Fred og frykt i Tanzania

Jeg finner meg raskt til rette i Dar-es-Salaam. Selv om hovedstaden ble flyttet til innlandsbyen Dodoma i 1973, er «Dar» utvilsomt Tanzanias største og viktigste by når det kommer til næringsliv og internasjonale relasjoner, og metropolen ved det indiske hav er full av gode restauranter og servicetilbud. Tanzanianerne er i tillegg nøye med sin gjestfrihet, og velkomstropene runger på både swahili og engelsk til den nyankomne, hvite mann (muzungu) som kommer ruslende langs gatene med kamera i hånda og sekk på ryggen. Etter å ha lært meg at det mest kostnadseffektive hverdagsmåltidet er ris og saus (pilau) og at det raskeste fremkomstmiddelet gjennom den kaotiske trafikken er motorsykkel-taxi (boda boda), flyter tilværelsen min på det afrikanske kontinent greit.

En typisk oppfatning om tanzanianere er at de er vennlige, høflige og rolige – kanskje også litt passive. Stress er et fremmedord, noe man som besøkende merker ved at for eksempel lokalbussene (dala-dalas) ikke går på et konkret tidspunkt. Bussen går når bussen er full. Den pragmatiske tilnærmingen til tid brukes gjerne som et tegn på folks vennlighet og vilje til å ta vare på mennesker rundt seg. Pole pole (rolig, rolig) er et vanlig uttrykk både i trafikken og som slagord på t-skjorter, popularisert i turistnæringen som et slags swahiliens «mañana mañana». I Politikens «Turen går til Kenya & Tanzania», står det at man bør lytte nøye på svaret dersom man spør en tanzanianer om råd. Spør du for eksempel om en restaurant er god, vil «nei» være et uvanlig, nærmest uhøflig svar. Dersom svaret er «restauranten er god, men restauranten der borte er også bra»; gå på nummer to.

Etter å ha ledet uavhengighetskampen fra britene, lanserte landets første leder, Julius Nyerere, tidlig på 60-tallet sin sosialistiske plan for Tanzania, ujamaa. Ordet kan oversettes som familieskap, og innebar en lang rekke sosiale og økonomiske utviklingsgrep for landet. Nyerere har fått æren for fremveksten av landets utdanningssystem (lese og skrivekyndige i befolkningen gikk opp fra kun 17% i 1960 til 63% i 1975), bedring av helsesystemet (forventet levealder steg fra 37 til 52 i hans regjeringstid) og utbredelsen av kiswahili som fellesspråk. Det sterke nasjonale samholdet har blitt brukt som forklaring på hvorfor Tanzania i motsetning til andre land i regionen, som Rwanda og Uganda, har hatt relativt få voldelige konflikter mellom forskjellige folkegrupper i landet.

Som et ledd i ujamaa skulle landets rurale befolkning samles i nye, effektive landsbykollektiver, alt under ledelse av Nyereres ettpartistat. Men prosjektet hadde lav støtte i folket, og mange måtte tvangsflyttes fra sine opprinnelige hjem. Produksjonen i jordbruket sank drastisk, og landets økonomi raknet. Tanzania ble svært avhengig av internasjonal bistand. Da han gikk av i 1985, vedgikk Nyerere at mange av hans visjoner for landet hadde slått feil, og han støttet flerpartisystemet som kom på plass i 1992.

Nyerere innehar fortsatt en viktig symbolsk rolle i landet, og mange av ettertidas politikere hevder at de viderefører hans arv. I spesialsendingene på TV og radio på hans dødsdag 14. oktober, en nasjonal fridag, er det riktignok personligheten i større grad enn politikeren Nyerere som trekkes fram. Baba wa taifa (nasjonens far) var en ledende intellektuell som blant annet selv oversatte Shakespeare til kiswahili. Dessuten skal han ha vært lite prangende, holdt seg i form og livretten hans var ugali, den populære, stive maisgrøten man kan få servert til nærmest alle måltider i Tanzania. Men det finnes også kritikere. I et intervju med magasinet African Arguments kaller opposisjonspolitikeren Tundu Lissu landsfaderen «en bølle, verre enn en kolonialist». Budskapet om den autoritære Nyerere gjør ifølge Lissu folk i landet «veldig ukomfortabel».

