En analyse av ytrings- og pressefriheten i Libya fra 2011 til i dag

«Den politiske elitens bruk av media for å påvirke det politiske ordskiftet begynte raskt etter at Gaddafi-regimet ble styrtet. Mediebruken har imidlertid blitt systematisk intensivert de siste årene, og har fått betydelig innflytelse på den politiske debatten, særlig etter at Tripoli-konflikten ble avsluttet i 2020», sier Walid Ali, en libysk doktorgradsforsker i konflikt- og fredsstudier i Midtøsten og Nord-Afrika ved Universitetet i Glasgow. «Etter at våpenhvilen ble undertegnet og samlingsregjeringen i Tripoli ble innsatt i mars 2021, ble kontrollen over mediene en slagmark mellom de stridende partene. Siden den gang har de styrende elitene brukt ulike strategier for å manipulere medieplattformene i den hensikt å styrke sin autoritet og bli sittende som de facto makthavere, særlig etter at valget som var planlagt i desember 2021, ble utsatt», sier Ali.

«De som de facto sitter med makten, den FN-støttede samlingsregjeringen i Tripoli og general Khalifa Haftars maktbase i Benghazi, som støtter den rivaliserende regjeringen i Tobruk, har valgt ulike tilnærminger for å påvirke opinionen. På begge sider har tidligere eliter fra Gaddafi-regimet spilt en avgjørende rolle i dette arbeidet, takket være de betydelige økonomiske ressursene de fikk under Gaddafi», legger han til.

De offentlige mediene er bundet til å være talerør for sine respektive regjeringer og tjener deres interesser snarere enn folkets interesser. «Lokale medier mangler nesten alltid de etiske verktøyene som hører til journalistyrket. De kan ikke verifisere om nyheter er sanne, granske saker og stille spørsmål til myndighetene for å forstå hva som skjer i landet», sier den italienske journalisten Vanessa Tomassini, en av grunnleggerne av nettplattformen Speciale Libia og korrespondent for Midtøsten og Nord-Afrika i Strumenti Politici. «Og selv når de stiller slike spørsmål, får de ofte ikke svar. Ledere av væpnede grupper går ikke med på å snakke med pressen, og når de gjør det, er det bare for å avlede mistanke, pynte på sitt offentlige image eller tjene sine egne agendaer.»

Siden hun grunnla Speciale Libia i 2017, har Tomassini forsøkt å gi en plattform hvor folk kan uttrykke seg. «Til tider har det vært vanskelig å holde på en nøytral posisjon, og noen artikler har støtt den offentlige opinionen i Libya. Jeg har blitt utsatt for sterk kritikk og angrep på sosiale medier, med mål om å stoppe arbeidet mitt», legger hun til.

Walid Ali er enig i at samlingsregjeringen i Tripoli har etablert et propagandamaskineri med ulike taktikker siden den kom til makten i mars 2021. «For det første har samlingsregjeringen utøvd sin innflytelse over de offentlige satellittkanalene og brukt dem til å fremme statsministerens ambisjoner, noe som har styrket regjeringens autoritet. I tillegg har samlingsregjeringen forsøkt å tiltrekke seg regjeringsfiendtlige aktivister og offentlige personer i sosiale medier ved å tilby dem verdifulle kontrakter for å påvirke deres synspunkter og vinne deres lojalitet.»

Ali påpeker at lignende taktikker ble brukt i øst. «Samtidig valgte Haftars styre i Benghazi en mer tvangspreget tilnærming og tydde til harde maktmidler for å undertrykke opposisjonelle stemmer i den østlige delen av Libya. Under Haftar ble opposisjonelle stemmer brakt til taushet, noe som gjorde det praktisk talt umulig å fremme alternative synspunkter. I likhet med samlingsregjeringen har Haftars styre etablert et propagandamaskineri som inkluderer satelittkanaler og sosiale medier. Det er avgjørende å kjenne teknikkene som brukes av de styrende elitene og deres manipulering av mediekilder for å forstå hvordan de facto-myndighetene former politiske holdninger, mobiliserer mot hverandre og holder på makten.»

Vektleggingen av sikkerhetsinteresser og tilsidesettelsen av menneskerettighetsspørsmål har vært en viktig årsak til at EU ikke har klart å hjelpe objektive medieaktører i Libya.

«Prosjektene for å støtte demokratiske prosesser i Libya konkurrerte hele tiden med migrasjons- og sikkerhetsbekymringene til EU-medlemmer som ville verne om sin indre sikkerhet, noe som var særlig tydelig i perioden 2013–2017», forteller den tyske journalisten Mirco Keilberth, Midtøsten- og Nord-Afrika-korrespondent for Süddeutsche Zeitung. «Da beleiringen av Tripoli var over, samarbeidet EU mer aktivt med libyske væpnede grupper gjennom hemmelige oppdrag for å bekjempe Den islamske stat (IS) i Sirte, Benghazi og Misrata for å hjelpe hæren og ulike militser. Støtten til medieaktører kom i annen rekke.»

