Politiske aktører i Tanzania har de siste årene krevd erstatning fra Tyskland for overgrep som ble begått under kolonitiden tidlig på 1900-tallet. I starten av 2017 ble nasjonalforsamlingen i Tanzania bremset fra å stemple overgrepene begått av tyske tropper under Maji-Maji-opprøret (1905–1907) som folkemord.
Under et besøk i Tanzania nylig ba den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier om «tilgivelse» og uttrykte «skam» over de koloniale grusomhetene som ble begått i det som den gang var Tysk Øst-Afrika. Med det henviste han til drapene på opptil 300 000 mennesker under Maji-Maji-opprøret.
Det tyske engasjementet i Tanzania begynte i 1890, da det tyske keiserriket bestemte seg for å overta styringen av østafrikanske territorier som tyske handelsmenn og reisende hadde sikret seg. For å redusere administrasjonskostnadene hvilte styringen på noen få tyske offiserer med ukontrollert makt, som brukte afrikanske og arabiske krigere (kalt askari) til å undertrykke motstand.
Maktmisbruk var utbredt i dette systemet, som framprovoserte snarere enn forhindret motstand. På slutten av 1800-tallet hadde tyske tropper brutalt slått ned et opprør blant Wahehe-folket i det sørlige Tanzania.
I 1905 begynte Maji-Maji-opprøret som en motstand mot arabiske handelsmenn og eiere av bomullsplantasjer på sørøstkysten. Stort sett hadde opprørerne rykket bomullsplantene opp med roten, før de plyndret gårdshus eller kontorbygninger. Men raidene utviklet seg til et bondeopprør etter hvert som volden spredte seg innover i landet.
Den tyske reaksjonen var brutal og katastrofal. En tre år lang massesult ødela store deler av det sørlige territoriet. Hele områder ble avfolket eller herjet av sykdom. Ett sted ble 25 prosent av kvinnene ute av stand til å bli gravide. Så mange som 300 000 mennesker ble drept.
Vi er to forskere med bred publiseringserfaring innen overgangsrett og internasjonal strafferett. Vår historiske og juridiske analyse av undertrykkelsen av Maji-Maji-opprøret viser at det faktisk ble begått omfattende krigsforbrytelser i konfliktene mellom det tyske militæret og ulike antikoloniale grupper. Vi argumenterer også for at tyskernes opptreden i denne konflikten kan beskrives som et folkemord, både når det gjelder hensikt og virkning.
Dette funnet må nyanseres. Vi har ikke kunnet finne noe direktiv om å utføre folkemord fra de keiserlige myndighetene i Berlin. Men bevisene tyder på at grusomhetene som ble begått mot sivile, faktisk hadde til hensikt å utslette en identifiserbar gruppe helt eller delvis. Dette er kjernen i den gjeldende definisjonen av folkemord.
Å slå fast at den voldelige nedkjempingen av Maji-Maji-opprøret er å anse som et folkemord i juridisk forstand, har ingen praktiske konsekvenser, som for eksempel en forpliktelse til å betale erstatning. Dagens folkerett gjelder ikke for det som skjedde den gang. Implikasjonene er i stedet politiske og moralske: Hvis Tysklands koloniale handlinger skulle bli betraktet som folkemord, ville den tyske offentligheten kanskje være like åpen for erstatningskrav fra Tanzania som fra Namibia.
Undertrykkelse som folkemorderisk vold
Mange av grusomhetene som ble begått under denne konflikten, kan tolkes som krigsforbrytelser utført av begge sider. Men vårt fokus har vært muligheten for et folkemord.
I en resolusjon vedtatt av FNs generalforsamling i 1946 ble det slått fast at historisk sett har «mange tilfeller av folkemorderiske forbrytelser funnet sted når rasemessige, religiøse, politiske og andre grupper har blitt helt eller delvis tilintetgjort».
Denne resolusjonen var forløperen til folkemordkonvensjonen av 1948. Konvensjonen definerer folkemord som forbrytelse og danner grunnlaget for å forebygge og straffe folkemord som et brudd på folkeretten og nasjonal lovgivning.
