Ivrige etter å unnslippe det oppfattede vestlig dominans, håper flere land – spesielt i det globale sør – på å bli med i BRICS. Femlandsblokken (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) ønsker også å utvide sine globale partnerskap.
Det som begynte i 2001 som et akronym for fire av de raskest voksende statene i verden, BRIC (Brasil, Russland, India og Kina), anslås å stå for 45 prosent av globalt BNP i kjøpekraftsparitet innen 2030. Blokken har også utviklet seg til en politisk gruppering.
Avgjørende for BRICs framvekst var de fem landenes beslutning om å danne sitt eget samarbeidsforum i 2009 i stedet for å melde seg inn i et utvidet G7, slik tidligere Goldman Sachs-sjef Jim O’Neill, som fant på begrepet «BRIC», hadde spådd. De fem landene har utviklet en intern samstemmighet i sentrale spørsmål, som de fortsetter å foredle til tross for utfordringer.
Sør-Afrika ble invitert med i gruppen på initiativ fra Kina i 2010. Det var et løft for administrasjonen til Sør-Afrikas daværende president Jacob Zuma, som ivret for å knytte tettere forbindelser til øst. Blokken vant også på å ha en sentral afrikansk aktør og regional leder med på laget.
Siden den gang har grupperingen fått en mer spisset politisk tone, spesielt om behovet for å reformere globale institusjoner, samtidig som den har bevart sitt opprinnelige økonomiske eksistensgrunnlag.
Muligheten for utvidelse har preget overskriftene i oppkjøringen til det 15. toppmøtet i Johannesburg 22.–24. august.
Vi er to statsvitere som i vår forskning interesserer oss for endringer i den globale orden og nye alternative maktsentre. Etter vårt syn vil det ikke være lett å utvide blokken. Det er fordi BRICS-landene fortsatt er opptatt med å styrke sin felles visjon, og potensielle nye medlemmer slipper ikke enkelt gjennom nåløyet.
Noen kan til og med bringe med seg en destabiliserende dynamikk for den nåværende sammensetningen i gruppen. Det er vesentlig, fordi det vil si at den planlagte endringen i verdensordenen sannsynligvis vil ta mye lenger tid. Enkelt sagt, selv om flere stater er motstandere av vestlig hegemoni, er de ennå ikke enige seg imellom om hva det nye alternativet skal være.
Utviklingen til BRICS
Blokkens åpenlyst politiske karakter trekker delvis på en lang historie med alliansefrihet, som strekker seg tilbake til Bandung-konferansen i 1955. Deltakerne var hovedsakelig nylig avkoloniserte stater og uavhengighetsbevegelser med mål om å hevde seg mot supermaktene fra den kalde krigen – Sovjetunionen og USA.
BRICS blir i dag sett på som en utfordrer av hegemoniet til USA og landets allierte, som mange mener blander seg inn i andre staters indre anliggender.
Reuters anslår at mer enn førti stater håper på å bli med i BRICS. Den sørafrikanske diplomaten Anil Sooklal sier at 13 land formelt hadde søkt innen mai i år.
Mange, men ikke alle, av de aspirerende medlemmene har denne tydelige politiske motivasjonen for å motarbeide USAs hegemoni. Det andre viktige insentivet er tilgang til midler fra BRICS sin nye utviklingsbank. Dette økonomiske insentivet har vært spesielt uttalt etter koronapandemien, ettersom mange økonomier ennå ikke har kommet seg helt. De to motivasjonene kan selvsagt også overlappe hverandre, slik tilfellet er for Iran.
Sentrale søkerland inkluderer Saudi-Arabia, Belarus, Etiopia, Argentina, Algerie, Iran, Mexico og Tyrkia.
Et utvidet BRICS
Et strategisk utvidet BRICS-samarbeid vil snu opp ned på dagens verdensorden, først og fremst økonomisk.
