Etter at Henry Kissinger døde i november, hundre år gammel, har arven etter ham preget nyhetsbildet. Som tidligere utenriksminister, nasjonal sikkerhetsrådgiver og eldre statsmann ble han i sin levetid hyllet
som mannen som åpnet døra til Kina, drev «skytteldiplomati» i Midtøsten og avsluttet USAs engasjement i Vietnamkrigen. Han ble også demonisert for å ha ledet en hemmelig krig i Kambodsja som banet vei for det morderiske Pol Pot-regimet, noe som resulterte i millioner av sivile dødsfall, og for å ha lagt til rette for et militærkupp mot den demokratisk valgte regjeringen i Chile, og dermed brakt en brutal diktator til makten. Sjelden nevnes Kissingers samarbeid med Sør-Afrikas apartheidregime for å styrte regjeringen i Angola
og støtte et væpnet opprør som ødela landets utsikter til å etablere et vellykket demokrati og en progressiv utviklingsplan.
Innblandingen i den angolanske borgerkrigen begynte i 1975 under USAs kaotiske og ydmykende evakuering fra Vietnam. Kissinger visste at Kongressen og den amerikanske offentligheten ville motsette seg nok en fjern krig, og derfor ble krigen i det sørlige Afrika ført i all hemmelighet, skjult for både Kongressen og befolkningen, og utført av stedfortredere.
I motsetning til sin interesse for Asia og Amerika var Kissinger relativt lite opptatt av Afrika, som han så på som en geopolitisk bakevje. Koloniene Sør-Afrika og Rhodesia, styrt av hvite bosettere, og de portugisiske nabokoloniene Angola og Mosambik var viktige unntak. Angola var den mest verdifulle av Portugals kolonier i det sørlige Afrika. Landet var en stor produsent av olje, industridiamanter og kaffe, og amerikanske selskaper investerte betydelige summer i landet. Landet grenset også til det mineralrike Kongo (den gang Zaïre) og det sørafrikansk-okkuperte Namibia – begge trofaste allierte av USA.
Kissinger var overbevist om at afrikanerne ikke var i stand til å styre på en ansvarlig måte, og mente derfor at de var lette mål for sovjetisk propaganda. Ifølge Kissingers plan skulle de hvite bosetterne og de portugisiske imperieregimene fungere som regionalt politi, holde den afrikanske befolkningen i sjakk og være et viktig bolverk mot sovjetisk ekspansjon. Kissingers handlinger i 1975 og 1976 gjorde denne regionen til nok en slagmark i den kalde krigen.
Angola hadde, i likhet med andre afrikanske territorier, lenge lidd under de brutale virkningene av kolonialismen. Da forandringens vind blåste gjennom kontinentet etter andre verdenskrig, sluttet angolanerne seg til kravet om en slutt på kolonistyret. Etter at ikke-voldelige forsøk mislyktes, gikk de over til væpnet kamp. Under Kissingers tid som nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister i Gerald Ford-administrasjonen (1974–1977) kjempet tre angolanske organisasjoner om dominans: Nasjonal front for Angolas frigjøring (FNLA), Folkebevegelsen for Angolas frigjøring (MPLA) og Nasjonal union for Angolas fullstendige frigjøring (UNITA).
Et militærkupp i Portugal i 1974 førte til forhandlinger om uavhengighet, som kulminerte i Alvor-avtalen i januar 1975. Avtalen, som ble undertegnet av de tre frigjøringsbevegelsene og Portugal, fastslo at en overgangsregjering som representerte alle tre bevegelsene, skulle avholde valg til en grunnlovgivende forsamling i oktober 1975. Denne forsamlingen skulle velge en president, og uavhengigheten skulle innvilges 11. november 1975.
Alvor-avtalen ble brutt nesten umiddelbart. FNLA, støttet av USA, var den militært sterkeste bevegelsen, men MPLA var langt bedre etablert i sivilbefolkningen enn både FNLA og UNITA – som også fikk bistand av USA. Krig ville være en fordel for FNLA og UNITA, mens fredelig politisk aktivisme ville være en fordel for MPLA.
Kissinger anså MPLA som en sovjetisk stedfortreder og var fast bestemt på å utfordre organisasjonen. Han avviste advarslene fra Afrika-eksperter i utenriksdepartementet og fremmet en CIA-plan for å undergrave MPLA. Med Washingtons offentlige støtte til Alvor-avtalen som skalkeskjul, gjenopptok CIA den hemmelige støtten til FNLA mindre enn en uke etter at avtalen var undertegnet, og økte sin militære og økonomiske bistand.
Moskva reagerte motvillig på den USA-ledede opptrappingen. I mars 1975 leverte Moskva våpen som gjorde det mulig for MPLA å fordrive FNLA fra hovedstaden, der MPLA hadde betydelig støtte i befolkningen. Med Moskva på banen rapporterte sørafrikansk etterretning at en MPLA-seier bare kunne forhindres hvis Sør-Afrika involverte seg. I juli samme år begynte amerikansk og sørafrikansk etterretning å samarbeide. Sammen sendte Washington og Pretoria våpen og kjøretøy til en verdi av flere titalls millioner dollar til FNLA og UNITA.
