Dagens nye alliansefrie posisjon er basert på et erkjent behov for å bevare suverenitet i det globale sør, sikre sosioøkonomisk utvikling og dra nytte av mektige eksterne partnere uten å måtte velge side. Det stammer også fra historiske erfaringer av urett under slaveritiden, kolonialismen og den kalde krigens intervensjonisme.
Denne historiske uretten inkluderer unilaterale amerikanske militære intervensjoner i Grenada (1983), Panama (1989) og Irak (2003), samt at USA og Frankrike har støttet autokratier i land som Egypt, Marokko, Tsjad og Saudi-Arabia når det har passet deres egne interesser.
Mange regjeringer i sør er spesielt irritert over USAs manikeiske oppdeling av verden i «gode» demokratier og «onde» autokratier. Mer nylig har land i det globale sør påpekt at handelskonflikter mellom nord og sør, samt vestlig hamstring av koronavaksiner, forsterker det urettferdige internasjonale systemet med «global apartheid».
At alliansefriheten er tilbake, var tydelig da FNs generalforsamling holdt sitt ekstraordinære møte om Ukraina i mars 2022. 52 regjeringer fra det globale sør støttet ikke vestlige sanksjoner mot Russland. Dette til tross for Russlands klare brudd på Ukrainas suverenitet, noe landene i sør historisk sett har fordømt.
En måned senere nektet 82 land i sør å støtte vestlige forsøk på å suspendere Russland fra FNs menneskerettighetsråd.
Blant dem var mektige sørlige stater som India, Indonesia, Sør-Afrika, Etiopia, Brasil, Argentina og Mexico.
Alliansefrihetens opprinnelse
I 1955 ble det holdt en konferanse i den indonesiske byen Bandung, hvor målet var å gjenvinne Afrikas og Asias suverenitet fra vestlig imperialistisk styre. Landene ville også arbeide for global fred, fremme økonomisk og kulturelt samarbeid, og få slutt på rasediskriminering. Regjeringene som deltok, ble oppfordret til å unngå kollektive forsvarsordninger med stormakter.
Seks år senere, i 1961, dukket Organisasjonen av alliansefrie nasjoner opp, med 120 medlemsland. Medlemmene ble pålagt å avstå fra militære allianser som NATO og Warszawapakten, samt bilaterale sikkerhetsavtaler med stormakter.
Alliansefrihet betød «positiv» – ikke passiv – nøytralitet. Stater ble oppfordret til å bidra aktivt for å styrke og reformere institusjoner som FN og Verdensbanken.
Indias daværende statsminister, den fornemme Jawaharlal Nehru, er allment ansett som alliansefrihetens intellektuelle «far». Han så på konseptet som en forsikring mot at en av supermaktblokkene eller Kina skulle få verdensherredømme. Nehru tok også til orde for atomnedrustning.
I Indonesia forsvarte general og senere president Suharto alliansefrihet gjennom «regional motstandskraft». Sørøst-asiatiske stater ble oppfordret til å søke autonomi og hindre eksterne makter i å gripe inn i regionen.
Egypts karismatiske talsmann for arabisk enhet, president Gamal Abdel Nasser, støttet sterkt opp om bruk av makt i frigjøringskrigene i Algerie og Sør-Afrika, med kjøp av våpen og mottak av hjelp fra både øst og vest. Mens i Ghana fremmet president Kwame Nkrumah, som var en pådriver for afrikansk enhet, ideen om en afrikansk militær overkommando, med en felles hær som skulle avverge ekstern intervensjon og støtte Afrikas frigjøring.
Den alliansefrie bevegelsen led imidlertid under vanskelighetene med å bevare samholdet i en stor og mangfoldig gruppe. Mange land var tydelig på linje med den ene eller den andre maktblokken.
Innen starten på 1980-tallet hadde gruppen flyttet oppmerksomheten fra geopolitikken mellom øst og vest til geoøkonomien mellom nord og sør. Den alliansefrie bevegelsen gikk nå inn for en «ny internasjonal økonomisk orden», hvor teknologi og ressurser skulle bli overført fra det rike nord til det globale sør for å fremme industrialisering.
Landene i nord nektet imidlertid ganske enkelt å støtte disse initiativene.
