Man kan trygt si at AfriForum har blitt en av de største interessegruppene i Sør-Afrikas samfunn og politikk. Den selverklærte «borgerrettighetsorganisasjonen» har vokst massivt de siste årene, fra litt over 9000 medlemmer tidlig i 2010 til mer enn 300 000 i dag.
Organisasjonen ble opprinnelig sett på som en marginal bevegelse, hovedsakelig opptatt av rettighetene til landets afrikaaner-minoritet, men nå har synet endret seg. Det skyldes i stor grad de mye medieomtalte aktivitetene til Gerrie Nel, leder for AfriForums private påtaleenhet. Nel og organisasjonen har påtatt seg svært offentlige rettssaker – som rettssaken etter drapet på fotballspilleren Senzo Meyiwa i 2014 – og jobbet hardt for å posisjonere seg som en forkjemper for rettighetene til minoriteter som har blitt tilsidesatt. AfriForum har bygget et universitet sammen med sin fagforeningspartner Solidarity, kjempet for rent vann i byen Parys, og til og med bistått Barolong Boo Seleka-stammens kongefamilie i rettssaken mot dem. Organisasjonen posisjonerer seg i direkte opposisjon til regjeringspartiet African National Congress (ANC), som de hevder har gjort lite annet enn å ødelegge.
Organisasjonen er også aktiv på sosiale medier. Ernst Roets, AfriForums viseadministrerende direktør, gjestet nylig Hustler's Corner (en stadig mer populær podkast ledet av en lokal DJ-kjendis) hvor han insisterte på organisasjonens anti-apartheid-holdning, mens kampanjeansvarlig Ernst Van Zyl har dukket opp på en rekke lokale nyhetspaneler, som ledd i strategien om å bringe gruppen inn i landets politiske sentrum.
Men til tross for hva de selv hevder, er AfriForum i sin kjerne fortsatt en konservativ, afrikaaner-nasjonalistisk organisasjon. Den kjører heftige kampanjer mot omfordeling av land uten kompensasjon, mot regjeringens politikk for Black Economic Empowerment (BEE) og positiv særbehandling, og mot lovforslaget om å innføre nasjonal helseforsikring i landet. En kikk på underskriftskampanjene på organisasjonens nettside avslører en omfattende liste over lover og retningslinjer som den aktivt er imot eller forsøker å påvirke. I 2021, for eksempel, var AfriForum i retten for å prøve å tvinge parlamentet til å gi provinsledere større makt og slik tillate myndighetene i Western Cape å avholde en «uavhengighetsavstemning», en idé som har fått betydelig gjennomslag i provinsen.
AfriForums framgang, og organisasjonens forsøk på å «gjenskape» seg selv innenfor mainstream-politikken er symptomatisk for en høyrepopulistisk bølge i Sør-Afrika og har sine røtter i det nasjonale valget i 2019. AfriForum var medvirkende til gjenoppblomstringen av det afrikaaner-nasjonalistiske Vryheidsfront Plus (VF+) i dette valget. For VF+ var samarbeidet et lykketreff. Mange så på den nære tilknytningen til AfriForum som et signal om at partiet ville tale deres sak i spesifikke spørsmål som eiendomsrett, drap på hvite farmere, og positiv særbehandling – saker hvor man mente at andre partier, som Democratic Alliance (DA), hadde mislykkes. I mange kretser blir VF+ sett på som den parlamentariske fløyen til AfriForum, i stor grad forankret i de samme interessene. Analyser etter valget viste at mange velgere følte at DA og daværende partileder Mmusi Maimane ikke kunne kjempe godt nok for sakene som opptok dem. Mange hvite velgere så at AfriForum tok disse sakene for retten, sloss mot det venstreradikale Economic Freedom Fighters (EFF) og sto opp for hvite farmere, mens DAs tilnærming virket kraftløs. VF+ doblet oppslutningen i valget i 2019, som steg til 2,38 prosent fra 0,9 prosent i det nasjonale valget i 2014.
