Filmen følger Sissoko, en musiker i verdensklasse, fra hjemmet sitt i Bamako i Mali til en hellig brønn og et baobabtre i Gambia ved Atlanterhavskysten. I filmen besøker den prisbelønte musikeren sine barndomstrakter og sporer opphavet til instrumentet som ble hans skjebne.
Sissoko er en jeli (av utenforstående ofte kalt griot) – en tradisjonell muntlig historieforteller og musiker med tilknytning til den herskende klassen. I likhet med generasjonene før ham spiller han kora, en unik harpetype som hører hjemme på den vestafrikanske savannen. Harpen har 21 strenger og spilles med fire fingre. Den kan skape blendende, tette musikalske teksturer, men også tynne, glitrende fernisser som akkompagnerer den tradisjonsrike muntlige historiefortellingen. Det er et av de mest sofistikerte håndlagde instrumentene i verden, både på grunn av de musikalske mulighetene og den lange tradisjonen.
Ballaké Sissoko: Kora Tales er en vakker film som bør ses av alle som er interessert i afrikansk kultur og historie.
Koraens globale utbredelse
Hvis du ikke har hørt om koraen, er det ikke fordi den ikke brukes. Flere titalls kora-album har blitt utgitt siden gambiske Jali Nyama Suso sin solodebut i 1972. Koraen har vunnet flere Grammy-priser i kategorien World/Global Music enn sitaren. I år ble det også utgitt et kora-album med BBCs symfoniorkester. Koraens rekkevidde utenfor Vest-Afrika er stor, og instrumentet kan høres på innspillinger gjort av musikere over hele verden.
Jeg hørte kora for første gang på et album av gambiske Alhaji Bai Konte fra 1973. Det var en tidlig formativ opplevelse som bidro til at jeg utdannet meg til etnomusikolog. På 1980-tallet inspirerte den senegalesisk-amerikanske koraspilleren Djimo Kouyate meg til å studere regionale forskjeller i koraspill i fire naboland. Jeg endte opp i Bamako, hvor jeg bodde tre dører unna Ballaké Sissoko og studerte med Sidiki Diabaté (far til Toumani), som bodde to dører unna. Det ble grunnlaget for min første bokutgivelse, Mande Music i 2000.
Historien
Koraen, som lages en stor halv kalebass (flaskegresskar) og kuskinn, med tykk trehals og stemmeløkker og strenger av lær (i dag nylon), er flere hundre år gammel. Forløperne går mye lenger tilbake.
Koraens bakgrunn er tett sammenvevd med historien til mandefolkets hjemland langs elva Niger, som skjærer seg gjennom dagens Mali og Guinea. Dette høvdingdømmet kom til makten på 1200-tallet da den legendariske Sunjata beseiret en undertrykkende konge, Soumaoro Kante, med hjelp fra allierte naboherskere. Kante eide den første balaen (også kalt balafon), en magisk xylofon, som ble gitt til Sunjatas jeli (griot). Han het Balla Faséké Kouyaté, og hans etterkommere vokter i dag instrumentet i en hytte nordøst i Guinea.
I 2008 erklærte UNESCO instrumentet for immateriell kulturarv, og i dag bygges det et museum på stedet. Mande-imperiet strakte seg i sin storhetstid over store deler av Vest-Afrika, og gruvene her sto for det meste av gullet som var i omløp i Europa. Mande-kongen Mansa Musas besøk i Mekka på 1300-tallet ga ham ryktet som en av de rikeste personene i verdenshistorien. Migrasjon vestover til Senegambia-regionen førte til utviklingen av et beslektet språk og en beslektet kultur, mandinka.
På samme måte som balaen (mande-xylofonen) har sin opprinnelse i Mali på 1200-tallet, har koraen sin opprinnelse i Kaabu, en føderasjon av senegambiske mandinka-kongedømmer, på 1700-tallet. Tradisjonelt hadde jelier eneretten til å spille på begge disse instrumentene. Mange historier om ulike musikkinstrumenters opprinnelse i Afrika oppgir at det var en djinn (ånd) som først brakte instrumentet til verden. Slik er det også med koraen.
Hva filmen handler om
En av mine favorittreplikker i dokumentaren kommer fra Sissokos tante Kadiatou Diabaté, som selv er jeli:
Denne personen du har foran deg, ble født med koraen. Han er syvende generasjon i slekten. Selv om du bare rører ved ham, kommer det lyd fra en av strengene.
Sissoko forlater hovedstaden Bamako i bil og reiser over tusen kilometer vestover til koraens fødested ved Gambias kystlinje. Dette området var en del av mande-imperiet da det var på sitt største, helt til den nordlige delen av Niger-elva ved Timbuktu. Sissoko stopper ved Sibi, der Sunjata skal ha samlet hærene sine, inngått samarbeidspakter og skapt den rådende grunnloven for det som skulle bli Afrikas største imperium.
Landskapsbildene, som i stor grad er filmet med droner, er storslåtte. På vei gjennom Sør-Senegal krysser de Casamance-elva med båt for å besøke koramesteren Malan Diébaté. Dette er koraland, og seks koraspillere dukker opp for å hylle Sissoko og slekten hans.
De blir akkompagnert av kvinnene i storfamilien, som spiller en diasporisk variant av den karakteristiske kubanske claves-rytmen (claves består av to trepinner som slås mot hverandre).
Diébaté forteller om koraens overnaturlige opprinnelse, og Sissoko reiser til opphavstedet, Sanementereng i Gambia. På sett og vis er alle musikkinstrumenter magiske, med tanke på hvilken innvirkning de kan ha på livene våre. Utbredte muntlige tradisjoner forteller at koraen stammer fra nettopp her på Gambias kyst. Når Sissoko ankommer Sanementereng mot slutten av dokumentaren, ved en hellig brønn og et baobabtre som markerer det nøyaktige stedet, er det en gripende opplevelse.
Inspirerende arbeid
Filmens manusforfattere og regissører, Lucy Durán og Laurent Benhamou, har gjort et inspirerende arbeid med å formidle landskapets skjønnhet, tradisjonens dybde og menneskelighet, og Sissokos kunstneriske personlighet.
Musikkprofessor og tidligere radiovert Durán har en fantastisk merittliste fra sitt arbeid i denne delen av verden gjennom flere tiår, fra produksjonen av tidlige album med Toumani Diabaté og andre maliske artister til den banebrytende dokumentarfilmserien Growing Into Music (2011), om barn som får musikkopplæring av jelier i Mali og Guinea.
Fortellerstemmen i dokumentaren tilhører den fransk-maliske rapstjernen Oxmo Puccino. Filmen tar oss dypt inn i en av Afrikas store klassiske tradisjoner gjennom blikket til en av kontinentets største musikere. Ballaké Sissoko, Kora Tales er en skatt for øynene, ørene og fellesskapets kulturelle hukommelse.
Opprinnelig publisert av The Conversation 9. november 2023.