Sikkerhetskrisen blir forsterket av mange faktorer. En av dem er konflikter mellom deler av sivilbefolkningen, blant annet på grunn av kvegtyveri. En annen er væpnet konfrontasjon mellom regjeringsstyrker og opprørsgrupper som South Sudan People's Movement/Army. Dette er en gruppe misfornøyde soldater som i 2021 ble avskjediget fra militæret og kjemper for å få nye roller i regjeringen.
På et overordet nivå sier krisen mye om skjørheten til Sør-Sudan som stat. Det er konsekvensen av svake politiske institusjoner i landet, ikke bare i Unity State. Min mening er at den nasjonale regjeringen i Sør-Sudan og Unity State-regjeringen bør jobbe sammen for å håndtere krisen på en effektiv måte.
Det kan innebære å avvæpne unge sørsudanere, noe som har fungert godt andre steder i landet, for eksempel i Lakes State. Siviles bruk av våpen mot hverandre har gjort situasjonen betydelig verre.
Delstatenes rolle
Delstatenes rolle som regionale institusjoner er relevant for dagens situasjon. Sør-Sudan består av ti delstater og tre administrative territorier. Delstatene ble opprettet under landets overgangsgrunnlov i 2011.
Av de tre administrative territoriene, ble to – Pibor og Ruweng – opprettet av den nasjonale regjeringen. Den tredje – Abyei, nord i landet – ble opprettet under den omfattende fredsavtalen i 2005 som et omstridt territorium mellom Sør-Sudan og Sudan. Abyeis status forblir uavklart.
Hver delstat har en lovgivende forsamling (ett parlamentskammer). Medlemmene er hentet fra regjeringen og opposisjonspartiene som parter i den fornyede fredsavtalen fra 2018. Denne avtalen er tatt inn i overgangsgrunnloven.
Ansvarsområdene og funksjonene til delstatsmyndighetene inkluderer å opprettholde fred og god orden, beskytte og fremme menneskerettigheter og friheter, og å utvikle egen økonomi og infrastruktur.
Delstatene har ikke vært i stand til å nå disse essensielle målene på grunn av manglende ressurser. Utover å generere egne inntekter, skal delstatene motta en andel av landets oljeinntekter – offentlige midler – under overgangsgrunnloven. Grunnloven sier imidlertid ikke noe om hvor mye av inntektene hver delstat skal motta. Det er dermed opp til den nasjonale regjeringen å bestemme.
De oljeproduserende områdene – Upper Nile og Ruweng – skal tildeles to prosent av landets netto oljeinntekter. Men rapporter tyder på at de ikke mottar det årlige beløpet de har krav på.
Sikkerhetsproblemer
Flere delstater har vært hemmet av sikkerhetsproblemer minst siden uavhengigheten i 2011. Rapporter har identifisert lokale konflikter som hovedårsaken. Disse stammer fra kvegtyverier og langvarige tvister om land.
Spredningen av våpen har forverret disse konfliktene. Det er anslått at hver eneste ungdom i landsbyene har et skytevåpen.
Guvernøren i Unity State har erkjent dette problemet, og bedt den nasjonale regjeringen om støtte for å avvæpne de unge.
De lokale konfliktene har forsterket splittelsen i landet, og svekket regjeringens innsats for å implementere fred.
Statsmakt under overgangsgrunnloven
En mulig nøkkel til å forstå sikkerhetskrisen, er delingen av statsmakt under landets overgangsgrunnlov.
Overgangsgrunnloven skisserer makten og funksjonene til statlige institusjoner i Sør-Sudan. Den angir særlig myndighetene og funksjonene til de to kamrene som utgjør landets lovgivende makt – nasjonalforsamlingen og delstatsrådet.
Nasjonalforsamlingen har den overordnede makten til å vedta lover og føre tilsyn med den nasjonale regjeringen. Det andre kammeret – delstatsrådet – har 100 medlemmer som representerer delstatene.
Rådets rolle har nylig kommet i kritisk søkelys. Det skjedde etter avgjørelsen om å avsette guvernøren i Unity State, Nguen Monytuil, som de mente var ansvarlig for krisen i delstaten.
Men president Kiir Mayardit har overstyrt rådets avgjørelse og kalt den grunnlovsstridig. Presidenten har makt til å sparke en delstatsguvernør hvis det har oppstått en krise i delstaten som truer Sør-Sudans territorielle integritet.
Selv om presidenten handlet riktig i denne saken, gjør ikke den nasjonale regjeringen nok for å hjelpe Unity State med å løse sikkerhetskrisen. I likhet med resten av delstatene har Unity State begrenset kapasitet og ressurser til å håndtere sikkerhetsspørsmål på avgjørende vis.
De neste skrittene
Det finnes åpenbare tiltak regjeringen kan gjøre. Det ene er full avvæpning av ungdom i hele landet. For en mest mulig effektiv gjennomføring, bør parlamentet vedta en lov som gjør besittelse av våpen blant sivile til en straffbar handling, som medfører alvorlige straffer.
Denne tilnærmingen har blitt brukt i noen av delstatene i Sør-Sudan, for eksempel Lakes State. Og den fungerer. Lakes State pleide å være det mest voldsutsatte stedet i landet. Men sikkerheten har bedret seg betydelig siden guvernøren, Rin Tueny, startet avvæpningen i 2021.
Den samme tilnærmingen har blir utprøvd i Warrap State, et annet voldsrammet område. Det er fortsatt for tidlig å si om det fungerer.
Endelig må maktfordelingen i landet, slik den er fastsatt i overgangsgrunnloven, revideres. Det er denne ordningen som delvis har skylden for maktovergrepet fra delstatsrådet. I en viss forstand gir maktfordelingen rådet en tilsynsrolle over delstatene. Det var denne rollen som oppmuntret rådet til å blande seg inn i anliggendene til delstatsregjeringen i Unity State.
Dette problemet må løses i utarbeidelsen av en ny grunnlov for landet. Grunnloven må bygge på en maktbalanse mellom de nasjonale myndighetene og delstatsmyndighetene som lar de sistnevnte operere politisk uavhengig.
Dette er uten tvil den mest effektive måten å hindre den nasjonale regjeringen i å blande seg inn i delstatenes politiske anliggender på.
Denne artikkelen ble først publisert i The Conversation 26 september 2022
