Tidligere i år rapporterte generaldirektøren for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Rafael Grossi, at rundt 2,5 tonn uranmalmkonsentrat hadde forsvunnet i Libya. Det er utvilsomt en av de største mengdene uranmalmkonsentrat som noen gang har kommet på avveie.
Knapt et døgn etter IAEAs kunngjøring sa general Khaled Mahjoub fra den selvutnevnte Libyas nasjonale hær (LNA) at uranmalmen var blitt funnet omtrent fem kilometer fra lageret hvor den tidligere ble oppbevart. En uke senere bekreftet IAEA, som av og til hadde overvåket lageret, at det meste av uranmalmkonsentratet var funnet.
Uranmalmkonsentrat, også kjent som yellowcake, er en type urankonsentratpulver som oppstår etter at uranmalmen har blitt malt og kjemisk bearbeidet. Yellowcake har svært lav radioaktivitet, tilsvarende radioaktiviteten til uranmalm som finnes i naturen, og den produseres av alle land der uranmalm utvinnes.
Yellowcake bearbeides videre til anriket uran, som brukes til å produsere drivstoff til atomreaktorer. Imidlertid kan anriket uran også brukes til å produsere atomvåpen. Hvis teknologien var tilgjengelig, ville de 2,5 tonnene med forsvunnet yellowcake vært halvparten av mengden som kreves for å lage en atombombe.
Eksperter på kjernefysisk materiale hadde sagt at det libyske uranmalmkonsentratet «utgjorde ingen vesentlig sikkerhetsrisiko», ettersom det krevde altfor sofistikerte prosesseringsevner før det kunne være egnet for sivil- eller våpenbruk.
Likevel satte nyhetene om det forvunnede uranmalmkonsentratet lys på alvorlige problemer med de nasjonale og globale styringsstrukturene for håndtering av uran.
Basert på min erfaring innen ikke-spredning og atompolitikk, tror jeg at hendelsen i Libya illustrerer to ting.
For det første viser den farene ved at IAEA ikke har nok ressurser til å overvåke uranmalmlagre, spesielt ikke i land med ustabile regimer. Og stilt overfor mer presserende problemer, som sikkerheten til atomkraftverk i Ukraina, vil ikke IAEA prioritere lagring av yellowcake.
For det andre sliter mange afrikanske land fortsatt med å iverksette bestemmelser om kjernefysisk sikkerhet.
En regional destabilisator
Libya har vært ustabilt siden regimet til Muammar Gaddafi falt i 2011. Da ble landet kastet inn i en borgerkrig som har destabilisert Nord-Afrika og Sahel, ettersom Libya mistet kontrollen over de største og mest mangfoldige militære arsenalene i regionen.
Mye av dette arsenalet falt til slutt i hendene på ulike ikke-statlige aktører. Blant dem var Boko-Haram, som startet et terrorvelde i Nord-Nigeria, og Ansar Al-Sharia i Tunisia.
Gaddafi hadde samlet opp lagre av kjernefysisk materiale og teknologi mens han forsøkte å utvikle atomvåpen. Han fikk hjelp fra Abdul Qadeer Khan, som var blitt identifisert som en sentral tilrettelegger for global smugling av kjernefysisk materiale og teknologi.
Gaddafi la til slutt ned våpenprogrammet i 2003, etter måneder med hemmelige nedrustningsforhandlinger med USA og Storbritannia.
Etter denne avtalen fløy USA ut rundt 25 metriske tonn med komponenter og dokumenter fra Libyas atomvåpenprogram. Det siste av Libyas anrikede uran ble fjernet i 2009. Men i den sørlige libyske byen Sabha gjensto rundt 6400 fat uranmalmkonsentrat. Det er dette kjernefysiske materialet som var under kontroll av en hærbataljon.
Olli Heinonen, tidligere underdirektør i IAEA, har siden forklart at det ville ha vært svært kostbart å frakte ut det gjenværende konsentratet. Han sa også at det fantes insentiver for Libya til å beholde konsentratet inntil spotprisen på uran var høy nok for lønnsom eksport.
Flere spørsmål enn svar
Selv om de manglende 2,5 tonnene uran har blitt gjenfunnet, står flere spørsmål ubesvart: Hvorfor ble de borte i utgangspunktet? Hvem ville ha ønsket å kjøpe dem?
General Khaled Mahjoubs teori var at en gruppe fra Tsjad raidet lageret på leting etter konvensjonelle våpen. Olli Heinonen trodde på sin side at en svartebørsselger kunne ha stjålet konsentratet for å vise det til en mulig kjøper.
Begge forklaringene vekker flere bekymringer om hvor sikker Libyas lagring av kjernefysiske materialer er. Det til tross for at ulike sikkerhetsmekanismer har blitt etablert siden tidlig på 2000-tallet, som svar på en advarsel fra CIA om at Al-Qaida muligens kunne utvikle en primitiv atombombe. Det amerikanske etterretningsorganet sa også at organisasjonen hadde tilgang til kjernefysisk ekspertise og fasiliteter.
FN foreslo en rekke tiltak for å dempe spredningen av masseødeleggelsesvåpen fra ikke-statlige aktører. Disse inkluderte FNs sikkerhetsråds resolusjon 1540 og Den internasjonale konvensjonen mot kjernefysisk terrorisme. Dessuten vedtok IAEA sin Tilleggsprotokoll, som tillot mer omfattende inspeksjoner av atomanlegg.
I tillegg finnes traktaten om en afrikansk kjernevåpenfri sone – Pelindaba-traktaten – som trådte i kraft i juli 2009.
Pelindaba-traktaten opprettet Den afrikanske kommisjonen for atomenergi, som skal sikre at bestemmelsene i traktaten overholdes. Artikkel 10 åpner for eksempel for omfattende tilsyn med kjernefysiske materialer på kontinentet.
Libya har undertegnet alle disse konvensjonene. Men realiteten er at i fravær av en stabil og kompetent regjering som sikrer kjernefysisk styring, må internasjonale og regionale myndigheter fylle tomrommet.
Afrikanske problemer, afrikanske løsninger?
IAEA har klaget over sine begrensede ressurser. Det skjedde lenge før Russlands invasjon av Ukraina krevde byråets oppmerksomhet.
Som et komplementært tillitsskapende tiltak, bør afrikanske land investere i regionale ikke-spredningsmekanismer, slik som Den afrikanske kommisjonen for atomenergi, med ansvar for å fremme trygg og fredelig bruk av atomenergi.
Opprinnelig publisert av The Conversation 1. mai 2023