Ngwerere avdeling 22, lokalisert i den nordlige delen av Lusaka by i Zambias hovedstad dekker et areal på 3,37 kvadratkilometer. Området var karakterisert av vannfylt land, ypperlig til hagearbeid og ble derfor kjent som Garden Compound. Bydelen består av 13 soner, for det meste ikke-planlagte områder med utilstrekkelige fasiliteter for beboerne, dårlig bomiljø og levekår. Her bor det 66 205 mennesker, ifølge folketellingen fra 2010.
Jane er en 34 år gammel mor med fire barn som bor her i Garden Compound. Som alenemamma etter å ha gått gjennom seperasjon fra en voldelig ektemann livnærer hun seg på å kjøpe og selge grønnsaker hver dag. Hun må ta offentlig transport hver morgen klokken 05:00 for å kjøpe grønnsakene fra Soweto Market, det største markedet i hovedstaden, slik at hun når å videreselge produktene på Garden Market klokken 09:00. Jane er avhengig av å bruke offentlig transport hver dag, men prisen på offentlig transport øker hver måned. Som Jane er det mange andre zambiere som er avhengig av offentlig transport for å komme seg til jobb, både arbeiderklassen og de som har små bedrifter. Og mens utgiftene til offentlig transport øker forblir lønnen eller inntjeningen den samme.
Dette kan ikke være Zambia. Jeg dro for ett år siden. Ting er så dyrt her. Jeg savner Kigali David (student)
David er en av de som studerer i Rwanda. Han fikk sjokk da han hadde ferie og reiste tilbake til Zambia og innså at levekostnadene hadde økt med 100 prosent på bare ett år. David stilte et spørsmål på sosiale medier: ”Er alle zambiere rike nå, for hvordan kan innbyggerne ha råd til et så dyrt liv?”.
Levekostnadene har gått opp i landet, vi er nå en del av Det internasjonale pengefondets program og vi lever i et veldig gjeldstynget land. Sist David var i landet hadde ikke avtalen med IMF blitt godkjent. Avtalen kom med mange betingelser som har gått hardest ut over de menneskene som lever i ulikhetens frontlinjer.
De høye levekostnadene i Zambia er et resultat av den skyhøye gjelda som landet skylder. Zambias gjeldskrise har vært en utfordring landet har strevd med siden 1973. I 2011 ble Zambia reklassifisert som et lavere mellominntektsland. Landet har store finanspolitiske og eksterne ubalanser som følge av en altfor ambisiøs offentlig investeringskampanje som ikke ga et betydelig løft til vekst eller inntekter.
Tørke i 2019 og COVID-19-pandemien forverret de allerede eksisterende økonomiske og sosiale utfordringene. Konsekvensene er at Zambia nå er i gjeldsnød og misligholdt sine euro-obligasjoner i november 2020, samtidig som de akkumulerer restanse til andre kreditorer. Dette førte til at landet selv søkte om gjeldssanering og etter valget i 2021 kunngjorde den nye regjeringen at landet skulle få en redningspakke fra IMF i et forsøk på å restrukturere gjelden.
Zambia er et av de mest gjeldstyngede landene; offentlig sektors totale gjeld ved utgangen av første kvartal i 2023 var USD 25,437 millioner, hvorav statens utenlandsgjeld var USD 14 093 millioner. Zambia skrotet subsidier i 2022 som en del av et strukturelt økonomisk tilpasningsprogram under IMF. I september 2022 kom The Extended Credit Facility med betingelser fra den internasjonale finansinstitusjonen, blant annet fjerning av subsidier på drivstoff, landbruk og elektrisitet. Dette ble gjort på grunn av anbefalinger fra IMF om at Zambia skulle få tilgang til den utvidede kredittordningen for at landet skulle kunne starte forhandlinger med kreditorer.
Zambia har økt drivstoffprisene etter å ha fjernet subsidier på petroleumsprodukter fra 17 Kwacha i 2021 til 24 Kwacha i juni 2023, en økning på 41 prosent. Dette har også vært tilfellet med drivstoff de siste to årene; i mai i år var økningen på 58 prosent. Energireguleringsstyret (ERB) gjennomgår prisene hver måned og fastsetter nye drivstoffpriser, dette er et av kravene fra IMF slik at landet får tilgang til avtalen.
På landsbygda er lokalbefolkningen i all hovedsak avhengig av jordbruk og subsidier under Farmer Input Support Program (FISP), som har gjort landet matsikkert siden 2002. Men de siste månedene har vi sett det motsatte på grunn av gjelden og IMFs råd. Fjerning av subsidier til jordbruket har ført til en økning i prisene på gjødsel og frø. En 50 kilos pose gjødsel betalte man 400 Kwacha (158 NOK) for i 2021, mens man nå må ut med 950 Kwacha (375 NOK) nå. Dette har påvirket matproduksjonen i rurale deler av Zambia og er en av de medvirkende årsakene til mangelen på mais.. Som i tilfellet med Mealie Meal, som er laget av mais og er noe de fleste zambiere spiser. En pose på 25 kilo har gått opp fra 120 Kwacha (47 nok) til 250 Kwacha (98 NOK). Prisøkningen av alle essensielle varer har berørt Jane og mange andre Zambiere, og er grunnen til at de ikke har råd til å spise tre måltider om dagen.
Videre har selskaper som investerer i miner blitt gitt mange insentiver de siste to årene når landet virkelig trenger disse skatteinntektene. Bedriftsskatten ble redusert fra 35 prosent til 25 prosent i 2023 og Mineral Royalty Tax ble gjort fradragsberettiget, noe som betyr at selskaper nå utelater denne skatten når de beregner fortjeneste. Dette koster landet hundrevis av millioner dollar som kan brukes til å betale tilbake gjelden. Deter et velkjent faktum at multinasjonale selskaper er skyldige i skatteunndragelse og mange rapporter har blitt publisert om dette.
Dette kan fortsette i mange år fremover dersom reelle løsninger ikke iverksettes i disse redningspakkene. Regjeringen må ta tak i ulikhetene rundt skatt hvor multinasjonale selskaper fortsetter å betale lave skatter etter å ha utnyttet landets ressurser mens lokale bedrifter og innbyggere betaler mer. Dette viser at det haster med å ta tak i skatteregimet nå. I tillegg er det behov for at folk i regjeringen forvalter ressursene effektivt, ved å øke finanspolitisk disiplin for å oppnå den nødvendige utviklingen. Unnlatelse av å gjøre det vil føre til at Zambia fortsetter å lide den samme skjebnen også i fremtiden. For hva skjer etter at vi har løst denne gjeldskrisen? Landet vil fortsatt trenge ny infrastruktur og kan fristes til å gå tilbake til å låne, mens løsningen med å kreve inn skatter kan løse landets fremtidige gjeldsfelle. Dette vil bety at regjeringen kan finansiere sosiale tjenester som helse og utdanning. Innbyggerne i Zambia har også en rolle å spille for å holde myndighetene ansvarlige; de må kreve åpenhet og ansvarlighet. Dette vil tvinge makthaverne til å handle i borgernes interesse.