Det hender at internasjonale frivillige organisasjoner finansierer en fri og nøytral nettbasert nyhetsplattform i Libya, men det dreier seg om kortsiktige prosjekter, som opererer en stund før de forsvinner. EU har forsøkt å iverksette programmer og initiativer for å støtte demokratisering i landet og åpne opp det politiske rommet. EU støttet blant annet etableringen av mediekanaler som Libyan Cloud News Agency i regi av det tyske DW Academy, Libya-dekningen til BBC Media Action i Storbritannia og andre prosjekter, deriblant Local Libya, som Mirco Keilberth selv var med på å grunnlegge.

«Local Libya handlet om å la lokale aktører fortelle sine historier, fordi vi trodde at et initiativ fra libyske journalister på lokalt nivå ville redusere frykten i befolkningen. Men alle disse programmene mislyktes fordi ingen støttet menneskerettsaktivistene og journalistene mot militsens våpen og det politiske miljøet», forklarer han.

Keilberth påpeker at ambassadene som støttet disse prosjektene, var svært stille da menneskerettsforkjempere ble fengslet i Tripoli, eller da aktivister forsvant i Benghazi. I mange år fokuserte europeiske land mer på sikkerhet enn på demokrati, og når de kom i dialog med regjeringen i Tripoli eller hæren i øst, unngikk de menneskerettsspørsmål og snakket aldri om dem som ble fengslet.

De siste årene har oppmerksomheten i Libya i større grad vendt seg mot sosiale medier, særlig Facebook, som er mye brukt av libyere. Partene i konflikten har fortsatt å finansiere plattformer som tjener deres sak, men det har også dukket opp amatørbloggere som har funnet en ny måte å formidle sannheten til offentligheten på.

Dessverre fortsetter makthaverne i landet å bekjempe enhver mediefrihet. Etter påtrykk fra de mektige aktørene i øst har for eksempel parlamentet i Tobruk, kalt Representantenes hus, vedtatt en lov om nettkriminalitet, som gir sikkerhetsavdelingene rett til å arrestere bloggere. Situasjonen er ikke bedre i Tripoli. Militsene trenger ingen lov for å arrestere alle som irriterer dem eller en av deres allierte. I Libya har militsene inngått et ekteskap med korrupsjonen for å ramme alle de ikke liker.

«Representantenes hus har innført en avskyelig lov kalt ‘Elektronisk kriminalitet’ for å kneble offentligheten og sikre en ensidig fortelling som kun representerer de som sitter med makten», sier Majd Gannud, en libysk frilansjournalist og innholdsprodusent.

«Hittil har alle medier i øst fulgt samme linje som tjener de som sitter med makten. Under flommen i Derna i 2013 trakasserte myndighetene journalistene som dro dit for å dekke katastrofen. Og da det var sammenstøt i Benghazi nå i oktober, kuttet de kuttet all kommunikasjon for å hindre bloggere i å skrive om hendelsen. I tillegg truet de med å arrestere alle bloggere som la ut ting som etter deres mening truet den nasjonale sikkerheten», forklarer Gannud.

Ingenting er trygt, og ingen er trygge i Libya. Fra 2014 til i dag har ytringsfriheten vært i konstant endring, ifølge Nada Shalhi, en libysk frilansjournalist. Shalhi mener at det mest positive som har skjedd, er at sosiale medier har gitt mange, særlig kvinner, muligheten til å uttrykke ulike meninger og få tilbakemeldinger fra publikum. «Etter min mening har mediefriheten gjennomgått ulike stadier. Den blomstret i de to første årene etter revolusjonen, men etter at den andre borgerkrigen brøt ut i 2014, ble den raskt svekket. Mange kvinnelige aktivister har blitt utsatt for angrep etter spredning av hatefulle ytringer og hets», sier hun.

Tommasini deler den samme bekymringen. «Mange praktiserer en ‘med meg eller mot meg’-logikk, og journalister utsettes ofte for angrep og innskrenket ytringsfrihet i mediene. Det er først og fremst kvinnelige journalister som er mål for disse angrepene og hatytringer på nettet, i tillegg til større restriksjoner eller verbale angrep og fysisk mishandling fra myndighetene. De unge uttrykker seg først og fremst på sosiale medier, en plattform som fort åpner for falske nyheter, radikalisering og hatefulle ytringer.»

Denne artikkelen er en del av prosjektet Ytrings-og pressefrihet på det afrikanske kontinentet, som gjennomføres med støtte fra Fritt Ord.