Uganda Renaissance var i stor grad et enmannstidsskrift. Dette heller ukjente politiske magasinet, utgitt i Kairo mellom 1958 og 1961, var verket til grunnleggeren og redaktøren John Kalekezi, eller Kale. Som en aktivist i slutten av 20-årene fra Kisoro-distriktet i Vest-Uganda, sto han bak de fleste av de fyldige artiklene og energiske debattinnleggene om afrikansk antikolonial kamp som møtte Renaissance-leserne. Artiklene skapte en samtale mellom temaer som ble diskutert i Kairo under byens storhetstid som radikalt afro-asiatisk knutepunkt, og Kales egne erfaringer med kolonialismen fra sin oppvekst nær Ugandas grense mot dagens Rwanda og fra studietiden i Kampala.
Men hvem deltok i denne samtalen? Det nære forholdet mellom redaktør og publikasjon – mellom Kale og Renaissance, mannen og magasinet – reiser spørsmål om hvordan vi kan bruke fortidens revolusjonære trykksaker til å forstå antikoloniale bevegelser. Historikere spør ofte hvordan sirkulasjonen av aviser og magasiner kunne stimulere eller samle en politisk, sosial eller kulturell bevegelse, men noen ganger er en slik bevegelse vanskelig å få øye på i publikasjonene og arkivene deres. Uganda Renaissance er ikke katalogisert i større biblioteker i Egypt eller Uganda – bare enkelte spredte utgaver er tilgjengelige i noen få amerikanske biblioteker, og det er uklart hvordan de havnet der. Det er lite som tyder på at det fantes et omfattende fellesskap av bidragsytere og lesere, og magasinet er ikke en del av den kanonen av revolusjonære publikasjoner fra perioden som nevnes i memoarer og vitenskapelige framstillinger. Hva sier det om betydningen til Renaissance, i dag og i sin samtid?
Vi kan begynne der Uganda Renaissance selv startet: på Uganda Office, ledet av Kale, i Ahmad Hishmat-gata i bydelen Zamalek. Det var ett av flere kontorer for frigjøringsbevegelser sør for Sahara som holdt til i Kairo på slutten av 1950-tallet, og det ble holdt en felles åpningsseremoni med Kamerun-kontoret under frigjøringsleder Félix Moumié. Her delte aktivistene måltider og debatter med egyptiske intellektuelle gjennom solidaritetsnettverket rundt den nyopprettede African Association. Å gi ut et tidsskrift var en åpenbar aktivitet for et slikt kontor: Gamal Abdel Nassers regjering stilte utstyr til rådighet og finansierte trykking på Mondiale Press, og fra 1957 fungerte det flerspråklige tidsskriftet Nahdatu Ifriquiah (African Renaissance) som en modell for spirende redaktører som Kale.
Kale var ikke ukjent med publiseringsvirksomhet da han ankom Kairo i slutten av 1957. I månedene før hadde han jobbet for Uganda National Congress (UNC) på partikontoret i Katwe i Kampala, der ugandiske aviser som Uganda Eyogera forsøkte å informere leserne om den raske politiske utviklingen under den britiske koloniadministrasjonens undertrykkende lover. Kale hadde også vært involvert i publikasjoner ved Makerere University College, der studentmagasiner ble lansert og forbudt gjentatte ganger på 1950-tallet, helt til han ble utvist i 1956 for å ha deltatt på en konferanse i den Sovjet-sponsede International Union of Students. Uganda Renaissance ble raskt lagt til listen over forbudte publikasjoner i det britisk-styrte Øst-Afrika. Det ble et eksiltidsskrift med en svært begrenset leserkrets i Uganda, bortsett fra de eksemplarene som ble smuglet i koffertene til studenter på gjennomreise i Kairo.
Utgavene av Uganda Renaissance sirkulerte dermed hovedsakelig i Kairo. De fleste av Kales artikler gjorde rede for den ugandiske nasjonalismens politikk og sammenlignet UNCs kampanje for demokratiske valg med andre på kontinentet. Renaissance tjente dermed til å overbevise mesener som Nasser og potensielle allierte som Moumié om at UNC (som var innviklet i en fraksjonsstrid) var det mest legitime redskapet for det ugandiske folkets ambisjoner om selvstyre. Situasjonen i Uganda burde også bli diskutert i internasjonale fora, akkurat som de væpnede kampene i Kenya og Algerie. I så måte var den redaksjonelle enetalen og den innskrenkede leserkretsen ingen fiasko: Denne lobbyvirksomheten i magasinform trengte bare å nå ut til små, innflytelsesrike kretser. Det kan ha bidratt til at Kale fikk to høringer i FNs fjerde komité om tilsynsområdet Ruanda-Urundi (del av Belgisk Kongo) – en sjelden bragd for en person fra et koloniland på 1950-tallet.
Men Uganda Renaissance hadde betydning langt utover sine pragmatiske funksjoner. Sidene demonstrerer den redaksjonelle eksperimenteringen som var mulig i en publiseringsøkologi der de vanligvis uoverkommelige oppstartkostnadene ble dekket av en antikolonial mesen. Kale nøyde seg ikke med å reprodusere dominerende antiimperialistiske slagord, men klippet og limte fra egne pamfletter og satte sammen et eklektisk innhold i tråd med sine interesser: diktet «Africa» av Rabindranath Tagore fra 1916 og en frigjøringssang fra det sentrale Kenya, en rapport om Batutsi-flyktningenes situasjon i Øst-Afrika og en kopi av Sanniquellie-erklæringen som dannet grunnlaget for føderasjonen mellom Ghana og Guinea.
Den ikke-kanoniske statusen til Uganda Renaissance, den begrensede leserkretsen og den sentrale rollen til en eneredaktør betyr ikke at dette tidsskriftet sto fjernt fra tidens bredere antikoloniale bevegelser, eller at det var uvesentlig. Tvert imot. De få eksemplarene som er bevart, viser bredden i publikasjonene som var bærekraftige både på grunn av og på tross av Nassers toppstyrte (og ofte dikterende) antikoloniale støtte. Til syvende og sist overlevde magasinet mannen. Da Kale på tragisk vis omkom i en flyulykke i august 1960, lovet to ugandiske studenter å «fullføre kampen han etterlot seg» ved å videreføre Kales faste spalter og ikoniske omslagsdesign. Men de klarte bare å holde det gående i noen få utgaver.
Opprinnelig publisert av Africa Is a Country 14. november 2023.