En viktig del av ujamaa var å ta kontroll over media, og på 70- og 80-tallet eide staten alt som fantes av massemedia i landet. I dag er dette redusert til en tredjedel, men alle mediehus må stadig ha velsignelse fra myndighetene for å kunne lage journalistikk, og mange er avhengig av statlige annonseinntekter for å overleve. Det har vært flere tilfeller av arrestasjoner og bortføringer av regimekritiske journalister i Tanzania de siste årene, og ifølge Reportere uten grenser hersker det «en utbredt taushetskultur».

– Konflikter er det ikke særlig mye av her, sier journalisten Khalifa Said, før han følger opp:

– Jeg vil heller kalle det spenning.

Said er en av få mediefolk i Tanzania som går i rette med makta på spalteplass. Til meg langer han ut om regjeringens problemer, opposisjonens manglende demonstrasjoner og kontroversielle temaer som sexarbeideres rettigheter eller landets forfølgelse av LGBTQ-personer. I Tanzania er homofili ulovlig, og straffes med lange fengselsstraffer. Uttalelser på Twitter kostet Said jobben i landets største avis, Mwananchi (The Citizen), hvor myndighetene i 2020 skal ha presset arbeidsgiveren til å si ham opp. Journalisten startet da det digitale mediehuset The Chanzo, som har som mål å gjøre Tanzania til «et bedre samfunn for alle, uavhengig av klasse, tro, nasjonalitet eller seksuell legning». Han frykter ikke for sin egen sikkerhet, men tror noen vil beskrive holdningen hans som uforsvarlig («reckless»).

– Helt ærlig, jeg bryr meg ikke om de arresterer meg eller om de vil skade meg. Det er ikke noe jeg tenker på.

Khalifas fryktløshet står i kontrast til min egen uro i dagene før avreise. Jeg gledet meg til min første Afrika-reise, men støtte på flere alarmerende nyheter fra Tanzania før avreise. Flere aviser skrev at Rasmus Paludans koranbrenning i Stockholm 21. januar hadde ført til sterke reaksjoner i Afrika. «Et sivilt opprør» kalte flyselskapet KLM det i meldingen til sine kunder om kansellering av flyvninger fra Europa. Norsk UD endret reiserådene for Tanzania, og ber stadig besøkende om å unngå store folkegrupper. Jeg begynte å bekymre meg. Ville turen bli vanskelig å få til? Er det til og med farlig å være fra Skandinavia i Tanzania nå? I tillegg verserte skriveriene om et nytt, mystisk virus i landet. Rapportene fortalte om opp til 88 prosent dødelighet for de rammede av Marburg-viruset, som spredte seg vest i landet. Fem var allerede døde.

Bekymringene skulle, som så ofte ellers, vise seg å være overdrevne. Ingen jeg snakket med i Tanzania nevnte noe om koranbrenning eller Paludan (derimot var det stadig spørsmål om Erling Braut Haaland og Martin Ødegårds fotballprestasjoner). Tanzanias regjering dementerte raskt KLMs budskap. «Tanzania er rolig og fredelig», meldte de på Twitter, og ønsket for øvrig velkommen til «the land of Mt. Kilimanjaro, Serengeti and Zanzibar». Nabolandet Kenya, som også ble rammet av advarselen, responderte med en hardere tone, og kalte advarslene «grunnløs, alarmistisk, ubegrunnet, hensynsløs og ufølsom». KLM beklagde bruken av ordlyden «civil unrest», og selskapet startet raskt opp igjen flyrutene til Øst-Afrika. Spredningen av Marburg-viruset ble for øvrig stoppet av effektiv isolering og smittesporing fra tanzanianske myndigheter, og dødstallene har stoppet på seks.

De grønne flaggene til styringspartiet CCM er svært synlige i bybildet i Dar-es-Salaam, og markerer tilstedeværelsen til de mange partikontorene på gatenivå. Disse består ofte av bare en liten pult med stoler rundt, gjerne plassert under et baobabtre eller annen egnet skygge. Rundt gatekontorene vanker det motorsykkel-sjåfører, smånæringsdrivende og andre som søker partiets råd, beskyttelse eller anerkjennelse. «Til og med skopusseren trenger et flagg for å føle seg beskyttet», sa Wilibrod Slaa fra opposisjonspartiet Chadema i 2019.