Utenriksministernes gruppe Bilde fra det 18. midtveisministerkonferansen for den alliansefrie bevegelsen (NAM) i Baku, Aserbajdsjan (5. april 2018) FOTO: MEAphotogallery, Flickr
Latin-Amerika og Sørøst-Asia
Mesteparten av den nyere tenkningen og debattene om alliansefrihet har skjedd i Latin-Amerika og Sørøst-Asia.
De fleste latinamerikanske land har nektet å slutte seg til noen stormakt. De har også ignorert Washingtons advarsler mot å gjøre forretninger med Kina. Mange har omfavnet kinesisk infrastruktur, 5G-teknologi og digital tilkobling.
Bolivia, Cuba, El Salvador, Nicaragua og Venezuela ville ikke fordømme Russlands invasjon av Ukraina. Mange av statene i regionen avslo vestlige krav om å innføre sanksjoner mot Moskva. Valget av Luiz Inácio «Lula» da Silva som ny president i Brasil – det største og rikeste landet i regionen – markerer returen (etter hans første presidentperiode mellom 2003 og 2011) til en forkjemper for solidaritet i det globale sør.
Organisasjonen for sørøstasiatisk samarbeid, ASEAN, har på sin side vist at alliansefrihet har like mye med geografi som med strategi å gjøre. Singapore sanksjonerte Russland for invasjonen av Ukraina. Indonesia tok avstand fra intervensjonen, men avviste sanksjoner. Myanmar støttet invasjonen, mens Laos og Vietnam nektet å fordømme Moskvas aggresjon.
Mange ASEAN-land har historisk tatt til orde for en «erklært alliansefrihet». De har stort sett brukt konseptet retorisk, mens de i virkeligheten har praktisert sammensatte «multi-allianser». Singapore og Filippinene knyttet tette militære bånd med USA; Myanmar med India; Vietnam med Russland, India og USA; og Malaysia med Storbritannia, Australia og New Zealand.
Dette er også en region der stater på samme tid omfavner og frykter kinesisk økonomisk bistand og militært samarbeid. Samtidig forsøker man å unngå at eksterne makter dominerer regionen eller inngår ekskluderende militære allianser.
Sterke afrikanske stemmer er stort sett fraværende i disse alliansedebattene, og det er et presserende behov for dem.
Veien mot alliansefrihet i Afrika
Afrika er verdens mest usikre kontinent, og huser 84 prosent av FNs fredsbevarende styrker. Det er derfor behov for en sammenhengende sørblokk som kan etablere et selvoppholdende sikkerhetssystem – Pax Africana – og samtidig fremme sosioøkonomisk utvikling.
Uganda planlegger å følge denne tilnærmingen når landet overtar det treårige roterende formannskapet i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner i desember i år. Å gjøre organisasjonen til en mer sammenhengende og styrket blokk, som samtidig fremmer enhet innad i det globale sør, er et hovedmål for Ugandas styreperiode.
Uganda har sterke potensielle allierte. For eksempel har Sør-Afrika gått inn for «strategisk alliansefrihet» i Ukraina-konflikten og argumentert for en FN-forhandlet løsning, men nekter å sanksjonere Russland, som er landets allierte i samarbeidsforumet BRICS. Sør-Afrika har også kurtisert sin største bilaterale handelspartner, Kina, som med prosjektet «Ett belte, én vei» (Belt and Road Initiative) og BRICS-banken bygger infrastruktur over hele det globale sør.
Kina er Afrikas største handelspartner, målt til 254 milliarder dollar, og bygger en tredjedel av kontinentets infrastruktur.
Hvis man skal oppnå en ny alliansefrihet i Afrika, må imidlertid de utenlandske militærbasene til USA, Frankrike og Kina – og den russiske militære tilstedeværelsen – avvikles.
Samtidig bør kontinentet fortsette å støtte en FN-ledet regelbasert verdensorden og fordømme unilaterale intervensjoner i både Ukraina og Irak. Pax Africana vil være best tjent med å:
• bygge lokal sikkerhetskapasitet i nært samarbeid med FN;
• fremme effektiv regional integrasjon; og
• skjerme kontinentet for innblanding fra eksterne makter, samtidig som man fortsetter å ønske handel og investeringer fra både øst og vest velkommen.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 14. februar 2023 i The Conversation