Oppfylte det afrikanske klimatoppmøtet sin visjon?

Det afrikanske klimatoppmøtet ga i utgangspunktet et glimt av håp om at afrikanske ledere kunne samle seg om en felles panafrikansk klimaagenda. Det var imidlertid en alvorlig mangel på en enhetlig afrikansk visjon på møtet, og landene fremmet individuelle investeringsinteresser. Resultatet ble et fragmentert toppmøte.

Mindre enn halvparten av de afrikanske statslederne deltok i forhandlingene. Fraværet undergraver toppmøtets effektivitet og dermed også legitimiteten til utfallet. Noen unnlot å delta av gyldige grunner, mens andre lot være å møte på grunn av sin holdning til fossilt brensel. Toppmøtet klarte derfor ikke å presentere en felles panafrikansk visjon for å håndtere klimakrisen.

Afrikanerne forventet at lederne skulle ta et oppgjør med den forurensende og eksportorienterte oljeindustrien, som setter profitt over mennesker. Det skjedde ikke. Det er ingen tvil om at klimakrisen er en følge av fossilindustrien. Millioner av mennesker i Afrika har ikke tjent en krone på oljeindustrien og de mange milliarder dollar den skaper årlig. I dag lever mer enn en halv milliard afrikanere i energifattigdom. Mer enn en milliard andre har ikke tilgang til ren matlaging. Det er imidlertid disse menneskene som får merke skadene som oljeindustrien påfører planeten. Nairobi-erklæringen unnlot å fremme et ettertrykkelig krav om utfasing av fossilt brensel.

En mer positiv nyhet er at Accelerated Partnership for Renewables in Africa (APRA) ble lansert på toppmøtet, med Zimbabwe, Kenya, Etiopia, Namibia, Rwanda og Sierra Leone som medlemmer. Partnerskapet, som også omfatter Danmark, Tyskland og De forente arabiske emirater, har som mål å fremme fornybar energi på kontinentet gjennom finansiering og teknologioverføring. Hvis disse forpliktelsene blir fulgt opp, kan dette være et eksempel på hva slags strategiske partnerskap som trengs for å få fart på overgangen til fornybar energi.

Toppmøtet tok også til orde for en omlegging av den globale finansarkitekturen, inkludert de multilaterale utviklingsbankene (MDB). En slik omlegging vil effektivt kunne rette opp de store og strukturelle ulikhetene i det globale finanssystemet og øke finansieringen av både skadereduserende klimatiltak og klimatilpasning. Det er bare gjennom slike reformer at vi kan begynne å snakke om klimarettferdighet.

• Lorraine Chiponda er koordinator ved Africa Movement Building Space.

Det første årlige afrikanske klimatoppmøtet skal ha ros for å ha samlet afrikanske statsoverhoder for å forsøke å formulere – for første gang – en sammenhengende visjon for kontinentets klimaframtid. Jeg vil likevel trekke fram tre hovedpunkter der toppmøtet mislyktes.

For det første var det bare presidentene i Kenya, Etiopia og Tanzania som deltok av Afrikas ti største økonomier. Nairobi-erklæringen ville hatt mye større betydning hvis lederne i Nigeria, Egypt, Sør-Afrika, Marokko og Algerie hadde deltatt, ettersom disse landene er strategiske aktører for Afrikas framtidige utvikling og oppnåelsen av ethvert klimamål.

For det andre, selv om lederne snakket varmt om afrikanske løsninger, endte det største samtaleemnet med å bli de ikke-bindende forpliktelsene om 23 milliarder dollar i klimafinansiering utenfra – langt mindre enn de billioner som trengs for en reell omlegging av de afrikanske energisystemene. Lederne la heller ikke fram noen nye strategier for å løse problemet med at 600 millioner mennesker mangler elektrisitet, eller for å nå de andre bærekraftsmålene innen 2030.