De offisielle portrettene av landsfaderen Nyerere og dagens president Samia Suluhu Hassan er ellers å se overalt. Offentlige kontorer er pålagt å ha dem på veggen, men også mange kaféer, hoteller og butikker har dem hengende. Det gir liksom en eim av seriøsitet til virksomheten, blir jeg fortalt. Også på kontorene på universitetet henger presidenten på veggen. En ansatt forteller at situasjonen rundt pressefrihet, som ble kvalt under den forrige presidenten John Magufuli, ikke har blitt så mye bedre med dagens regjering. Jeg spør om uttalelsen er noe hun kunne publisert offentlig.

– Kanskje i Norge, svarer den godt voksne kvinnen. Men ikke i Tanzania.

– Hva ville skjedd, ville du mistet jobben?

– Hm, nei, kanskje ikke. Men jeg kunne sikkert fått en «forfremmelse», og i morgen er jobben min flyttet til en rural region, langt unna Dar-es-Salaam.

Magufuli ble valgt i 2015 med «bare» 58 prosent av stemmene, et dårlig resultat sammenlignet med CCMs vanligvis skyhøye tall. Presidenten tok landet i en svært autoritær retning; journalister ble arrestert, homofile ble jaget og lover som gjorde kritikk av myndighetene svært vanskelig ble implementert. Fra 2014 til 2021 sank Tanzania fra 75. til 121. plass på Reportere uten grensers internasjonale indeks over pressefrihet. I 2017 var opposisjonslederen Tundu Lissu døden nær da han ble truffet av 16 skudd fra ukjente gjerningsmenn. Magufuli tok avstand fra angrepet, men Lissu mener selv det lå politiske motiver bak angrepet. Amnesty har uttalt at 50 år med fremskritt i Tanzania er truet.

Til tross for fordømmelsen fra organisasjoner og internasjonal presse var Magufuli en populær president i Tanzania. «Bulldoseren» jobbet seg opp et rykte for å være knallhard mot korrupsjon, i tillegg til å gjøre skoler mer tilgjengelig og å utbedre infrastrukturen i landet.

På en backpackerpub møter jeg Jeremiah Pirmin Nyoni. Som mange andre i Tanzania livnærer han seg som turistguide. Han spiser mishkaki, grillspyd i swahilistil og drikker Serengeti-øl. Selv har jeg bestilt chicken curry og en duggfrisk Kilimanjaro, og vi kommer raskt i prat.

– Jeg mener Magufuli var den beste presidenten vi noen gang har hatt. Det er mange grunner, en av dem er at veiene er mye bedre enn de noensinne har vært. For meg som jobber med transport, gjør det livet mye enklere, forteller han.

Av støttespillere har Magufulis presidentskap blitt sammenlignet med landsfaderen Nyereres bragder, blant annet under emneknaggen #MATAGA (Make Tanzania Great Again). Hans nasjonalistiske prosjekt gav CCM et byks opp til 85 prosent av stemmene i 2020-valget, selv om tallene riktignok har vært omstridt og minst ti demonstranter mot valgfusk ble drept på Zanzibar.

Så døde presidenten brått i 2021. Den offisielle dødsårsaken var en hjertefeil, men mange spekulerte i om han egentlig døde av covid-19. Magufuli proklamerte allerede sommeren 2020 at Tanzania hadde eliminert viruset. Ironien i at koronafornekteren selv kan ha dødt av sykdommen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, men paradoksalt nok kan presidentens popularitet i hjemlandet også henge sammen med nettopp pandemihåndteringen. Svært mange tanzanianere har et hånd til munn-basert livsgrunnlag, for eksempel gjennom å selge varer på markedene i byen. Det hjelper lite å være trygg for korona hvis du ikke får skaffet mat til familien. Hvorvidt Magufulis konspiratoriske fornektelse av pandemiens eksistens hang sammen med dette perspektivet, er det vanskelig å si noe om. Det er likevel nærliggende å tenke at den populistiske presidenten kanskje visste hva han gjorde da han erklærte landet som covid-fritt og kalte sykdommen en «satanistisk myte». Mellom hans mange absurde uttalelser finnes det også noen betimelige spørsmål: Hvis den hvite mann kan lage vaksiner, hvorfor rammes Tanzania fortsatt av aids, tuberkulose og malaria?

