Hvorfor er Rødehavet et så viktig internasjonalt område?
Bab al-Mandab-stredet mellom Jemen i Midtøsten og Djibouti på Afrikas horn er et av verdens travleste transittpunkter for olje og har stor betydning for Rødehavet. Det er en historisk viktig transittrute for handel. Nærheten til Det indiske hav og Persiabukta reduserer transportavstandene og letter handelen. Rundt 33 000 handelsskip passerer gjennom stredet hvert år.
På grunn av stredets strategiske betydning er en av de største konsekvensene av usikkerhet i Rødehavet en betydelig økning i kostnadene for global handel og energitransport.
For eksempel kan et oljetankskip som forlater Gulfen, nå havnen i London, 12 000 km unna, på 14 dager (med en hastighet på 22 knop) via Hormuzstredet og Rødehavet. Men hvis denne ruten ikke er tilgjengelig, må tankskipet gå rundt sørspissen av Afrika – en reise på 24 dager og 20 900 km.
Rødehavets strategiske betydning gjør det også til et viktig geopolitisk område. Flere land har militærbaser her og griper inn for å beskytte olje- og handelsflåten. Blant disse er Tyrkia, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Kina, USA, Italia, Frankrike og Japan.
Rødehavet er derfor et område der komplekse globale relasjoner kan utspille seg. Israels forsøk på å kontrollere Sinai-halvøya, en av de viktigste forsyningsrutene for den palestinske motstandsbevegelsen, truer for eksempel sikkerheten til handelsflåten i Rødehavet.
Rødehavet er også et sikkerhetspolitisk brennpunkt som trekker inn land på begge sider av havet, som Jemen og Eritrea, men også land mye lenger unna, som USA og Kina.
Hvem er houthi-militsen? Hvorfor utfører de angrep?
På grunn av den svake – eller manglende – sentralregjeringen i Somalia og Jemen blir ikke-statlige væpnede grupper stadig mer aktive. Eksempler på dette er houthi-militsen og al-Hirak i Jemen, og al-Shabaab og Ansar al-Sharia i Somalia.
Houthi-militsen, også kjent som Ansar Allah, er en opprørsgruppe med base i Jemen. Gruppen har sitt utspring i den sjiamuslimske zaidi-minoriteten, og ble kjent på begynnelsen av 2000-tallet da de motsatte seg Jemens sentralregjering. Navnet kommer fra grunnleggeren Hussein Badreddin al-Houthi.
Houthiene har som mål å etablere en zaidi-sjia-ledet regjering i Jemen. De har vært involvert i væpnede konflikter med den jemenittiske regjeringen, som støttes av koalisjonen mellom Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, blant annet i den jemenittiske borgerkrigen. De støttes også av Iran. Det betyr ikke at houthiene er en monolittisk enhet med én felles agenda; de er en sammensatt og ustabil koalisjon.
Houthiene er for øyeblikket den største sikkerhetstrusselen i Rødehavsområdet.
Houthi-soldater har forfulgt, angrepet og tatt kontroll over mange båter siden 2016. De første teknikkene deres, som rakettdrevne granater, var ikke særlig sofistikerte, men de har siden utviklet farligere og mer vellykkede strategier. De har tatt i bruk miner, droner og sjømålsmissiler. De største ofrene for angrepene deres er saudiske skip og havner.
Houthiene har svekket Jemen og gjort landet utsatt for utenlandsk intervensjon. I 2015 støttet USA for eksempel Saudi-Arabias intervensjon for å hindre houthiene i å invadere hele Jemen.
Hva er de andre store sikkerhetsutfordringene i regionen?
De største er de pågående krigene og spenningene mellom og innad i hvert enkelt land. Det dreier seg blant annet om uenigheter om tilhørigheten til øyene i Rødehavet, grensetvister, territorielle krav, motstridende økonomiske interesser, ideologiske motsetninger og etnisk splittelse. Eksempler på dette er krigen mellom Jemen og Saudi-Arabia og spenningene mellom Sudan, Etiopia og Egypt i forbindelse med Den store etiopiske renessanse-demningen.
Regionale kriser – som den arabiske våren, Jemen-krisen, den israelsk-palestinske konflikten og blokadene i Sudan og Qatar – har også en direkte innvirkning på maktbalansen i Rødehavet.
Et annet stort og eskalerende sikkerhetsproblem er at Rødehavet brukes til smugling av både varer og mennesker. Smuglerne har brukt inntektene til å finansiere borgerkriger og terrorvirksomhet i regionen.
På grunn av rollen som transittpunkt og nærheten til konfliktområder er Rødehavet et av områdene med høyest konsentrasjon av våpen- og menneskesmuglere.
Denne illegale sektorens økende makt har påvirket den regionale stabiliteten negativt. Smuglingen har banet vei for dannelsen av mange organiserte kriminelle grupper. Den har også krevd hundretusener av menneskeliv.
Hva må gjøres for å sikre Rødehavsområdet bedre?
I en årrekke var somalisk piratvirksomhet det største sikkerhetsproblemet i regionen. En stor, koordinert marineoperasjon som involverte internasjonale nøkkelaktører, bidro til å håndtere trusselen og viser hva som er mulig å oppnå.
Dette tyder på at den første tilnærmingen til denne regionale krisen bør være regionalt samarbeid.
I 2020 ble Rødehavsrådet (Council of Arab and African Coastal States of the Red Sea and the Gulf of Aden) etablert av Saudi-Arabia, Sudan, Djibouti, Somalia, Eritrea, Egypt, Jemen og Jordan med mål om å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Rødehavet. Rådet skulle drøfte og koordinere innsatsen for å bekjempe farer, men ikke være en militær organisasjon.
Rødehavsrådet er ment å være et nytt regionalt instrument. Det har imidlertid ikke vært i stand til å forhindre militariseringen av Rødehavskorridoren, som er et av rådets mandater. Dette skyldes mangel på støtte fra det internasjonale samfunnet og historiske spenninger over territorielle spørsmål.
Rådet er også hovedsakelig dominert av Saudi-Arabia på grunn av landets økonomiske makt og politiske autoritet. Det kan derfor gå inn for å begrense Etiopias, Qatars, Tyrkias og Irans mulighet til å bevege seg fritt i Rødehavet.
Til syvende og sist er økt koordinering og samarbeid mellom motstandere og allierte med felles interesser nødvendig for å ivareta sikkerheten i Rødehavet.
Opprinnelig publisert av The Conversation 13. januar 2024