Igjen svarte Moskva med å forsyne MPLA med flere våpen og militære rådgivere. I september fulgte Øst-Tyskland etter med våpen, instruktører, piloter og leger. Ved utgangen av måneden dominerte MPLA ni av Angolas 16 provinser, inkludert hovedstaden, kystlinjen fra Luanda til Namibia og innlandet langs kysten. Angolas fem største havner, den oljerike Cabinda-enklaven og mesteparten av det diamantrike Lunda-distriktet var også under MPLAs kontroll.
I oktober iverksatte det sørafrikanske forsvaret en massiv invasjon for å hindre MPLAs framgang. Mot slutten av måneden hadde rundt 1000 sørafrikanske soldater forskanset seg i Angola. Ytterligere 2000 soldater, med fly, helikoptre og pansrede kjøretøyer, sto klare ved grensen. Sammen med FNLA- og UNITA-soldater, zairiske tropper og europeiske leiesoldater begynte den sørafrikanske styrken, med CIAs oppmuntring, å rykke fram mot hovedstaden. De vant raskt det territoriet som FNLA og UNITA ikke hadde klart å erobre på egen hånd.
Fram til dette tidspunktet hadde Cubas respons på MPLAs forespørsler om bistand vært relativt beskjeden. Det var først etter den sørafrikanske invasjonen i oktober at Cuba svarte med å sende soldater. Moskva ville ikke rokke ved den skjøre avspenningen med USA, og nektet å levere sovjetiske tropper – eller fly kubanske soldater – før etter uavhengighetsdagen 11. november. Etter hvert som avtalen gikk i oppløsning, ble det klart at det var den som kontrollerte hovedstaden 11. november, som kom til å styre landet.
Havanna var overbevist om at Sør-Afrika ville innta Luanda før 11. november hvis ikke eksterne styrker hindret dem, og var ikke villig til å vente. 23. oktober deltok kubanske soldater i kampene for første gang. 10. november forsvarte MPLA og kubanske styrker Luanda mot et angrep fra 2000 FNLA-soldater, 1200 zairiske soldater og over 100 portugisiske leiesoldater, støttet av militærrådgivere fra Sør-Afrika og CIA.
11. november innvilget den portugisiske høykommissæren en tvetydig uavhengighet til «det angolanske folket», i stedet for å overføre makten til noen av de stridende bevegelsene. MPLA, som hadde kontroll over hovedstaden, kunngjorde opprettelsen av Folkerepublikken Angola.
Etter uavhengigheten strømmet tusenvis av utenlandske soldater inn i Angola. Etter å ha ventet til 11. november med å gripe inn direkte, satte Sovjetunionen i gang en massiv sjø- og lufttransport av over 12 000 kubanske soldater mellom november 1975 og januar 1976. Samtidig ankom tusenvis av sørafrikanske soldater og hundrevis av europeiske leiesoldater, rekruttert og finansiert av CIA, for å bistå MPLAs rivaler.
I slutten av november var CIAs hemmelige beredskapsfond tømt. I desember avslørte gravejournalisten Seymour Hersh historien om den hemmelige operasjonen i New York Times. Avsløringen skapte furore i Kongressen, som var særlig flau over USAs samarbeid med apartheidregimet i Sør-Afrika. Kongressen vedtok et tillegg, Clark Amendment, til loven International Security Assistance and Arms Export Control Act av 1976, som forbød videre finansiering av hemmelige aktiviteter i Angola. President Ford undertegnet motvillig loven.
Forlatt av sine allierte trakk Sør-Afrika seg ut av Angola i løpet av de første månedene i 1976. Uten Pretorias støtte kollapset FNLA og UNITA raskt. I februar 1976 kontrollerte MPLA, med kubansk hjelp, hele det nordlige Angola.
Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og de aller fleste afrikanske land anerkjente MPLA-regjeringen, i avsky for samarbeidet mellom MPLAs rivaler og apartheidregimet i Sør-Afrika. Tidlig på 1980-tallet var det bare USA og Sør-Afrika som fortsatt holdt tilbake den diplomatiske anerkjennelsen.
Kissingers krig var satt på pause, men den var ikke over. Etter et kort opphold gjenopptok UNITA kampen. I 1985 overbeviste Reagan-administrasjonen Kongressen om å oppheve Clark-tillegget, og i 1986 gjenopprettet Kongressen USAs militære bistand til UNITA og forsynte opprørsstyrkene med noen av de mest sofistikerte amerikanske våpnene på markedet, blant annet varmesøkende Stinger-luftvernraketter. Krigen mot Angola fortsatte fram til 2002, da UNITA-leder Jonas Savimbi ble drept i kamp.
Angola har ennå ikke kommet seg etter de ødeleggende destabiliseringskrigene som varte i mer enn et kvart århundre – kriger som ødela landets infrastruktur, krevde rundt en million menneskeliv og drev fire millioner mennesker på flukt. Også dette er arven etter Henry Kissinger.
Opprinnelig publisert 12. juli 2023 av Africa Is a Country.