Etter noen uker i Dar-es-Salaam er det på tide å se mer av landet. Jeg kommer meg på safari, det store trekkplasteret for turistnæringen i landet, jeg ser Kilimanjaro i det fjerne og besøker minnesmerket for Nyereres sosialistiske manifest, Arusha-erklæringen. «Tanzanias Norway» står det i reisekatalogene om Usambara-fjellene nordøst i landet, men selv en vestlending ville nok ikke overtatt de smale veiene som den bussen min snirkler seg oppover langs fjellsiden. I møte med en trailer havner vi helt på kanten av stupet. En medpassasjer merker at jeg er bekymret, og skyver vinduet mitt igjen.

– Slapp av, du trenger ikke se.

Jeg åpner det opp igjen på gløtt, «jeg vil i alle fall se det når jeg dør», halvveis spøker jeg, og halvveis mener jeg det. På høyttalerne spilles en Bongo Flava-låt (tanzaniansk hiphop) høyt på repeat.

– Er ingen av dere redd? spør jeg.

– Vi er vant til det, smiler medpassasjeren.

«Zanzibar, hvor er nå det?» spurte duoen Bjørg og Per-Gunnar i slagermelodien fra 1960. Svaret er en øygruppe ca 35 km ut fra Tanzanias fastland, bestående av hovedøya Unguja samt Pemba og noen flere, mindre øyer. Zanzibar ble en del av Tanzania i 1964, men har delvis selvstyre, egen president og egen politikk på mange områder. Selv tar jeg en litt nyere slager på ørene når jeg trør inn i et lite propellfly fra Precision Air i retning øyriket, og norsk-zanzibarske Arifs svingende ord fra «Hvem er hun» fra 2019 («Vil ta deg med til Zanzibar / Møte min mammas mamma / Se hvor jeg kommer fra») hjelper meg å roe nervene på flyturen, med samme selskap som noen måneder tidligere var involvert i en flystyrt som drepte 19 personer.

Den kjente gamlebyen i hovedstaden Stone Town er en kulturell smeltedigel, full av spor fra øyas historie som handelssentrum i det indiske hav. Man hører det i språket, smaker det i maten og ser det i arkitekturen. Et eksempel er dørene i steinbyen, som kan deles i tre hovedgrupper. De eldste er de mektige swahili-dørene, utskåret med grove dekorasjoner av blomster og planter. De arabiske dørene har mer intrikate rosetter og arabisk kalligrafi. De indiske dørene har derimot sine mange små, særegne firkanter og mektige messingstifter, som i sin tid ble brukt til å stå imot indiske krigselefanter.

I motsetning til fastlandet hvor kristne utgjør over 60 prosent, er befolkningen på Zanzibar nesten utelukkede muslimsk. På gjestehuset mitt får jeg vite at jeg bør bruke lange bukser og at det er respektløst å drikke vann i offentligheten nå under ramadan. Varmen tvinger meg likevel til å smugdrikke litt i de trange gatene, og jeg spiser lunsj på herskapelige Emerson Spice Hotel, som holder åpent på dagtid til tross for fastemåneden. Menyen er for øvrig utformet av den norske matkjendisen Andreas Viestad. «Dette er Andreas’ idé» smiler kelneren, og serverer grillede reker med soyasaus og en moderne take på typisk swahili-tilbehør: maisstuing, spinat og ris.

Underveis i måltidet åpner himmelen seg. Det kommer ikke som noen overraskelse midt i regntiden, men selv om det livgivende regnet tradisjonelt har blitt sett på som en gave i landbrukslandet, gir kraftige regnfall store utfordringer i dagens Tanzania. Når det regner smuldrer landets mange grus- og jordveier opp, smugene i Stone Town blir til små elver, kjellere oversvømmes og den allerede kaotiske trafikken i Dar-es-Salaam blir helt stillestående.

– Vi kommer oss ingen steder når det er som dette, sukker kelneren og skjenker meg en kopp med krydderkaffe.