AfriForums mulige innflytelse er betydelig, og etter hvert som organisasjonen har økt sin troverdighet, har det blitt akseptabelt og til og med fordelaktig for politiske partier å jobbe med organisasjonen, som en måte å appellere til eller innhente tapte velgere på, eller for å få noen nye tilhengere. DAs spirende bånd til AfriForum er et godt eksempel. Med DAs skifte i retorikk og under ny ledelse av John Steenhuisen, har partiet fått et mye tettere forhold til AfriForum enn før valget i 2019. De siste tre årene har DA samarbeidet med AfriForum om motstand mot landekspropriasjon uten kompensasjon, og ofte fremmet lignende argumenter for å motsette seg grunnlovsendringen. Begge har også motsatt seg endringer i helseloven, et politisk spørsmål som mange hvite i Sør-Afrika fortsatt er imot, i tillegg til at de begge har kjempet mot koronarestriksjoner.
Diverse andre politiske partier, som ActionSA og til og med ANCs utbryterparti, Congress of the People (COPE), har på et eller annet tidspunkt gått sammen med AfriForum i ulike saker. COPE støttet AfriForum i kampen mot omfordeling av jord uten kompensasjon og holdt felles pressekonferanser om saken.
Politikken som en gang ble sett på som en marginal høyrereaksjonær retning, har blitt brakt til sentrum ved at sakene som AfriForum snakker om, ofte går inn i den dominerende politiske samtalen i landet. I tillegg til å drive lobbyvirksomhet for å få støtte fra politiske partier, går AfriForum stadig til rettslige skritt i domstolene. Nylig reiste organisasjonen sak mot «Dubul'ibhunu», en populær sang med røtter i anti-apartheid-kampen, og hevdet at den inneholder hatefulle ytringer og oppfordringer til drap på hvite farmere. I en annen sak forsvarte AfriForum retten til å vise flagget fra apartheidtiden. AfriForum spiller på fortellingen om et hvitt folkemord og drap på hvite farmere, fordi den går til kjernen av hvite sørafrikaneres frykt for rasespørsmål og overgangen til flertallsstyre.
Begge disse sakene dominerte det politiske ordskiftet og mediene i landet i flere uker. Dette resulterte i at mange hvite sørafrikanere følte seg sikrere på sine oppfatninger. Som spaltist Max Du Preez bemerket i den lokale Sunday Times: «[V]ed å åpne festningen for å slutte seg til resten av Sør-Afrika», trenger ikke AfriForum lenger skremselstaktikk for å få innpass. Organisasjonens politikk og idealer anses å være representative for en stor del av landets velgere.
Suksessen til AfriForum og organisasjonens høyrepopulistiske profil kan ikke sees i et vakuum. Den er symptomatisk for framveksten av reaksjonær politikk generelt. Organisasjoner som Operation Dudula, Patriotic Alliance (PA) og til og med ActionSA fremmer høyrepopulistisk politikk som prøver å mobilisere en koalisjon av velgere rundt en felles fiende. Dette har resultert i en vedvarende og giftig fremmedfrykt, og krav om at særlig afrikanske innvandrere blir utvist fra landet. Tidlig i 2022 startet AfriForum en grensepatrulje med søkshunder og viste til bekymringer for porøse grenser og antallet «ulovlige innvandrere» i landet. Slike utspill gir næring til en politikk beslektet med Operation Dudula og PA, som har til hensikt å samle folket mot innvandrere. Når fattigdom og arbeidsledighet fortsatt er faste kjennetegn ved dagliglivet for millioner av sørafrikanere, har denne typen politikk desto større appell. Ved å utnytte svakhetene til ANC og mange eksisterende bekymringer hos hvite sørafrikanere, er AfriForum i stand til å posisjonere seg i direkte opposisjon til et regjeringsparti i krise.
AfriForum er ikke en isolert bevegelse eller en perifer gruppe. Der politiske partier som ActionSA og PA har ganske begrenset innflytelse på lovverket, har AfriForum blitt en lobbygruppe som kan ha reell kontroll over politiske partier i nasjonalforsamlingen. Organisasjonen har makt til å påvirke velgerne og dermed partienes reaksjoner i sine kjernesaker.
Hvit minoritetspopulisme er på frammarsj i Sør-Afrika. Den representerer et mønster av reaksjonær politikk som kan skape splid og splittelse. AfriForums framvekst er et tydelig tegn på en mainstreaming av det ytre høyre. Å ignorere eller unnskylde det, vil være farlig.