For det tredje satte toppmøtet med rette lys på at de høye kapitalkostnadene – «som oftest 5 til 8 ganger høyere enn i rike land» – har gjort det vanskelig å finansiere prosjekter i Afrika. Forslagene som ble lagt fram (som revurdering av kredittvurderingssystemet, gjeldsslette og restrukturering) bidrar imidlertid i liten grad til å dempe investorenes bekymringer. Jeg skulle ønske at lederne hadde foreslått proaktive tiltak for å bygge opp afrikansk økonomi og gjøre landene mer attraktive for næringslivet i stedet for å konsentrere seg om ekstern avhengighet.

Toppmøtet er et positivt skritt, og lederne bør benytte framtidige toppmøter til å formulere en sterkere agenda som bedre fanger opp kontinentets reelle behov.

• Brian Mukhaya er forskningsassistent i avdelingen for energi- og klimainnovasjon i Afrika ved Clean Air Task Force.

Det afrikanske klimatoppmøtet var litt av et paradoks. Det minste noen av oss forventet av de afrikanske politiske lederne, var at de skulle ta et tydelig standpunkt for klimarettferdighet og kontinentets beste. Vi forventet at de skulle avvise karbonslaveri og kolonialisme. Vi forventet at de skulle lansere en plan for å forsyne kontinentet med fornybar energi under statlig styring.

Vi forventet klare krav om at de som har fylt atmosfæren med klimagasser, skal betale kontinentet sin klimagjeld. Det skulle ha erstattet Det grønne klimafondet (GCF) og til og med det udefinerte «tap og skade»-fondet etablert på COP27. Vi forventet med andre ord å høre høylytte krav om klimaerstatning.

Vi forventet å høre klare krav om opprydding og restaurering av landområder og territorier som er ofret for de transnasjonale selskapenes utvinning av fossilt brensel. Vi forventet å høre en erklæring om at det må bli slutt på å installere konfliktskapende rørledninger på kontinentet. Vi forventet å høre at det ikke skal ofres flere områder til utvinning av såkalte kritiske mineraler, som trengs til fornybar energi i Afrika.

Afrikanske ledere gikk glipp av muligheten til å gå i bresjen for reelle klimatiltak, til å avvise falske løsninger, og til å støtte våre økologiske bønder, som faktisk kjøler ned planeten.

Africa Climate Summit fant sted i en tid hvor verden må frigjøres fra klimafangenskapets mekanismer. Dessverre så vi at det ble handlet med Afrika gjennom flyktige valutaer som karbonobligasjoner og andre fiktive verktøy, som vil sette fart i den urettmessige økonomiske utvinningen i regionen. Toppmøtet ble værende i dalen. Det var et paradoksalt øyeblikk.

• Nnnimmo Bassey er leder for stiftelsen Health of Mother Earth Foundation.

«Vi er ikke her for å katalogisere klager og liste opp problemer. Vi er her for å granske ideer og finne løsninger.» Med disse ordene åpnet Kenyas president William Ruto et toppmøte som føltes helt annerledes enn de møtene jeg har vært på tidligere. Her handlet det om å sette forslag på dagsorden og bygge opp den politiske viljen til å fremme dem. For første gang satte afrikanske ledere opp en plan for reform av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Blant kravene var økte utlån fra utviklingsbankene på opptil 500 milliarder dollar i året, mer rettferdig styring av institusjonene, gjeldsreform og en ny utstedelse av IMFs spesielle trekkrettigheter (SDR) på 650 milliarder dollar, for å nevne noe.

Afrikanske ledere har tydeligvis innsett at kloden er i akutt fare. De har noe å tilby i form av kritiske mineraler, solpotensial og biologisk mangfold. De har også skjønt at de har fått en ny geopolitisk innflytelse etter Russlands invasjon av Ukraina. Og de er klare til å bruke den. Ledelsen og aksjonærene i IMF og Verdensbanken er for øyeblikket lyttende. Det store spørsmålet er om de handler raskt nok til å begrense klimakrisen og gripe den politiske muligheten til å gjennomføre reformer før de viktige valgene i 2024.