Slavehandelen på det indiske hav er et viktig element for å forstå regionen. De arabisk-dominerte handelskolonnene, blant annet skildret i nobelprisvinner Abdulrazak Gurnahs «Paradis», beregnes å ha fraktet mellom 11 og 14 millioner mennesker fra innlands-Afrika til kysten, der de ble solgt. Underveis ble mange misbrukt og drept. Mens vi trør inn i det golde fangehullet under Zanzibars slavemarked, forteller guiden meg at han selv er etterkommer av slaver. På plansjene i det tilknyttede museet leser jeg at dette fortsatt kan være skamfullt å snakke om, 114 år etter at slaveriet ble formelt stanset i 1909. Man kan muligens snakke om et vedvarende, kollektivt traume, i et samfunn med sterke etniske skiller. Kuppet som bidro til å gjøre Zanzibar til en del av Tanzania i 1964, handlet blant annet om motsetninger mellom den arabiske overklassen på øya og den fattige, jordløse befolkningen av afrikansk opprinnelse.

– Noen politiske krefter på Zanzibar bruker rase som et politisk verktøy for å appellere til velgerne, sier Khalifa Said, den uredde journalisten fra tidligere. Han er selv oppvokst på Pemba i en muslimsk familie, men regner seg i dag som ateist. Igjen modererer han fra konflikt til spenning.

– Til og med historien om slaveriet er omdiskutert. Noen sier sågar at slaveriet ikke skjedde. De som sier det, ser gjerne ut som meg, sier han, og henviser til sitt arabiske utseende.

Tradisjonelt har opposisjonspartiet Civic United Front blitt regnet som arabernes parti, mens CCM har markedsført seg som partiet for svarte afrikanere. Men den komplekse historien blir stadig forenklet i den politiske debatten, forteller Said. Han mener man må være kritisk i møte med all informasjon fra myndighetene, også om slaveriet.

– Jeg vet ikke hvordan det er med dine myndigheter, men jeg vil i alle fall ikke anbefale noen å opplyse seg gjennom offisiell historieskriving. Særlig på Zanzibar, hvor polariseringen er så sterk.

Samia Suluhu Hassan tok over styringen av Tanzania etter å ha vært Magufulis visepresident, og sitter trygt frem mot neste valg, som skjer først i 2025. Landets første kvinnelige president er muslim, bruker hijab og kommer opprinnelig fra Zanzibar. Det er med andre ord mye nytt med presidenten, som har tydd til en rekke grep for å gjøre seg populær hos folket. For meg gav dette utslag i gratisbilletter til fotballkamp. Med seier hjemme mot Uganda i slutten av mars ville nemlig det tanzanianske landslaget være kvalifisert til neste afrikamesterskap, og i mediene ble det slått stort opp at presidenten selv donerte bort 7000 billetter til den viktige kampen. Tidligere hadde kultur- og idrettsdepartementet allerede kjøpt ut en stor mengde billetter, og det ble i praksis gratis inngang på Benjamin Mkapa Stadion (navngitt etter Mkapa, som var president 1995-2005). Mastodontanlegget rommer 60 000 plasser og ble finansiert av kineserne i 2006 som et «special aid project».

Gratisbilletter til tross, det ble ikke til noe godt resultat for Tanzania, og hjemmepublikummet måtte gå slukøret hjem med et forsmedelig 0-1 tap etter en sen Uganda-skåring. Det ble heller ikke et særlig vellykket publikumsfrieri for president Samia, i en kamp som ble preget av et 36 minutter langt strømbrudd på stadion midt i første omgang. Spillerne ble stående i hoftefeste midt på banen, og selv om tilgangen på forfriskninger og snacks var god (jeg prøvde selv både samosa og blekksprut med chilisaus), dalte stemningen. Jevnlige strømbrudd er et vanlig problem i Tanzania, og rammer særlig næringslivet. Men Tanzania kan fortsatt nå mesterskapet, og Samia har lovet spillerne en bonus på 500 millioner shilling (ca 2 millioner kr) hvis de greier det.

