Kuppet som fant sted i Niger 26. juli – enten det viser seg å være vellykket eller ikke – er et dårlig tegn for landene i Sahel og setter spørsmålstegn ved selve bærekraften til demokratiske styresett i deler av Afrika.
Skaper økonomisk nedgang, klimaproblemer og en løpsk befolkningsvekst et umulig press på de fortsatt skjøre demokratiene i Afrika? Hvis de kollapser, hvordan vil disse landene bli styrt? Kan demokratiet gjenopplives, eller vil autoritarismen komme tilbake? Vil jihadister gradvis utvide innflytelsen til sin radikalt alternative styreform, eller vil deler av Afrika i praksis bli re-kolonisert av leiesoldatgrupper som støtter lokale regimer i bytte mot å ødelegge økonomien?
Men la oss se på hva som faktisk har skjedd i Niger. Dette er det fjerde kuppet i landet siden uavhengigheten, men kuppene har vært veldig forskjellige. Det siste, i 2010 (mens jeg var britisk ambassadør i landet), kan nesten kalles et «godt kupp». Da president Mamadou Tandja ville undergrave grunnloven ved å søke en tredje periode, gikk militæret inn, fjernet ham fra makten og skapte en overgang med et nytt valg i 2011, hvor Mahamadou Issoufou ble valgt til president. Han gikk av ved slutten av sin andre periode i 2021, og tidligere utenriksminister Mohamed Bazoum vant det relativt åpne og fredelige valget dette året.
Niger har tidligere med hell klart å håndtere regionale spenninger innad i landet. Uner Issoufou ble hausa/fulani-majoriteten og de betydelige minoritetene av tuaregisk og arabisk opprinnelse, som hovedsakelig bor nord i landet, alle inkludert i regjeringer som balanserte de forskjellige gruppene. Bazoum er Nigers første president fra det arabiske samfunnet. Mens militæret rekrutterer fra alle etniske grupper, er ledelsen overveiende fulani. Nigers demokratiske institusjoner har fungert rimelig godt. Selv om det finnes korrupsjon, er den ikke destabiliserende. Men Niger forblir et overveldende ruralt land, der 80 prosent bor utenfor byene, fattigdommen er skyhøy, og befolkningsveksten på 3,7 prosent årlig er en av de raskeste i verden (i de fleste vestlige land er tallet godt under 1 prosent). De fleste nigerere er derfor først og fremst opptatt av sitt eget livsopphold.
Dette gjør et kupp relativt enkelt. Maktmidlene er konsentrert i hovedstaden Niamey. Militæret, som nylig ble styrket for å bekjempe den økende jihadist-trusselen, er en av de best finansierte og mest solide institusjonene. Rapporter tyder på at kuppet kan ha vært et svar på president Bazoums forsøk på å reformere den militære overkommandoen og skifte ut lederen for presidentgarden, general Abdourahmane Tchiani – som noen mener står bak angrepet. Men bortsett fra hærens talsmann, oberst Amadou Abdramane, er kupplederne fortsatt navnløse. I den TV-sendte kunngjøringen var representanter for alle de viktigste militærstyrkene (presidentgarden, hæren, spesialstyrkene og nasjonalgarden) til stede, og til tross for tidlige rapporter om motstand mot kuppet, sa hærledelsen at de ikke ville bestride kuppet, for å unngå kamp mellom hæravdelingene. I kulissene skal tidligere president Issoufou være i gang med å forhandle med alle parter i et forsøk på å gjenopprette en sivil regjering.
Både Den afrikanske union og De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) fordømte umiddelbart kuppet, selv om sistnevntes forsøk på å sende Benins president Patrice Talon for å snakke med kupplederne ble forhindret av stengningen av grensene. Formann i ECOWAS, Nigerias president Bola Tinubu, forsøker også å megle om en avtale.
Niger er av stor strategisk betydning for Afrika og verden. Ettersom Mali, Burkina Faso og Tsjad alle har reelle eller de facto militære regjeringer, er det bare Niger, Senegal og Mauritania som har beholdt representative regjeringer i Sahel. Niger er ikke bare en base for aksjoner mot jihadistiske grupper i hele regionen, men leverer også kritiske uranforsyninger til Frankrikes kjernekraftindustri. Som sådan har landet mottatt økende vestlig militær og sivil bistand, inkludert avtalen om et stort transportprosjekt for å bedre tilgangen til kysten gjennom Benin, kunngjort på det siste toppmøtet mellom USA og Afrika i 2022.
Niger er vertskap for et økende antall vestlige styrker. Som en del av sine antiterroroperasjoner har USA nå rundt 1000 soldater stasjonert i Niger, mens det blir rapportert at Frankrike har ytterligere 1500 soldater der. Frankrike har gjort Niger til sin regionale base etter å ha blitt tvunget til å forlate Mali. Den franske presidenten Emmanuel Macron har fordømt kuppet som «illegitimt», og utenriksminister Catherine Colonna beskrev det som «ikke definitivt», i håp om at president Bazoum ville bli gjeninnsatt.
Det ble bemerket at noen av demonstrantene som støttet kuppet, viftet med russiske flagg, slik de også gjorde ved kuppet i Burkina Faso i 2022, og selv om Russland formelt har fordømt avsettelsen av Bazoum, vil de følge interessert med på om dette er en mulighet til å fyre opp under anti-franske og anti-vestlige holdninger i Afrika.
Niger er i realiteten et mikrokosmos av de ulike pressene på mange afrikanske regjeringer. Koronapandemien, Ukraina-krigen og globale renteøkninger har alle hatt alvorlig innvirkning på afrikanske økonomier. Gjeldsproblemer rammer et økende antall regjeringer, mens alle lider under inflasjon og underskudd, og i mange land forverres sikkerhetssituasjonen. Demokratiske regjeringer sliter med å møte innbyggernes forventninger.
Erfaringene fra 1970- og 80-tallet i Afrika tilsier at autoritære regjeringer ikke ville håndtert disse problemene noe bedre – snarere betraktelig verre. Men det er lenge siden nå. Med en medianalder på 19 år er det få på kontinentet som husker dem. De forlokkende stemmene til populister og generaler som lover øyeblikkelige løsninger, vil høres overbevisende ut. Det til tross for at sjansen for at disse gjør noe mer enn å klamre seg til makten og tjene på den, med hjelp utenfra om nødvendig, er liten.
Den eneste reelle løsningen er derfor å få demokratiet til å fungere bedre. Det er mange afrikanere som er engasjert i dette arbeidet, men resten av verden må hjelpe i stedet for å hindre prosjektet.
Opprinnelig publisert av African Arguments 28. juli 2023