• David McNair er leder for global politikk i ONE.

Etter hvert som støvet legger seg, innser afrikanerne at de nok en gang har blitt snytt. Signalene var tydelige lenge før toppmøtet, da mer enn 500 sivilsamfunnsorganisasjoner skrev til Kenyas president William Ruto og ba om at programmet for toppmøtet ble satt på nytt. De uttrykte bekymring for utenlandsk innblanding og manglende oppmerksomhet på Afrikas reelle interesser. Disse bekymringene ble ikke tatt hensyn til av arrangørene, og resultatet er en svært mangelfull prosess og en slutterklæring som svikter afrikanerne.

Først og fremst utspilte diskusjonene og den påfølgende Nairobi-erklæringen seg rundt noen farlige avledninger, blant annet karbonmarkeder. Dette er i bunn og grunn «forurensningstillatelser» som gjør det mulig for historiske utslippere å fortsette å forgifte planeten, med ødelagte liv og levebrød i sårbare land som resultat.

Tragisk nok var det ingen diskusjoner om hvordan Afrikas strategiske mineraler kan utnyttes til økonomisk og energimessig omstilling for millioner av mennesker som mangler tilgang på strøm. Mens afrikanske ledere forpliktet seg til å øke Afrikas fornybare energi fra 56 gigawatt i 2022 til minst 300 gigawatt innen 2030, sa erklæringen ingenting om å utfase olje og gass og stanse utbyggingsprosjekter for disse fossile energikildene.

Toppmøtet burde ha løftet fram klimatilpasning og resiliens som de viktigste utfordringene for kontinentet. Men disse temaene fikk ingen stor plass i erklæringen. Språket var lite offensivt, innholdet var direkte svakt, og det ble ikke nevnt noe om å øke finansieringen av klimatilpasning.

Det er verdt å merke seg at toppmøtet var den hittil største mobiliseringen av afrikanske stemmer i klimadiskursen. Tusenvis av medlemmer av sivilsamfunnet fikk lov til å protestere, holde sørgemarkering for klimaofre og utforme en «Folkets erklæring» på sidelinjen av hovedmøtet. Det betyr at det demokratiske rommet i Afrika er i ferd med å åpne seg. Det kan aldri bli noen klimahandling uten menneskerettigheter.

• Mohamed Adow er en internasjonal klimaaktivist og leder for Power Shift Africa.

Det afrikanske klimatoppmøtet var en viktig plattform for både ledere og unge i Afrika. Men det viste også hvordan byråkratiet hindret de unges tilgang til arenaen. For eksempel ble de fleste av dem utestengt fra den formelle plenumssalen fra tirsdag til onsdag fordi de manglet et spesielt adgangskort. Det var opprørende, for det var her verdens ledere tok de viktigste beslutningene. Nairobi-erklæringen tok heller ikke i stor nok grad opp klimaendringenes skadelige effekt på velferden til de unge, som forsøker å håndtere problemer de ikke har bidratt til.

«Hvor reell er klimafinansieringen? Den er reell, men ikke nok», lød det fra noen av investorene som hovedsakelig arbeider i Øst-Afrika. De fleste oppstartsbedrifter har dyr kapital på grunn av miljøet de opererer i og løsningene de tilbyr. Selskaper som Acumen og KawiSafi Ventures nyter godt av humanitære og kommersielle investeringer, samtidig som de resirkulerer og mangedobler kapitalen for å reinvestere i andre oppstartsbedrifter. Denne siden av toppmøtet var mer forfriskende. Afrika er et blomstrende laboratorium for ulike forretningsmodeller, og aktørene er godt kjent med de etiske standardene. Investorene i framvoksende markeder har armene åpne for prosjekter som er drevet av samfunnsnytte.

• Shelot Masithi er aktivist for klimarettferdighet og grunnlegger av She4Earth, en ungdomsledet ideell organisasjon.

Opprinnelig publisert av African Arguments 4. oktober 2023.