Presidenten ønsker å styrke landets kultursatsing, og har ved flere anledninger deltatt på kunstutstillinger og visninger av tradisjonell dans. For Baraka Leo, kunstner og kurator ved et kunstsenter i Dar-es-Salaam, er den kulturinteresserte presidenten et lyspunkt. Leo har nylig fått en lisens fra det nyoppstartede kulturdepartementet, og kan nå sette i gang med egne prosjekter. Prosessen for å få lisensen er lang, og man må vite hvem man bør snakke med, forteller han.

– Å velge å bli kunster i Tanzania er radikalt. Å klare seg uten en jobb ved siden av er nesten umulig, men å få leve som kreativ er også en blessing, sier den unge mannen, som har studert i Uganda og snakker svært godt engelsk. Vi havner i en samtale om rammer og grenser for kunsten. Det som kan være en kreativ øvelse for noen, er pur politikk for andre. For å få lisensen Leo har fått må man skrive under på at man holder seg innenfor myndighetenes retningslinjer. Jeg spør om han kan lage den kunsten han vil. Uten at jeg inkluderte «uten å bli sensurert» i spørsmålet, får jeg likevel svar på det.
– Kunst med en melding til samfunnet, klima, menneskerettigheter eller kvinners rettigheter er absolutt innafor. Men et sted går grensen, hvis du for eksempel lager noe som kan oppfattes som pornografisk eller hvis du er for politisk, forteller kunstneren.

Like før jeg skal reise hjem til Norge møter jeg journalisten Khalifa Said igjen på en restaurant. Jeg må innrømme at jeg ble litt imponert av hans uredde holdning første gang vi møttes, men også litt skremt. Jeg lot være å stille spørsmålet: Hva med familien din?

Noe har skjedd siden sist. Journalisten som tidligere var så fryktløs, forteller nå at han er helt utslitt og har begynt å vurdere et annet yrke. Småbarnsfaren har begynt å tenke to ganger før han tweeter. Slik har han aldri hatt det tidligere.

– Jeg skriver lange tråder, men publiserer dem ikke. De havner i utkastet. Jeg har aldri vært så redd som jeg er nå, sier Said.

I løpet av kvelden kommer det frem at årsaken til endringen har sammenheng med myndighetenes homojakt. Et nytt grep er lansert fra president Samias regjering, etter press fra konservative krefter i parlamentet. Mistenkte for homofili kan nå bli pålagt å gjennomgå flere medisinske undersøkelser som skal bevise seksuelle avvik. Khalifa demonstrerer med to fingre som peker oppover mens han snakker om en ydmykende analsjekk. For ham ville en slik undersøkelse være «verre enn døden». Med sine mange regimekritiske uttalelser er han utsatt for å bli anklaget for å «promotere homofili».

– Jeg tror egentlig ikke Samia bryr seg noe om hvem folk har sex med, sier Khalifa, som mener politikerne i landet bare utnytter frykten og fordommene som finnes mot homofile i landet for å kneble kritikere generelt.

– Det er tatt rett ut av den autoritære regelboka. Har et land problemer det ikke finner svar på, utpeker de en gruppe som syndebukker.

Det er siste dagen av ramadan, og stemningen er lett inn mot Id-feiringen. Iftar-buffeen bugner av curryer, fisk, kylling, grønnsaker og ris. I glassene er det te med masse melk og sukker. Bordene er fulle av mennesker som enten har brutt fasten eller bare er ute og koser seg med venner og familie. Vi har likevel ikke funnet helt roen. Khalifa Said skuer ut over lokalet, det virker som om temaet for samtalen vår har gjort ham nervøs.

– Jeg vet at de følger med på meg. Det at jeg sitter her og snakker med deg, en utenlandsk journalist, de får det med seg.

Uroen kommer overraskende. Den muntre småbarnsfamilien på nabobordet ligner ikke agenter. Samtidig er det ikke vanskelig å se for seg at Said er i myndighetenes søkelys. Da Samia tok over som president gav hun signaler om en mer tolerant holdning overfor pressen og opposisjonen, men foreløpig har det vært få rapporter om bedring. Nylig kom også pressefrihetsindeksen for 2023, der har Tanzania falt ned til 143. plass.

Etterhvert roer Said seg, han tror ikke noen spionerer på ham nå. Men at de følger med generelt, er han sikker på. Ingen kommer unna politikken, sies det. I Tanzania kjennes det ekstra vanskelig.