Afrika på 200 sider

Videre beveger Kristiansen seg til de mektige rikene. Vi skal til Kusj-riket og Afrikas Horn 1000 år før kristus, til oldtidsriket Saba, til Ashanti-riket på Gullkysten, dagens Ghana, og til verdens eldste universitet i Timbuktu i Mali-riket. Kristiansen beskriver sistnevnte rike som et mekka for lærde akademikere: I år 1000 sto altså biblioteker og bokhandlere i Timbuktu i besittelse av en million håndskrevne bøker og manuskripter. Langveisfarende kom med lærebøker om teologi, jus og medisin.

Antakelig får mange norske lesere seg en real overraskelse av denne informasjonen. Hvem skulle trodd at afrikanske lærde var tidligere ute enn europeere med å danne universiteter og systematisk læring? Kapittelet er følgelig et godt eksempel på hvordan Kristiansen bidrar til bokas viktigste formål: Å fjerne fordommer og stereotypier om Afrika som det underutviklede, uopplyste kontinent. Innsikt i pre-kolonialistisk historie er den viktigste medisinen mot slike fordommer.

Så tar Kristiansen oss med til den delen av historien som aldri kan glemmes: Den mørke imperialismen, kappløpet om ressursene og slaveri. Menneskeforakt, rasisme, ran og rettighetskrenkelser i så stor skala at det er vanskelig å fatte. Han begynner med trekanthandelen mellom Afrika, Karibia og Europa. Når vi dernest kommer til det skjebnesvangre året 1885, skal Afrikas historie bli endret for alltid. De nye grensene trekkes opp, Afrikas kart – og identitet – er blitt konstruert på ny av utenforstående på et møte i Berlin.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av denne beslutningen. Nye landegrenser og koloniseringen som fulgte, påvirket de berørte landene og menneskene som bodde der på alle tenkelige måter, og det er umulig å si hvordan Afrika hadde sett ut i dag uten europeisk okkupasjon.

For ikke bare ville europeerne kontrollere politikk, geografi, ressurser og arbeidskraft. Også verdier, religion og kultur sto på blokka, spesielt hos britene og franskmennene. Problemet var den manglende forståelsen for hva som allerede eksisterte av religiøst og kulturelt mangfold på kontinentet. Misjonshistorien er et strålende eksempel på hvordan rasismen og den manglende evnen til å tenke at afrikaneren selv kunne utrette sivilisasjon, var sentralt hos koloniherrene. At kristendommen hadde eksistert i Afrika siden få år etter Jesu død, var vanskelig for europeiske misjonærer å ta innover seg. Likevel er Kristiansen opptatt av ikke å svartmale. Misjonærene var åpenbart arrogante, der de trodde de kunne redde folkeslag etter folkeslag fra det de beskrev som “hedeskapets mørke”. Men de var også opptatt av Jesu nestekjærlighet, som de blant annet formidlet gjennom å bygge helsestasjoner og skoler. Han beskriver også den verdensvide kirke som svært viktig i arbeidet mot rasisme, også utover 1900-tallet. Dagens pinsekarismatiske forkynnere er Kristiansen helle lite begeistret for. Store megakirker, inspirert fra USA, der styrtrike pastorer lover penger, helse og lykke til alle som følger ham, står langt unna det mer trause, jordnære budskapet andre kristne ledere, som Desmond Tutu, sto for.

I kapittel seks ønsker Kristiansen å ta publikum med på noen av de større, kulturelle forskjellene mellom Afrika og vesten. Ubuntu-filosofien er noe enhver vestlig borger med litt erfaring fra det afrikanske kontinentet, vil kunne kjenne igjen i Kristiansens beskrivelser. Å leve sammen, å eksistere gjennom samvær med andre, er noe nordmenn nok kunne lært mer av gjennom afrikansk kultur.

Forfatteren ordlegger seg slik: Dørene står åpne i townshipene, dørtersklene er lave. I stua renner det inn folk med ulike ærend. De låner sukker og krangler om ungene, TV-en står alltid på, det summer ute og inne. Det kontinuerlige samværet, enheten og avhengigheten av hverandre, er alltid tilstede. Mens 1 av 4 nordmenn er ensomme, peker Kristiansen på hvilken filosofi som gjør at dette trolig ikke blir et problem i afrikanske land på en god stund.

Når man skal skrive Afrikas historie, må man gjøre noen prioriteringer. Noen prioriteringer er dog nokså enkle å foreta. Historien om Sør-Afrikas apartheidregime er en slik prioritering. At et styresett basert på systematisk rasediskriminering ble opprettholdt helt til 90-tallet, er nesten ufattelig. At denne historien, som også Kristiansen selv har mange personlige erfaringer og møter med, blir tatt med i hans fortelling om Afrika, er derfor en selvfølge.

Historien om Mandelas evne til å samle, heller enn å splitte, kommer til å fortsette å forundre i lange tider. For hvordan kunne han klare å tilgi etter all smerten apartheid-regimet hadde påført den svarte befolkningen? Mandela forsto at han ikke hadde noe valg, og satte seg ned rundt forhandlingsbordet med dem som nettopp hadde drept hans venner og torturert hans folk. En ny grunnlov ble til. Rettigheter ble opprettet. Og etterlatte enker fikk sin oppreisning.

Når vi nærmer oss bokas slutt, retter Kristiansen i større grad fokuset mot nåtidens utfordringer. Samtlige land i Afrika lider dramatisk under stadig eskalerende klimaendringer. Ekstremvær i form av tørke, flommer, sykloner og uregelmessigheter i regntid og tørketid gjør det ulevelig på deler av kontinentet. Mange flykter, og flere kommer til å flykte i årene som kommer. Det skaper utfordringer på tvers av landegrenser. Som Kristiansen selv skriver: Og slik som snøsmeltingen i Arktis blir til høyvann på Seychellene, slik blir klimaendringenes ofre våre asylsøkere. De vet hvor de skal, og det finnes menneskehandlere som kan ordne reisen.

Avslutningsvis er Kristiansen alt annet enn tilbakeholden med å kritisere vestlige fremstillinger av Afrika. En kritikk som er på sin plass, og som han i grunn har brukt hele sitt voksne liv på å kommunisere gjennom å formidle en annen historie enn den hovedstrømningene i norsk journalistikk formidler. Han trekker frem kontinentets økonomiske vekst, storslåtte natur, fargerike kultur, og alt det andre som gir håp for den gjengse afrikaner: selvstendighet, antirasisme, samarbeid, dialog og rettferdighet. Utfordringer, som på alle kontinenter, gjenstår å løses. Men skremmebildet av Afrika som et hjelpesløst offer må legges vekk.

På mesterlig vis binder Kristiansen Afrika sammen med resten av verden. Han viser oss ikke bare hvordan kontinentet er påvirket av globale forhold og trender, men også hvordan afrikanske land selv setter dagsorden og har innflytelse – også internasjonalt.

Ikke minst illustrerer Afrika på 200 sider et kontinent fullt av håp. Et kontinent som lenge hadde sin egen, stolte historie, men som så ble fratatt sin kultur og sin identitet. Vi skylder våre brødre og søstre å av og til gjøre noen dypdykk inn i historien. Bare slik kan vi få en bedre forståelse av hverandre, og hvordan land og folk har kommet dit de er i dag. Kristiansen hjelper oss et godt stykke på veien gjennom sitt forfatterskap.