Ifølge folkeretten har ikke folkemordkonvensjonen og dens følger tilbakevirkende kraft for stater eller enkeltpersoner. Disse lovene kan ikke brukes som grunnlag for et rettslig krav mot Tyskland for hendelser som fant sted tidlig på 1900-tallet.
Men det å karakterisere en ugjerning som folkemord, kan være en drivkraft for anerkjennelse og en eller annen form for frivillig kompensasjon.
Spørsmålet om folkemord
Vi har analysert førstehånds arkivmateriale fra Tyskland og Tanzania for å undersøke om de tyske handlingene kan betegnes som folkemord i henhold til folkemordkonvensjonen eller de internasjonale straffedomstolenes rettspraksis.
Tyske dokumenter og brev fra denne tiden skilte sjelden mellom etniske grupper, og refererte vanligvis til «negre» (ty. Neger) og «svarte» (Schwarze) på en generaliserende måte. Rasifisering gjorde ikke i seg selv etniske grupper til utvalgte ofre, fordi noen av disse befolkningsgruppene ble ansett som vennligsinnede av de tyske kolonimyndighetene.
Man kan konkludere med at tyske myndigheter gikk etter sine politiske (antikoloniale) motstandere snarere enn etter en gruppe som er beskyttet under den gjeldende definisjonen av folkemord. Loven beskytter fire grupper: nasjonale, rasemessige, etniske og religiøse.
Men en utvidet tolkning av folkemordkonvensjonen fører til en annen konklusjon.
Den første folkemorddommen som ble avsagt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda, var i Akayesu-saken i 1998. I denne saken argumenterte dommerne for at de fire beskyttede gruppene ikke bør betraktes som rigide kategorier. De tøyde grensene for å ta hensyn til grupper som har lignende egenskaper som de gruppene som er eksplisitt beskyttet.
Senere avgjørelser fra internasjonale straffedomstoler fulgte dette resonnementet. De tok hensyn til hvordan gjerningspersonen så på gruppen. En gruppe som er beskyttet av folkemordkonvensjonen, trenger ikke å eksistere objektivt. Det er nok at den eksisterer i gjerningspersonens bevissthet, og at vedkommende ønsker å utslette den helt eller delvis.
De «svarte» som tyskerne hadde i tankene da de skrev og snakket om sine fiender, eksisterte ikke som en slik gruppe. I stedet besto de av en mengde etniske grupper, stammer og utvidede familieklaner. De hadde like mye til felles med hverandre som tyskerne hadde med sine koloniserende britiske naboer i protektoratet Uganda.
Men i de tyske offiserenes hode eksisterte disse «svarte» som en slik gruppe. Derfor ville de ha vært beskyttet hvis folkemordkonvensjonen og den tilhørende rettspraksisen hadde vært i kraft på den tiden.
Dette er relevant for spørsmålet om hvorvidt tyskernes opptreden under Maji-Maji-opprøret var et folkemord.
Mangelen på ordre om å begå folkemord betyr ikke at det ikke forelå en folkemorderisk intensjon. Indisier tyder på at den tyske administrasjonen ikke bare ønsket å tilintetgjøre fiendtlige enkeltmedlemmer av en rasialisert gruppe, men hele eller deler av gruppen.
Retts- og ankekamrene i Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia aksepterte denne typen resonnement: Grunnlaget for å fastslå en gjerningspersons folkemorderiske hensikt trenger ikke alltid å være skriftlige bevis eller vitneforklaringer. Noen ganger kan gjerningspersonens atferd gi grunnlag for en slik konklusjon.
I Srebrenica var det vanlig å skille menn fra kvinner og barn og deretter drepe mennene i massehenrettelser. I et patriarkalsk samfunn som det bosniske, ville ikke hele den muslimske gruppen overlevd uten mennene.
Vi legger en lignende standard til grunn i analysen av den tyske framgangsmåten for å utrydde de tradisjonelle lederne i lokalsamfunnene som deltok i Maji-Maji-opprøret. Disse samfunnene ville ha gått til grunne uten sine ledere. I noen tilfeller gikk de faktisk til grunne. Og å frata disse gruppene evnen til å ta kollektive beslutninger og «overleve som gruppe» (i stedet for som individer eller kjernefamilier), var de tyske kommandørenes uttalte mål.