Stadig flere tegn tyder på at en eventuell militær intervensjon i Niger vil bli møtt med sterk motstand. Den økende støtten til juntaen har oppmuntret kuppmakerne til å holde seg ved makten og utfordre De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap, ECOWAS.
Som en reaksjon på trusselen om maktbruk har enda flere nigeriere tatt til gatene i protest, blant annet utenfor en fransk militærbase i hovedstaden Niamey.
Muligheten for bruk av militærmakt har splittet landene i Vest-Afrika og Sahel. ECOWAS-medlemmene er klar over at en full krig vil gjøre regionen enda mer sårbar. 17. og 18. august møttes Ecowas’ militære ledere i Ghana for å diskutere muligheten for intervensjon.
Samtidig er parlamentet i ECOWAS splittet i spørsmålet om en militær inngripen. Medlemsland som Nigeria, som for øyeblikket har det roterende formannskapet, er også presset på hjemmebane. 12. august tok demonstranter til gatene i Kano, den største byen i Nord-Nigeria, for å protestere mot en eventuell invasjon av Niger.
Tsjad og Algerie, som grenser til Niger, men som ikke er medlemmer av ECOWAS, har på sin side motsatt seg maktbruk.
Som forsker innen politikk og internasjonale relasjoner har jeg undersøkt konsekvensene av utenlandske militærbaser i Niger. Jeg mener fortsatt at en militær intervensjon i Niger er usannsynlig, slik jeg tidligere har argumentert for.
Trusselen om maktbruk betyr imidlertid at spenningen fortsatt er høy. Dette er forståelig, ettersom mye står på spill. En fullskala krig kan i mine øyne få tre store konsekvenser.
For det første vil det gå ut over den pågående regionale krigen mot terrorisme, fordi landene som i dag er engasjert i denne kampen, vil få sine hærer og ressurser omdirigert.
For det andre vil det bli en massiv tilstrømning av flyktninger til de sju landene som grenser til Niger. Dette vil ha en dominoeffekt, ettersom flere flyktninger vil søke seg til Europa.
For det tredje vil konflikten øke spenningen mellom Niger og Frankrike. Juntaen gir Frankrike skylden for landets usikkerhet og økonomiske problemer.
Kostnaden av en krig
Nigerske soldater er gjennom G5-Sahel og Multinational Joint Task Force involvert i kampen mot Boko Haram, Islamic State West Africa Province (ISWAP) og andre terrorgrupper rundt Tsjadsjø-bassenget og andre regioner i landet. Et ECOWAS-ledet angrep på juntaen i Niger vil distrahere soldatene og legge beslag på kritiske ressurser.
Terrorgrupper vil da kunne utnytte grenser som er svekket av konflikten. De kan også dra nytte av en situasjon der hærer som tidligere kjempet side om side mot opprørere som Boko Haram og ISWAP, nå kjemper mot hverandre.
Eksemplet med krigen i Syria og Det islamske stats (IS) raske framvekst i regionen, gir et glimt av hva som kan skje.
Mesteparten av den nigerske befolkningen bor i den sørlige delen av landet ved grensen til Nigeria, Benin, Burkina Faso og Mali. Disse allerede skjøre statene vil bli rammet av en flyktningstrøm som vil destabilisere dem enda mer.
En krig mellom det nigerske militæret og ECOWAS vil lette veien for menneskesmuglere og føre til at flere afrikanere utnytter kaoset for å reise nordover mot Europa.
Niger har inngått flere bilaterale og multilaterale avtaler med EU og andre europeiske land for å begrense massemigrasjonen via Libya og Middelhavet.
Agadez i det sentrale Niger var tidligere et viktig knutepunkt for ulovlig migrasjon, men dette har endret seg som følge av den samordnede innsatsen mellom Niger og landets europeiske allierte.
En militær intervensjon vil føre til en total kollaps i forholdet mellom Frankrike og innbyggerne i Niger. En stor del av den nigerske befolkningen er allerede rasende på den tidligere kolonimakten og dens aktiviteter i landet.
Niger var en fransk koloni fra 1922 til uavhengigheten i 1960, og Frankrike har fortsatt å spille en avgjørende rolle i landets innenrikspolitiske og økonomiske anliggender.
Hvis folk tror at ECOWAS blir presset til å iverksette militære tiltak av Frankrike og dets allierte, kan nigerierne komme til å vende seg til Russland, som har gitt en egen advarsel mot militær intervensjon.
Selv om Russland kanskje ikke har kapasitet og ressurser til å mobilisere fullt ut til støtte for juntaen, kan de engasjere Wagner-gruppen, det russiskstøttede private militærselskapet som allerede er til stede i nabolandet Mali.
Russland har vært forsiktig med å støtte kuppmakerne for ikke å irritere sine allierte i Afrika, som Sør-Afrika og Namibia, som begge er imot kuppet. Men en fullskala militær intervensjon ville gitt russiske myndigheter en mulighet til å involvere seg og skaffe seg flere allierte. De militære lederne i Burkina Faso har for eksempel styrket sitt forhold til Russland.
Begrensede muligheter
ECOWAS er desperat etter å «gjøre noe» etter at juntaen trosset det sju dager lange ultimatumet om å trekke seg.
Samtidig viser juntaen ingen tegn til å gi seg.
Jeg tror det beste alternativet er å utelukke militær aksjon og forhandle om en kort overgangsperiode for å gjenopprette demokratiet.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Conversation 17. august 2023.