Ghettorevolusjonen

Med Fred Nyanzi som ghettoguide og sjåfør kjører vi inn i Kamwoyka-gettoen i Kampala. Himmelen er myk og disig – solen har ennå ikke rukket å løfte seg over blikktakene i ghettoen. Jeg sitter sammen med Derrick i baksetet i Toyota Hiacen som stadig fylles opp med venner og bekjente som ikke lar sjansen gå fra seg til å bli med på en rundtur. Det er en begivenhet når Fred besøker barndomsghettoen.

Alle Kampalas veier, små stier mellom falleferdige skur og frodige grøntområder, de tallrike grusveiene dekket av rød sand og bristeferdige asfaltveier, leder til en av byens ghettoer. Omsluttet av prangende hoteller og boligstrøk ligger de som åpne sår spredt rundt i Kampala, tilsynelatende avgrenset fra resten av byens hektiske liv. Ghettoene er som regel plassert på områder med karrig, udyrkbar jord, gjerne 20-30 tusen mennesker på et lite område hvor et slags uttørket forfall er det mest iøynefallende. På varme dager virvles støvet fra sanden opp og legger seg som et rødt teppe over de rustne blikktakene. Når troperegnet setter inn og vannet flommer over de hardpakkede jordgulvene må folk fram med bøtter og spann for å skyfle unna vannet.

Fred Nyanzi snakker av egen erfaring. Han har for lengst flyttet fra Kamwoyka, men holder fremdeles tett kontakt med barndomsghettoen. Hvordan forklarer han at så mange av Ugandas toppartister har sin bakgrunn fra ghettoen.

- Det er ikke rart at mange forbinder ghettoen med fattigdom, underernæring og kriminalitet. Og det er ingen tvil om at livet i ghettoen kan være veldig tøft og utfordrende, men du finner også alt du trenger for å leve et helt liv her. Kirker, butikker, leger, gym, puber og restauranter – og ikke minst musikken som høres bak nesten hvert gatehjørne.

- Musikerne i ghettoen ble sett på som fattige drukkenbolter, men allerede under «Ugandas Bush- krig» (1980-1985) ble musikken brukt til å feire små og store begivenheter. Musikken ble en trøst for mange, men også en kilde til glede og samhold. På den tiden var mange av artistene inspirert av kongolesisk lingala, men på slutten av 90-tallet kom Jose Chameleon, Bebe Cool og Bobi og gjorde musikken til sin egen. Ungdommen fikk noen å identifisere seg med, og musikken ble brukt som et våpen til å kjempe for sine rettigheter.

Vi har ikke kommet mange meter inn i ghettoen før Fred må ut av bilen. Det er mange som vil hilse på, slå av en prat eller rope ut sin misnøye over manglende støtte fra myndighetene når de ser Fred bak rattet. Mellom de etter hvert mange stoppene prøver han å forklare hvorfor så mange av artistene har blitt politikere.

- Artister i Uganda, særlig de med ghettobakgrunn, har grått, skreket og sunget ut sitt politisk budskap i tekstene sine i årevis, men uten å bli hørt av politikerne. Mange tenkte at hvis lederne i Uganda ikke kan høre på hva de synger om, hvorfor ikke gå inn i politikken for å forandre samfunnet. I tillegg er det klart at når ugandiske artister inspirert og fristet til å gå inn i politikken når de ser at Bobi på kort tid har fått så enorm oppmerksomhet og innflytelse. Og du må heller ikke glemme at musikk og politikk ikke nødvendigvis står så langt fra hverandre i Uganda. Ugandere elsker musikk, og til og med presidenten har fått laget sin egen sang. Nå tror jeg ikke han står så høyt i kurs som artist blant de unge i ghettoen, men så er jo jeg litt inhabil også!

Vi humper videre på hullete veier ned i dypet av Kamwoyka-ghettoen. På en støvete jordflekk spiller unger fotball med en lærlefse som en gang har vært en rund ball. En mann sover på en hjemmesnekret trestige. Andre menn sitter rundt et gigantisk ludobrett og kaster terninger og drikker øl. Kvinner henger med bøyd rygg over en balje og vasker klær. Fra de utallige små kioskene, som har et bemerkelsesverdig rikt utvalg av varer i forhold til størrelsen, durer musikken fra diskkanttunge høyttalere. Klemt inntil Derrick i baksetet i den nå stappfulle bilen benytter han anledningen til å gi meg en innføring i hvorfor musikkulturen er så sterk i Uganda.

