Senegals radikale bevegelser har tvunget fram endringer mange ganger i landets historie. I 1968, for eksempel, utviklet studentdemonstrasjonene seg til et masseopprør, som presset daværende president Leopold Senghor til å be om hjelp fra det franske militæret for å slå ned protestene. I 2000 bidro folkelige mobiliseringer til et fredelig maktskifte gjennom valgurnene. Og i 2012 fikk den nytenkende bevegelsen Y'en a marre («Lut lei») unge mennesker ut i gatene og til stemmelokalene for å innlede en annen betydningsfull overgang.
Ti år etter den siste seieren, som brakte Macky Sall til makten, er presidenten blitt svært upopulær. Og for første gang i Senegals historie mangler den regjerende koalisjonen rent flertall, etter at velgerne straffet regjeringen i parlamentsvalget i juli i år.
Leo Zeilig, redaktør i ROAPE, har snakket med Ndongo Samba Sylla om situasjonen i Senegal, om de sosiale bevegelsenes rolle i dag, og om politikeren Ousmane Sonko, som har fått bred støtte fra opposisjonen. Sylla er forsknings- og programsjef ved Rosa Luxemburg Foundation, samt redaktør og forfatter av flere bøker, inkludert The Fair Trade Scandal (2014).
Kan du si noe om de sosiale bevegelsene i Senegal og hvilket forhold de har til politiske partier?
I antologien jeg redigerte om sosiale bevegelser i Vest-Afrika, delte jeg logikken bak protestene inn i fem større kategorier: liberal (kampanjer for å forsvare minoritetsrettigheter), korporativ (for eksempel noen av kampanjene ledet av fagforeninger eller studenter), proletarisk (som arbeiderklassens kampanjer mot høye levekostnader eller landran), republikansk (for eksempel kampanjer for offentlig ansvarlighet eller respekt for grunnloven), og tverrgående (kombinerer forskjellige elementer av de nevnte).
I Senegal, som så ofte i Vest-Afrika, mobiliserer republikanske kampanjer flest tilhengere og tiltrekker seg den bredeste støtten. Vanligvis under disse kampanjene tilbyr sosiale bevegelser og vanlige folk sin støtte til opposisjonspartier. Ingen av dem deler nødvendigvis den politiske agendaen eller ideologien til opposisjonspartiene, men de aksepterer en allianse for fellesskapets beste. Slik har det ofte har vært i Senegal. For eksempel bidro Y'en a marre-bevegelsen, som ble ansiktet til protestene mot daværende president Abdoulaye Wade i 2011–2012, bidro indirekte til at han tapte valget for Macky Sall i 2012. I dag har bevegelsen imidlertid et vanskelig forhold til Sall-regimet.
Senegaleserne har alltid vært aktivt involvert i de viktigste øyeblikkene i nasjonens liv. De har fungert som en demokratisk bremse på despotiske utskeielser fra Senghor til Sall, og har lagt til rette for to fredelige overføringer av politisk makt, i 2000 og 2012. Vi bør likevel ikke være for optimistiske. Etter mitt syn er ikke de sosiale bevegelsene radikale nok i sine krav.
Den sykliske gjentakelsen av problemene som fører til folkelige mobiliseringer (for eksempel presidentens «tredje periode»), viser denne mangelen på radikalisme. Det ble ikke funnet noen bærekraftig løsning – en som gikk til roten av problemet – i saker som tidligere har utløst protest. De sosiale bevegelsene opererer også ofte i «reformistisk» modus, og forbedrer et dysfunksjonelt system i stedet for å legge grunnlaget for en alternativ demokratisk politikk. Selv om de erkjenner de politiske partienes begrensninger, stiller de sjelden spørsmål ved valgsystemet som underbygger disse partienes makt. Ved å unnlate å utfordre de dominerende politiske partienes rett til å styre, gir bevegelser avkall på det politiske initiativet. Når tidligere opposisjonspartier først er ved makten, er de ikke forpliktet til å gjennomføre reformene som de sosiale bevegelsene kjemper for.
Mens Senegals sosiale bevegelser spiller en viktig rolle som politiske regulatorer, har de i praksis gjort mer for å løse konflikter innenfor det politiske oligarkiet enn å åpne nye horisonter for en genuin demokratisk politikk. Men gitt ulikhetene og lidelsene påført av den senegalesiske modellen med vekst uten utvikling, kan vi forvente at folk vil bli mer radikale i sine krav. Dette gjelder spesielt økonomiske krav, som tilgang til anstendig arbeid, noe politikerne fortsetter å ignorere.
Opposisjonsleder Ousmane Sonko har snakket mye om folkestyrt endring. Hvor seriøst skal vi ta det nasjonale utviklingsprosjektet hans?
Sonko har de siste årene blitt et fenomen i senegalesisk politikk. Den tidligere skatte- og eiendomsinspektøren ble kjent for allmennheten som en varsler i saker om økonomisk transparens. Han ble medlem av parlamentet i 2017, og kom på tredjeplass i presidentvalget i 2019 med 15 prosent av stemmene. Han har siden fått stor politisk momentum og etablert seg som leder av Senegals opposisjon. Etter først å ha presentert seg selv som en pragmatiker som overskrider de vanlige ideologiske skillelinjene, har Sonko gradvis utviklet sine pan-afrikanske ambisjoner og gjort den politiske diskursen sin mer venstreorientert.
En voldtektsanklage som fortsatt er til behandling ved de senegalesiske domstolene, ble brukt som påskudd av det nåværende regimet for å fjerne Sonko fra politikken. Men dette forsøket mislyktes da Sonko ba tilhengere om å stå opp mot regimets tyranni. På bakgrunn av frustrasjon over tiltakene for å bekjempe Covid-19, svarte de unge med en massiv landsomfattende mobilisering over fem dager i mars 2021. Situasjonen kom ut av kontroll, overveldet politistyrkenes kapasitet, og krevde en politisk løsning. Sall brøt tausheten og løslot Sonko i et forsøk på å bringe ro.
Siden den gang har Sonkos popularitet fortsatt å vokse, spesielt blant de unge og utvandrede senegalesere. De tror på prosjektet hans med å sette Senegal på veien mot åpenhet, god styring og en utvikling basert på å ta tilbake instrumentene for suverenitet, inkludert valutaen.
Sonko er dermed forkjemperen for alle som streber etter et Senegal med større selvstendighet fra Frankrike, inkludert enkelte venstreorienterte partier og bevegelser. For sine støttespillere representerer han håpet om å bygge et nytt Senegal, som kanskje kan inspirere resten av kontinentet med sitt eksempel. For hans argeste motstandere, spesielt de som forsvarer den nykoloniale orden, er han den største trusselen de har stått overfor.
Den sterke spenningen ser ut til å fortsette fram til presidentvalget i februar 2024. Sall nekter fortsatt å si om han har tenkt å stille, selv om han nå er inne i sin andre, og i prinsippet siste, periode.
Dette er et utdrag fra et lengre intervju på ROAPE.net, oversatt av Maggie Sumner til engelsk.
Først publisert i African Arguments 18 oktober 2022