Fransk tilstedeværelse fører ingenting godt med seg

Etter hvert som Frankrike befestet sin kontroll over de åtte koloniområdene i det som skulle bli føderasjonen Fransk Vest-Afrika, forsøkte vestafrikanske ledere å finne måter å redde det som var igjen av lokalsamfunnene sine på. De gikk fra væpnet motstand til alternative former for fredelig opposisjon. De innførte forsøk på sameksistens med kolonistyrkene, samtidig som de avviste å underkaste seg det franske hegemoniet. Sjeik Sa’d Būh fra dagens Mauritania hadde for eksempel en pragmatisk tilnærming til franskmennene. Han avsto fra å bruke religiøs retorikk som begrepet Naṣārā (kristne) og begynte i stedet å omtale dem med deres etnisk-rasemessige identitet som «franskmenn». Sa’d Būh argumenterte for at fordelene ved å unngå konfrontasjon med franskmennene veide tyngre enn den potensielle skaden det kunne føre til. I skriftet Al-Naṣīḥah: al-'āmmah Wa al-Khāṣṣah Fī al-Tahdhīr min Muḥārabat al-Faransah («Offentlige og private råd som advarsel mot å kjempe mot franskmennene») fra 1895 argumenterte han for at prinsippene om muslimsk Maslahah, «allmennhetens interesse», frarådet å ty til en destruktiv krig når det var mulig å oppnå våpenhvile eller fred.

En annen lærd, Musa Kamara, tok sterkt til orde for å skille politikk og religion, med mål om å utelukke jihad som strategi for å håndtere den franske koloniokkupasjonen. Han påpekte at politikk er «en arena for egen vinning for dem som ønsker makt og berømmelse», og dermed i strid med essensen i jihad. Boka hans Akthar Al-Rāghibīn Fi-l-Jihād («Majoriteten av pseudo-jihadistene»), skrevet mellom 1895 og 1920-tallet, var et kraftfullt forsvar for denne oppfatningen.

Imens gikk sjeik Ahmadou Bamba, grunnleggeren av brorskapet Muridiyya, inn for en strategi med forsiktig dialog med de franske kolonimyndighetene. I et av diktene sine skrev han at franskmennene ofte beskylder sine motstandere for å være jihadister for å rettferdiggjøre volden sin. Han mante derfor tilhengerne sine til å trekke seg ut av kolonistaten for å ivareta deres interesser.

I likhet med erfaringene til dem som gikk inn for aktiv motstand, viste det seg at disse pasifistiske ledernes strategi for sameksistens ikke bidro til å endre det franske hegemoniet, eller å avverge de aggressive handlingene i Vest-Afrika. Fra 1895 til 1958 fortsatte Frankrike å videreføre den dystre arven fra sin deltakelse i den transatlantiske slavehandelen. Landet tvang afrikanske bønder til å dyrke råvarer for å støtte fransk industri, samtidig som det iverksatte en skattepolitikk som skulle finansiere det som ble kalt «koloniseringens byrder». I tillegg tvangsrekrutterte Frankrike hundretusener av afrikanere til Det senegalesiske tirailleurkorpset i den franske hæren. De måtte delta i europeiske stammekriger og ble satt inn i forsvaret av Frankrike mot Tyskland under første og andre verdenskrig. Et lignende antall ble sendt til koloniale krigssoner som Indokina og Algerie.

Mitt første møte med historiene til afrikanske veteraner fra de franske krigene fant sted på 1980-tallet, under et sommeropphold i landsbyen Sam-Sam i Diourbel-regionen i Senegal. Abdou Ndiaye, også kjent som Baay Faal, var en haltende veteran fra Frankrikes kolonikriger. Han fortalte om et sterkt minne: De franske offiserene hans trakk seg raskt tilbake da tyske soldater rykket fram mot skyttergraven deres i den franske byen Buzançais. Med tennisballer på brystet forkledde de seg som kvinner for å komme gjennom de tyske linjene. I denne prekære situasjonen sto de afrikanske rekruttene alene igjen for å forsvare seg mot de invaderende tyskerne. Etter hvert som jeg gikk videre for å studere, fikk jeg aldri muligheten til å få Baay Faals triste historie bekreftet. Jeg avsto imidlertid fra å avfeie den, for lignende historier som hans har blitt fortalt i ulike sammenhenger, og de tilgjengelige bevisene i populærkulturen motsier den ikke. Da de overlevende veteranene fra disse krigene vendte tilbake til Vest-Afrika for å få sin rettmessige lønn etterbetalt, ble de møtt med en grufull skjebne i det som i dag huskes som Thiaroye-massakren. Det var deres franske våpenbrødre og overordnede offiserer som utførte den brutale massakren i desember 1944.

