Før 2010 ga loven Kenyas presidenter betydelig innflytelse over domstolenes avgjørelser. Historisk sett var ikke rettsvesenet en uavhengig gren, men kategorisert som en avdeling under regjeringen og underlagt riksadvokaten. Presidenten hadde ansvar for å utnevne dommere.
Daniel Moi, som var president fra 1978 til 2002, utnevnte for eksempel systematisk dommere som var lojale mot hans styre. De tette båndene mellom regjeringen og rettsvesenet gjorde det meningsløst å gå rettens vei for å bestride et valgresultat.
Den nye grunnloven endret dette, og i 2017 annullerte Kenyas høyesterett gjenvalget av den sittende presidenten Uhuru Kenyatta. I kjennelsen ble valgkommisjonen bedt om å organisere et nytt presidentvalg. Flertallet av dommerne stemte for denne beslutningen til tross for at de ble utsatt for trusler og press.
Som statsviter og tidligere advokat som forsker på rettspolitikk i udemokratiske kontekster, synes jeg denne uvante handlingen fra dommernes side var tankevekkende. I en nylig forskningsartikkel har jeg forsøkt å forstå hvorfor høyesterett ville ta en slik risiko. I situasjoner hvor dommere møter represalier og press fra politiske aktører, hvorfor – og når – vil domstoler våge å annullere valget av regjeringspartiets kandidat?
Jeg fant at domstolene tar slike risikoer når de har vært gjennom en institusjonell reform. Men for å ha denne effekten på rettsvesenet, må reformen oppfylle to betingelser.
For det første må det juridiske rammeverket beskytte domstolene mot politisk innblanding. Loven må skape avstand mellom den utøvende og den dømmende makt. For det andre må juridiske reformer også mobilisere rettsaktivister, advokater og forskere som kan lære opp og overvåke domstolene i valgspørsmål. Det kenyanske tilfellet viser hvordan dette fungerer.
Det juridiske rammeverket
Kenyas nye grunnlov innførte mekanismer for å beskytte rettsvesenet mot innblanding fra regjeringen. For det første sluttet rettsvesenet å operere under ledelse av riksadvokaten, som er en del av den utøvende makt. Dermed ble separasjonen mellom de to maktgrenene offisiell. For det andre fjernet grunnloven presidentens privilegium til å utnevne dommere.
Studien min viser at grunnlovsreformer ikke bør gi den utøvende makten makt til å beslutte hvordan rettsvesenet skal fungere og organiseres.
I Kenya er Judicial Service Commission, et uavhengig organ som ble opprettet med grunnloven i 2010, ansvarlig for alle dommerutnevnelser. Dommerne må gjennom en grundig prosess der det stilles spørsmål ved deres juridiske ferdigheter og personlige etikk før de utnevnes. Denne prosessen hindrer presidenten i å utnevne regimetilhengere.
Kenyas juridiske reformer endret også strukturen i rettsvesenet ved å opprette en høyesterett og svekke myndigheten til høyesterettsjustitiariusen. Et nytt spesialfond ga rettsvesenet økonomisk autonomi.
Grunnloven inneholder dessuten spesifikke bestemmelser om hvordan rettsvesenet skal avgi dom i valgtvister. Før 2010 kunne det ta flere år å avgjøre slike saker. Med grunnloven ble det innført en obligatorisk tidsramme. Domstolene har seks måneder på seg til å behandle valgtvister og 14 dager til å avgjøre om et presidentvalg er gyldig eller ikke.
Sterke nettverk rundt rettsvesenet
Disse juridiske mekanismene er ikke nok i seg selv. De må også skape rom for at sivilsamfunnsgrupper kan samhandle med rettsvesenet, og oppmuntre til samarbeid mellom aktivister, advokater og forskere. Slik kan disse gruppene samle mer ressurser, ekspertise og erfaring.
Sivilsamfunnsgruppene kan hjelpe domstolene med å stå imot press fra myndighetene. I Kenya brukte disse nettverkene av advokater, aktivister og forskere tre strategier for å styrke domstolene.
1. Strategisk sakførsel
Advokater, aktivister og forskere i Kenya har engasjert seg i strategisk sakførsel (strategic litigation) for å bedre kvaliteten på søksmål som bestrider et valgresultat, og har presset domstolene til å legge fra seg den gamle engelske dommen Morgan vs. Simpson. Dommen fra 1974, som hadde skapt presedens, krever at saksøkerne må vise at det har forekommet valgfusk, og at det har påvirket valgresultatet. De kenyanske nettverkene har gitt domstolene mulighet til å endre sin rettspraksis i slike valgtvister.
Høyesterett endret sin rettspraksis i 2017, da opposisjonskandidat Raila Odinga krevde omvalg etter seieren til Kenyatta. Høyesterett slo fast at saksøkeren enten må bevise at valgfusk har funnet sted, eller at uregelmessighetene har påvirket valgresultatet. Det betyr at saksøkeren ikke trenger å oppfylle begge vilkårene samtidig, noe som gjør det lettere for opposisjonskandidater å vinne en sak.
2. Juridisk opplæring
De kenyanske nettverkene arrangerer opplæring- og profesjonaliseringskurs sammen med valgkomiteen. Samlingene hjelper dommerne med å håndtere ulike problemer, for eksempel de stramme tidsfristene grunnloven setter. Målet er også å skape en mer enhetlig tilnærming til valgtvister og motvirke vilkårlige avgjørelser.
3. Økt overvåkning
Mobiliseringen av disse nettverkene har satt domstolene under nøye overvåkning. Sivilsamfunnet kan oppdage inkonsekvenser eller mangelfulle juridiske resonnementer i domstolenes avgjørelser. Denne granskningen har direkte innvirkning på domstolenes handlemåte.
De fleste dommerne jeg intervjuet i forbindelse med artikkelen min, husker grusomhetene som ble begått etter valget i Kenya i 2007. Rettsvesenets manglende evne til å avgjøre valgkampen førte til at landet ble kastet ut i voldshandlinger. Mer enn 1100 mennesker døde. Konflikten satte nesten rettsvesenets framtid på spill.
Høyesterett vet at ethvert framtidig feiltrinn kan true institusjonens overlevelse og den politiske stabiliteten i landet.
Lærdommer
Politiske beslutningstakere kan trekke viktige lærdommer fra Kenyas eksempel.
For det første, for å forhindre at politiske aktører bruker domstolene til egen politisk vinning, må beslutningstakere utforme rettslige institusjoner som ikke kan påvirkes av regjeringens agenda. De bør identifisere alle måter myndighetene kan påvirke domstolene på – ikke bare dommerutnevnelser.
For det andre kan økonomiske givere, ved å finansiere og støtte sivilsamfunnets rettslige aktiviteter, hjelpe domstolene med å opprettholde valgsystemets integritet og sette stater på sporet av demokratisering.
Opprinnelig publisert av The Conversation 31. oktober 2023