Descendant (2022): Slave-etterkommernes kamp for rettferdighet

Descendant kan på norsk oversettes til etterkommer, og det er nettopp etterkommerne etter overlevende fra slaveskipet Clotilda dokumentaren handler om.

For etterkommere er det mange av. Og de tror ikke historien om Clotilda er en myte. Snarere tvert imot.

Etterkommerne har fått fortalt historiene fra sine foreldrene, som igjen fikk det fra sine foreldre. Deres forfedre dannet samfunnet Plateau, i dag kalt Africatown, i byen Mobile, og etterkommerne fortsetter å bo der den dag i dag. Familiene deler historier fra fortiden med hverandre, og trådene knyttes sammen.

Mange mennesker med afrikansk opprinnelse har lite eller ingen informasjon om sine forfedre. At etterkommerne etter Clotilda søker kunnskap om sin fortid, er verken uforståelig eller overraskende. Til alle tider har mennesket villet vite, og vi trenger ikke gå lenger enn til NRKs satsinger som “Tore på Sporet” eller “Hvem tror du at du er?” for å få bekreftet at mange går rundt med de samme spørsmålene: Hvem, og hvor, kommer jeg fra? Hvorfor er jeg sånn som jeg er, hvorfor ser jeg ut sånn som jeg gjør?

Men ikke minst er dette interessant for en gruppe mennesker med en historie preget av umenneskelige lidelser, brutalisme, rasisme og enorme rettighetskrenkelser. For hvis det er slik at det i 1860 ble senket et skip for å skjule sporene, burde vi ikke gjøre alt vi kan for å finne bevisene på at skipet eksisterte, og på at uretten faktisk skjedde?

Det er det mange som har tenkt. Forfatter Zora Neale Hurston intervjuet den siste overlevende fra Clotilda, nemlig Codjo Lewis, tilbake i 1928. Boka hennes skulle omhandle slaveriet, og var planlagt for utgivelse et par år senere. Istedenfor ble den låst inn i et hvelv, og så ikke sollys igjen før i 2018. Utgivelsen for fire år siden gjorde at en rekke journalister, politikere, historikere, arkeologer og aktiviser ble engasjerte i søket etter Clotilda.

I 2019 ble skipsrestene funnet der mange av etterkommerne hadde spådd at de lå – i bukta utenfor et av Meaher-familiens mange hus. Det var som de hadde blitt fortalt gjennom flere generasjoner: Skipsreder Meaher sank eget skip på egen tomt, og bevisene skulle ingen få lete etter – inntil nå.

Det var naturligvis både lettende og forløsende for etterkommerne å bli presentert for de fysiske bevisene fra Clotilda-skipet. Endelig et håndfast bevis. Et bevis så mange, i så mange år, har ønsket å hysje ned og holde skjult.

Enkelte av etterkommerne beskriver at de fikk en følelse av “completedness, of being whole”, mens andre forklarte at de følte seg tettere knyttet til besteforeldre eller oldeforeldre på skipet. “These people were a part of us”, sier en etterkommer.

Men selvom mange følte på lettelse, var samtidig mange av etterkommerne tydelige på at deres engasjement ikke begrenset seg til skipet i seg selv. Descendant forsøker dernest å sette fokus på det kanskje mest presserende spørsmålet for dem av oss som ikke kan legge rettferdighetssansen til side: Hvilke konsekvenser har slaveriet og rettighetskrenkelsene fått? Og hvordan har samfunnet gått strukturelt til verks for å sikre at uretten ikke forplanter seg i generasjoner?

Dessverre synliggjør Descendant at slavehandelen fremdeles har strukturelle, negative konsekvenser for etterkommerne, og innbyggerne i Alabama er intet unntak.

Rundt Africatown spesielt og i Mobile by generelt er det nemlig enormt med industrivirksomhet, med tilhørende forurensning i jord, luft og vann. Flere etterkommere forteller om helseproblemer, kreftdiagnoser og tidlig alderdom, både hos seg selv, familie, venner og bekjente i og rundt Africatown. Myndighetene har enn så lenge ikke klart å begrense selskapenes muligheter til å forurense lokalmiljøet, og de menneskelige kostnadene vedvarer.

Eierne som har leid ut landområdene til industrien er Meaher-familien, altså den samme som for 160 år siden stjal friheten til de uskyldige slavene fra Vest-Afrika.

Når de samme skillelinjene som fantes i 1860 fremdeles består, er det nok et tyngende bevis på at strukturell ulikhet og urettferdighet ikke forsvinner selvom lovverk forbedres og tida går. Ulikhet på samfunnsnivå forplanter seg i generasjoner.

Det er altså de samme familiene som satt som slaveeiere i Mobile i 1860, som begår urett mot lokalsamfunnet i Africatown og Mobile i dag. Hvem som utøver rettighetskrenkelse, og hvem som får sine rettigheter krenket, har ikke forandret seg siden slavetiden.

Selvom skadene er mindre synlige og langt mindre alvorlige enn under slavetiden, er det nødvendig for et samfunn med store forskjeller når det kommer til økonomi, eiendom, helse og utdanning, å tørre å stille seg selv spørsmål som: Har vi gjort det vi kan for å sikre at folk får like muligheter i livet? Har vi et samfunn der det ikke spiller noen rolle hvilken hudfarge man har, hva slags nasjonalitet besteforeldre har, hvilken by man vokser opp i?

Skal vi sikre et samfunn med størst grad av like muligheter, må disse historiske ulikhetene fortsatt adresseres.

Ikke bare trengs det et gjennomgåelse med den strukturelle ulikheten, de juridiske disputtene, og de manglende politiske kontrollen som dokumentaren setter fokus på. I Descendant viser mange av etterkommerne at de er opptatt av at et av de viktigste våpnene i kampen for rettferdige, ikke-diskriminerende samfunn, er korrekt historieskriving og formidling. Nye generasjoner må informeres og opplyses, ellers risikerer vi at historien gjentar seg. Derfor har Africatown og deres sympatisører blant annet planlagt åpningen av et museum kalt Africatown Heritage House Museum i løpet av høsten.

Men ansvaret for å forvalte kunnskapen ligger også politisk. I et land splittet av polarisering, rasisme og høyreekstremisme fra øverste politiske hold, er det antakelig et høyst åpent spørsmål hvordan tilværelsen til mennesker med afrikansk opprinnelse i USA vil se ut i årene som kommer. Descendant er derfor et viktig bidrag til å sette søkelyset på det mangfoldet av utfordringer denne gruppa nå står overfor.