I tiårene etter det mye feirede året for Afrikas uavhengighet i 1960, skjedde det dessverre ingen vesentlige endringer i Frankrikes undertrykkende handlinger i Afrika. Med unntak av Guinea-Conakry var det ingen tidligere koloniserte territorier som klarte å oppnå en entydig uavhengighet fra Frankrike. De ble innlemmet i det som i dag er kjent som det frankofone Afrika, i de siste par tiårene kynisk kalt Francafrique. Charles de Gaulle, Frankrikes president fra 1959 til 1969, anerkjente Afrikas ønske om reell uavhengighet og bidro til illusjonen om selvbestemmelse uten å gi disse nasjonene reell økonomisk eller politisk suverenitet. Ikke ulikt Frankrikes historiske ødeleggelser i Afrika markerte denne nye situasjonen begynnelsen på den tredje fasen av «det franske problemet» på kontinentet. Den besto av et komplekst nett av nykoloniale ordninger som stilltiende tok i bruk militære og politiske tiltak for å bremse ethvert reelt forsøk på å frigjøre seg fra Frankrikes kvelertak.

At denne nykolonialismen vedvarer, kan tilskrives to viktige faktorer: Frankrikes skyggediplomati står i sterk kontrast til myndighetenes offentlige erklæringer om å støtte demokrati og selvbestemmelse i Afrika. I praksis involverer dette skjulte diplomatiet uoffisielle og hemmelige byråkrater fra den franske administrasjonen, som i stor grad er med på å forme de politiske resultatene i fransktalende land. Framtredende afrikanske ledere og offentlige intellektuelle som motsatte seg Frankrikes nykoloniale struktur, møtte en av tre skjebner: fjerning fra politisk makt, avsettelse fra innflytelsesrike posisjoner og fengsling, eller, tragisk nok, drap. Det er verdt å merke seg at siden 1990 har anslagsvis 78 prosent av de 27 statskuppene i land sør for Sahara funnet sted i franskspråklige land.

Den andre nøkkelfaktoren som opprettholder nykolonialismen, er CFA-franc, som brukes av 14 fransktalende land i Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (WAEMU) og Det økonomiske og monetære fellesskapet i Sentral-Afrika (CEMAC). CFA-franc ble opprinnelig opprettet 26. desember 1945 gjennom et kolonialdekret, og valutaen ble satt til en fast vekslingskurs med den franske francen, en binding som fortsetter i dag med euroen. I den senere tid har den offentlige debatten satt søkelys på CFA-francens negative innvirkning på disse landene, og på dens sentrale rolle i å overlate Afrikas pengepolitikk til Frankrike, å hindre en sårt tiltrengt økonomisk diversifisering i regionen, og å opprettholde handelsubalanse og avhengighet. For å understreke problemet kan det nevnes at medlemslandene i denne franske økonomiske ordningen må deponere 50 prosent av valutareservene sine i den franske statskassen og 20 prosent til finansielle forpliktelser, slik at bare 30 prosent forblir innenfor de nasjonale grensene. Da de vestafrikanske landene vurderte å avslutte denne valutakolonialismen i 2021, tok president Emmanuel Macron i bruk skyggediplomati for å stanse forsøket. Han ble raskt enig med president Alassane Ouattara i Elfenbenskysten om å innføre overfladiske endringer i den koloniale ordningen, samtidig som han beholdt den grunnleggende strukturen.

Det problemet Frankrike utgjør for Afrika, strekker seg ut over de økonomiske sfærene og omfatter også kultur og utdanning. Liberale kritikere av den franske kulturdominansen har en tendens til å være nedlatende overfor Afrika: De kritiserer ofte Frankrikes innflytelse, men gir sjelden et klart veikart for frigjøring. Mange eliter lar seg inspirere av Frantz Fanons bok Jordens fordømte (1961), men tar likevel ikke til orde for konkrete tiltak for å avvikle det franske økonomiske hegemoniet i regionen.

Frankrike har stolt kjempet for tilstedeværelsen av opplysningstidens verdier i Afrikas litteratur. Det er imidlertid verdt å merke seg at til tross for den historiske dominansen til franskspråklig afrikansk litteratur, finnes det ennå ingen franskspråklig afrikansk nobelprisvinner i litteratur. Listen over nobelprisvinnere omfatter kjente forfattere som Wole Soyinka fra Nigeria (1986), Naguib Mahfouz fra Egypt (1988), Nadine Gordimer fra Sør-Afrika (1991), J.M. Coetzee fra Sør-Afrika (2003), Doris Lessing fra Zimbabwe (2007) og nylig Abdulrazak Gurnah fra Tanzania (2021). Den prestisjetunge franske litteraturprisen Le prix Goncourt, som har eksistert i over hundre år, ble først tildelt en afrikaner sør for Sahara i 2021, senegaleseren Mohamed Mbougar Sarr.

Denne observasjonen understreker Frankrikes nedslående bidrag til å forme litterær kvalitet og produsere originale ideer innenfor sin innflytelsessfære. I den senere tid har det vist seg at det ikke finnes noe fritt og levende demokratisk liv i den frankofone regionen som kan sammenlignes med det man, til tross for manglene, ser i Kenya, Tanzania, Botswana, Sør-Afrika eller Ghana. De fransktalende landene som er skånet for militærstyre, ledes av lengesittende makthavere som gjenvelges på livstid eller endrer grunnloven for å forlenge sin periode ved makten. I beste fall kontrollerer de befolkningen ved å eliminere muligheten for frie og rettferdige valg, og ved å arrestere seriøse politiske utfordrere.

