvorfor tre innlandsstater, som er blant de fattigste i verden, forlater en organisasjon som er opprettet for å fremme fri bevegelse av mennesker, varer og kapital i regionen.
Avgjørelsen ser ut til å være tatt av politiske årsaker, men de økonomiske følgene vil være vidtrekkende. Tidligere har stengte grenser mellom Sahel og kystlandene hatt ødeleggende konsekvenser for den regionale økonomien. De har også påvirket levebrødet til millioner av bønder, gjetere og byboere som kanskje mer enn noe annet sted i verden er avhengige av regional handel.
Det var nettopp for å fremme disse gjensidige relasjonene mellom Sahel og Guineabukta at ECOWAS ble etablert i den nigerianske hovedstaden Abuja for snart femti år siden.
Integrasjonens gåte
Sahel er et stort halvtørt område som strekker seg fra Senegal i vest til Tsjad i øst. Det er utsatt for et kontinuerlig usikkert klima og omfatter noen av de fattigste og minst utviklede landene i verden.
Sahel-land som Burkina Faso, Mali og Niger er mer avhengige av regional handel enn kystland som Elfenbenskysten, Ghana og Nigeria. Dette skyldes at de er langt mindre urbaniserte og industrialiserte enn sine naboland. De har en tendens til å produsere de samme landbruksvarene, som de vanligvis selger til andre land ved Guineabukta.
Husdyrhandelen mellom Sahel og Guineabukta er også svært avhengig av fri bevegelse mellom de vestafrikanske landene. Nærmere to tredjedeler av husdyrtransporten i Vest-Afrika krysser en internasjonal grense. Dette er vanligvis fra Sahel til store markeder i sør, som Abidjan i Elfenbenskysten.
En ren Sahel-blokk, som den nyopprettede Alliansen av Sahel-stater (AES), vil aldri kunne erstatte ECOWAS. Det skyldes rett og slett den regionale karakteren til de menneskelige og økonomiske strømmene i Vest-Afrika. Den nye blokken ble opprettet i fjor av militærjuntaene som tok makten i Burkina Faso, Mali og Niger, som en reaksjon på sanksjonene fra ECOWAS.
Fordi landene i Sahel nesten ikke har noen industri, importerer de mye av det de forbruker fra det vestafrikanske og det globale markedet, særlig fra Kina. Mye av sementen, petroleumsproduktene, bilene, tekstilene, hveten, risen og plasten som selges på markedene i Niamey, Ouagadougou og Bamako, er produsert andre steder. De er avhengige av havnene i Guineabukta for å importere dem.
Kystlandene er også langt fra selvforsynte. De importerer for eksempel store mengder løk fra Sahel. De drar også stor nytte av import- og eksporthandelen med innlandsstatene i Sahel.
Noen av dem har utviklet seg til såkalte entrepôt-økonomier. Dette er handelshavner der varer fra verdensmarkedet kan importeres og lagres før de reeksporteres uten toll. Benin, for eksempel, har spesialisert seg på å importere varer som etter hvert reeksporteres ulovlig til naboland som Nigeria og Niger, der varene er forbudt eller underlagt høye avgifter.
Konsekvensene
Utmeldingen av ECOWAS vil sannsynligvis få store konsekvenser for den regionale økonomien som helhet. På grunn av sin innlandssituasjon vil imidlertid landene i Sahel bli mer berørt enn resten av regionen av gjeninnføringen av tollbarrierer. Uten fri adgang til havnene i Cotonou, Lomé, Abidjan og Tema vil importen til Sahel bli langt dyrere.
Uformell handel er allerede den dominerende formen for økonomisk utveksling i regionen. Denne vil trolig oppleve en oppblomstring uten sidestykke, særlig langs grensen mellom Niger og Nigeria.
I tillegg kan utmeldingen av ECOWAS og protokollen om fri bevegelse få katastrofale konsekvenser for millioner av mennesker fra Sahel som i dag bor i kystbyene eller ønsker å migrere hit. Migrasjonen i Vest-Afrika er for det meste intraregional. De fleste migranter fra Sahel drar til Guineabukta. Migranter fra kystlandene reiser til Europa gjennom Sahara og, i økende grad, til USA.
Næringsdrivende fra Sahel har også utviklet omfattende handelsnettverk i hele Vest-Afrika. De utnytter liberaliseringen av handelen som har preget regionen siden 1980-tallet.
Fra Abidjan til Lagos vil handelsnettverk som baserer seg på veletablerte diasporaer, bli særlig påvirket av handelsrestriksjoner og innvandringspolitikk.
Politiske motiver
Beslutningen om å forlate ECOWAS har lite med økonomiske hensyn å gjøre. Den er først og fremst motivert av det faktum at blokkens tilnærming til regionbygging ikke begrenser seg til økonomisk integrasjon. ECOWAS er også kjent for sitt solide engasjement i fredsbevaring og sikkerhetsoperasjoner for å få slutt på konflikter i regionen.
I blokkens protokoll om demokrati og godt styresett, som ble vedtatt i 2001, er det nedfelt en nulltoleranse for «makt som er ervervet eller opprettholdt med grunnlovsstridige midler». I tillegg tillater protokollen fra 1999 eksterne intervensjoner uten statens samtykke under visse forutsetninger, blant annet ved «styrting eller forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering».
Dette, snarere enn handelsliberalisering, er hovedårsaken til at kuppmakerne i Burkina Faso, Mali og Niger har bestemt seg for å forlate ECOWAS.
Opprinnelig publisert 14. februar 2024 av The Conversation.