Det er urovekkende at mange av de afrikanske lederne som droppet toppmøtet til G77/Kina i Uganda 21.–23. januar, strømmet til Roma forrige uke for å delta på toppmøtet mellom Italia og Afrika. De var invitert av statsminister Giorgia Meloni til det storslåtte Palazzo Madama, der de ble presentert for Mattei-planen for Afrika.
Det avgjørende ordet her er for Afrika. Moussa Faki Mahamat, leder for kommisjonen til Den afrikanske union (AU), gjorde det klart at de afrikanske lederne dro til Roma uvitende om planen. «Vi skulle gjerne ha blitt rådført», sa han.
Siden afrikanske regjeringer ikke har noen plan for Afrika, fortsetter kontinentet å være en del av andres – enten det er Europa, USA, Kina eller G7 (hvor Italia har formannskapet i år). Med en PR-vennlig retorikk blir imidlertid årets nykoloniale plan omtalt som «ikke-utbyttende, ikke-paternalistisk, men heller ikke veldedig».
Slik beskrev Meloni Italias «visjon for utvikling i Afrika», som ellers var lite detaljert. Det som ble kunngjort, var at fireårsplanen vil ha en innledende finansiering på 5,5 milliarder euro, hvorav tre milliarder euro kommer fra et klimafond som Italia opprettet i 2022. Finansieringen vil bestå av lån, investeringer, lånegarantier og tilskudd.
Planen vil omfatte en rekke sektorer – blant annet utdanning, landbruk, helse og vann – men hovedfokuset vil være energi. Meloni forklarte at et av hovedmålene er å gjøre Italia til et «energiknutepunkt» som skaper en «bro mellom Europa og Afrika».
Et annet stikkord er også viktig her: Mattei. Den høyreradikale italienske regjeringens plan for Afrika er oppkalt etter Enrico Mattei, den avdøde grunnleggeren av Italias statlige olje- og gasselskap Eni, som var beryktet for å bruke bestikkelser for å få ting gjort. Eni har omfattende prosjekter med fossilt brensel i et dusin afrikanske land. Selskapets administrerende direktør, Claudio Descalzi, deltok i lanseringen av planen sammen med lederne for andre statseide selskaper.
Forventningen om Enis betydelige engasjement i mangemilliardprosjektet har forståelig nok vakt bekymring blant analytikere og sivilsamfunnet. De har bemerket at avtalen sier svært lite konkret om hvilke energikilder som skal satses på, og at den ikke utelukker olje- og gassprosjekter.
I forkant av toppmøtet mellom Italia og Afrika sendte over 80 afrikanske sivilsamfunnsorganisasjoner, ledet an av Don't Gas Africa, et felles brev til den italienske regjeringen. De advarte om at utelukkelsen av afrikanske perspektiver i utformingen av Mattei-planen «ikke bare undergraver gjensidig respekt og samarbeid, men også opprettholder en syklus av ulikhet». De frykter også at planen «utløser flere investeringer og pengestrømmer til nye fossile olje- og gassprosjekter», noe som ikke bare er ødeleggende, men også «avleder ressurser fra andre sektorer – som utbygging av fornybar energi eller klimatilpasningsprosjekter».
Det afrikanske sivilsamfunnet og uavhengige eksperter har gjort det helt klart at Afrika ikke kan godta partnerskapstilbud som forsterker de strukturelle problemene, øker avhengigheten av utvinningsindustrien og låser landene ytterligere fast i fortidens foreldede, dyre, helsefarlige og urettferdige energisystem basert på fossilt brensel.
Landene må bygge infrastruktur for fornybar energi for å forsyne de 600 millioner afrikanerne som ikke har tilgang til elektrisitet, i stedet for å eksportere den for å tjene Europas energisikkerhet. De må investere i matsuverenitet og agroøkologi, ikke i eksport av salgsavlinger som supplerer EUs felles landbrukspolitikk (CAP). Og de må komme seg opp fra bunnen av den globale verdikjeden og investere i produksjon med høy verdiskapning som prioriterer ren energi, ren matlaging og ren transport i Afrika.
Hvis partnerskapet mellom Italia og Afrika ikke tar hensyn til disse behovene, er det ikke annet enn et åpenbart koloniprosjekt som må avsløres og avvises i stedet for å hylles av afrikanske ledere. Langt fra å gagne kontinentet, vil planen bare være enda en del av et større prosjekt som skal sikre at Afrika fortsetter å spille samme rolle som under kolonialismen, nemlig som en kilde til billige råvarer, et forbrukermarked for europeisk industri og en dumpingplass for foreldet teknologi og samlebåndsproduksjon.
Et av målene i Mattei-planen er å begrense migrasjonen. Italia er inngangsporten til Europa for tusenvis av migranter hvert år. Mellom januar og juli i fjor ankom over 120 000 mennesker Europa via sjøveien over Middelhavet og fra Nordvest-Afrika, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Dette er en økning på 77 prosent fra samme periode i 2022, og vil bare øke i takt med at klimakrisen intensiveres. Verdensbanken anslår at innen 2050 (også kjent som i overmorgen på klimakalenderen) vil om lag 216 millioner mennesker være på flukt som følge av klimaendringer globalt, omtrent halvparten av dem i Afrika.
Til tross for de mange fordelene som innvandring fører med seg, har Italia – og Europa generelt – desperat forsøkt å stoppe denne bevegelsen. De har hovedsakelig styrket grenseovervåkningen og intensivert sikkerhetsapparatet i samarbeid med nordafrikanske regjeringer. Mattei-planen hevder å ta tak i de grunnleggende årsakene til migrasjon, men bommer fullstendig. Migrasjon er delvis drevet av skyvfaktorer som klimaendringer og fattigdom. En plan som ikke tar tak i Afrikas strukturelle behov, men i stedet satser på fossile energiprosjekter med karbonutslipp, belaster kontinentet med ytterligere gjeld og holder landene fast på bunnen av den globale verdikjeden, vil bare kaste bensin på bålet de håper å slukke.
Opprinnelig publisert av African Arguments 2. februar 2024