En av blokkens viktigste rapporterte prioriteringer er å minske avhengigheten av amerikanske dollar («av-dollarisering» av den globale økonomien). Et hinder for dette er mangelen på støtte fra store deler av verden. Selv om noen stater kan være imot dollarens dominans, ser de fortsatt på den som den mest pålitelige valutaen.
Gitt globaliseringens omfang, er det usannsynlig at det vil bli gjort forsøk på å blokkere Vestens tilgang til strategiske mineraler og handelsruter, slik det skjedde under Suez-krisen i 1956, på høyden av den kalde krigen.
I stedet vil de nye medlemmene sannsynligvis bruke sitt BRICS-medlemskap som et sterkere forhandlingskort overfor sine vestlige partnere, fordi de får flere tilgjengelige alternativer.
Her ligger utfordringen (og paradokset) ved BRICS-utvidelsen. På den ene siden tilbyr ikke gruppen ennå noe konkret alternativ for å rettferdiggjøre så drastiske tiltak som av-dollarisering. På den andre siden må de nåværende fem medlemmene også være selektive med hvem de slipper inn.
Blant hensynene er mest sannsynlig søkernes merittliste og deres nærhet til Vesten. Etter å ha hatt en høyreorientert leder som Brasils tidligere president Jair Bolsonaro i sin midte, har nok gruppen lært seg å være forsiktig når de tar opp nye medlemmer.
Vurdering av de mulige kandidatene
I denne forbindelse har aspirerende medlemmer som Saudi-Arabia og Mexico dårligst sjanse for å bli tatt opp på kort sikt. Det til tross for Saudi-Arabias oljerikdom og Mexicos venstreorienterte og progressive leder Andrés Manuel López Obrador. Selv om de for øyeblikket har et trøblete forhold til Washington, har de gått inn for tilnærming etter tidligere uenigheter med USA, som de virker uløselig sammenvevd med.
Saudi-Arabia har en langsiktig militær relasjon til USA, mens Mexico er USAs største handelspartner.
Av like stor betydning i evalueringen av mulige nye medlemmer, er forholdet søkerne har til de eksisterende BRICS-landene. Dette er fordi en annen sentral lærdom har vært uoverensstemmelsen mellom to av de største medlemmene, Kina og India, om deres omstridte grense. Det urolige naboforholdet har gjort blokken oppmerksom på viktigheten av direkte bilaterale forbindelser og tvisteløsninger mellom BRICS-lederne.
Blant søkerne ser det ut til at Saudi-Arabia, som har hatt et dårlig forhold til Russland tidligere, står overfor en motbakke. Landet har også vanskelige relasjoner til Iran, en annen søker, til tross for at de nylig har nærmet seg hverandre.
Det landet som har størst sannsynlighet for å bli med i BRICS av ideologiske årsaker, og som vil utvide blokkens fotfeste i Karibia, er Cuba. Landet har tette bånd til eksisterende medlemmer, og har også solid «anti-hegemonisk» status, etter å ha vært USAs syndebukk i mer enn seksti år.
Cuba er også en leder på den latinamerikanske venstresiden og har sterke forbindelser til mange stater i Sentral- og Sør-Amerika (spesielt til Guatemala, Honduras, Nicaragua og Venezuela). Et BRICS-medlemskap vil øke Cubas innflytelse enda mer.
Utvidelsens karakter spiller inn
Hvis et utvidet BRICS skal være en drivkraft for endring på verdensscenen, må gruppen være i stand til å handle. Å ha rivaler, eller stater som i det minste er ambivalente overfor hverandre, blant medlemmene, virker uforenelig med det.
Sannsynligvis vil de nåværende BRICS-statene, som ønsker å gå forsiktig fram og utvide strategisk, satse på en BRICS Plus-løsning, i alle fall på kort sikt. Med andre ord kan det dannes flere nivåer av medlemskap, der fullt medlemskap gis til stater som oppfyller gruppens kriterier over tid.
Det er altså ikke bare utvidelse, men også utvidelsens karakter, som vil avgjøre om de fem BRICS-landene vil åpne døra for flere.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Conversation 6. august 2023