Den pågående diskusjonen om militærstyrets tilbakekomst i Sahel-regionen – i Mali, Burkina Faso og Niger – tar ikke hensyn til fransk hegemoni, undertrykkelse og utnyttelse gjennom århundrer. I virkeligheten er den eneste vedvarende utfordringen de siste 500 årene nettopp dette hegemoniet.

I dag bekymrer nyliberale mediekommentatorer seg for demokratiets tilstand i Niger, samtidig som de forsøker å rasjonalisere den gjennomgripende fattigdommen blant landets 27 millioner innbyggere. Nelson Mandela observerte en gang skarpsindig undertrykkelsens banale natur: Den normaliserer afrikansk lidelse og gjør oss ufølsomme overfor de svartes situasjon. Mens vi leser om de mange forråtnede likene av afrikanske migranter som ligger spredt utover den libyske ørkenen, Tunisia og Middelhavet, er avsettelsen av Nigers president Mohamed Bazoum bare ett aspekt av flere viktigere og oversette tragedier i Afrika. I mange offentlige opptredener har Bazoum syntes å nedvurdere sin nasjonale hær, forsvart franske nykoloniale interesser og nektet å forhandle om rettferdige avtaler med franske selskaper som utnytter Nigers ressurser. For de av oss som har reist gjennom Niger og sett de elendige levekårene til landets befolkning, framstår det liberale demokratiet som hult og det sivile styret som en luftspeiling når det ikke gir befolkningen verdighet. Nykolonialismen tar mange former og utfolder seg gjennom ulike stadier, og jeg er redd for at det liberale demokratiet i økende grad er i ferd med å gli over i en av disse nykoloniale formene.

I dokumentarfilmen Arlit, deuxième Paris («Arlit, det andre Paris») fra 2005 avdekker Idrissou Mora-Kpai ugjerningene til franske selskaper involvert i urangruvedrift i Niger. Det som gir Frankrike profitt, fører altfor ofte til utarming og lidelse for de afrikanske lokalsamfunnene. Motgiften mot militærstyre ligger ikke i en normalisert koloniordning forkledd som demokrati, men i etableringen av et rettferdig sivilt styre. Alexis de Tocqueville hadde rett: «Folk vil ha likhet i friheten, og hvis de ikke kan få det, vil de fortsatt ha likhet i slaveriet.» Den nigerske juntaens appell til Russland om hjelp gjenspeiler folkets skuffelse over USAs stilltiende støtte til Francafrique, enten det dreier seg om amerikanernes passive «observasjon» av ettervirkningene av kolonipakten eller deres medvirkning til det Charles W. Mills kaller «rasekontrakten».

Blant disse komplekse omstendighetene er den eneste konstanten i Sahel det gjennomgripende franske hegemoniet, som kaster en lang skygge over befolkningens liv. Afroamerikanere og akademikere innenfor Afrika-studier bør engasjere seg aktivt i dette problemet. Engasjementet bør ikke bare være drevet av afrikansk solidaritet, men også av erkjennelsen av at humaniora alltid har kjempet for rettferdighet. De tidligere franske kolonienes kamp for økonomisk utvikling og verdighet er i tråd med rettferdighetsprinsippene, og fortjener derfor støtte.

Dessverre har den afrikanske solidariteten blitt satt litt på sidelinjen i den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen etter Malcolm X’ bortgang i 1965. Den rådende versjonen av Martin Luther Kings budskap som fikk innpass i amerikansk politikk og akademia, ble ofte sett gjennom nasjonalistiske briller. Men det er på tide å bygge bro mellom Martin Luther Kings budskap om rettferdighet og likhet og en fornyet oppmerksomhet på afrikansk solidaritet. Som King ofte understreket: «Urettferdighet hvor som helst er en trussel mot rettferdighet overalt.» USA var observatør på Berlin-konferansen i 1884, der Frankrike mente å ha et «legitimt» krav på sin betydelige andel av de afrikanske koloniene. I det 21. århundret bør amerikanerne unngå å støtte denne arven eller den urettferdige videreføringen av den under dekke av å fremme demokrati.

Akademikere innenfor Afrika-studier bør arbeide for endring, ikke bare følge sin intellektuelle nysgjerrighet eller støtte status quo. Historien viser at de som virkelig har skapt forandring i Afrika, har kommet fra ulike sektorer og inkludert nasjonalister, fagforeningsfolk, militærstyrker og pragmatiske ledere. Selv om den utdannede elitens intellektuelle idealisme har sin plass i Afrika, har den først og fremst hindret veien til meningsfull frigjøring og framgang. Frankofone afrikanere i Sahel vender seg til militæret fordi de er desillusjonert over det liberale demokratiet, som i økende grad har blitt den foretrukne kanalen for fransk nykolonialisme.

Opprinnelig publisert av Africa is a Country 22. september, 2023.