- Uganda er en miks av over 50 forskjellige språk og kulturer. Alle har sine egne skikker, danser og sanger. Musikk som gir seg utrykk på forskjellige måter. Med forskjellige instrumenter, drakter og sanger. På 1800-tallet kommer kirkemusikken med vestlige misjonærer. De bringer også med seg nye instrumenter som gitar, piano, fiolin og saksofon. Mange kulturer adopterte imidlertid ikke kirkemusikken – de holdt seg til sin kultur, men etter hvert innlemmet de forskjellige kulturene også sekulær musikk.

Fred blir kapret av noen lokale helter og bedt på lokalt brygg på Africa Jungle point – en liten bar som serverer et tjukt, lokalt øl som drikkes med sugerør. Jeg blir spurt om jeg vil smake på herlighetene, men kommer en stusselig unnskyldning om at jeg er på jobb. Derrick er avholdsmann og med holdbar unnskyldig fortsetter han å fortelle om musikkens tilblivelse i ghettoen.

- Uganda har en lang tradisjon for å ta imot flyktninger fra våre naboland – fra Kenya, Rwanda, Kongo og Sør-Sudan. De kom til Uganda og dannet små ghettoer i grensetraktene. Senere flyttet flyktningene inn til Kampala og mange av ghettoene i byen vokste frem etter uavhengigheten i 1962. Kolonialistene hadde hus i på høydene rundt byen, så ghettoene ble dannet i de lavereliggende sumpområdene. De trengte noe å leve av, så de startet opp ulike forretningsaktiviteter tilpasset de basale behovene menneskene i ghettoen hadde. Fattige uganderne, alkoholikere og løsarbeidere blandet seg etter hvert med flyktningene, og sammen etablerte de samfunn som gradvis vokste seg større og større med små butikker, barer, frisørsalonger, apotek og lokale leger – og selvfølgelig musikk. Så det vi dag kaller ghettomusikk er en god cocktail av tradisjonell ugandisk musikk, reggae, kongolesisk Lingala, kirkemusikk og vestlig innflytelse. Men det er klart at med så mange mennesker med forskjellig bakgrunn samlet på en liten plass uten noen klare regler og lover, ble det også grobunn for kriminalitet, prostitusjon og lovløshet.

Fred har en avtale. Hele gjengen marsjer ut av bilen. Vi går inn i en labyrint av trange bakgater. Fred holder et spontanmøte for noen tilhengere. Høylytte diskusjoner og alvorlige ansikter. Jeg prøver å få tatt noen bilder, men de lokale vifter vekk kameraet. Vil ikke bli gjenkjent av myndighetene. Inn i bilen igjen. Vi kjører videre og stopper ved et av de to offentlige toalettene i ghettoen. Nymalt, ett avlukke for menn og ett for kvinner. 1 krone for en bøtte med vann til en dusj, halvparten for «big business». Papir må du holde selv. Men det har mange som bor i ghettoen ikke råd til. Vi kjører videre. En kvinne har gjenkjent Fred og stiller seg opp foran bilen. Ut av bilen igjen. Kvinnen er engasjert og gestikulerer iherdig mens Fred hører tålmodig på henne. Hun snakker Luganda, det største lokalspråket i Uganda. Derrick oversetter og sier at hun forteller at myndighetene ikke gjør noe for å hjelpe folk i ghettoen. «Det er på tide at vi reiser oss sammen og kjemper mot urettferdigheten!» Kan jeg snakke med henne? Hun vil ikke risikere noe og vil være anonym, sier Derrick. Men du kan ta et bilde. Inn i bilen igjen.

Neste stopp Kamwoyka Art Center. Et lite, skakt treskjul med et malt bilde av Bobi Wine på veggen. Vi hadde en avtale med han som driver det knøttlille kunstgalleriet som ligger ved en elv som ser ut som om den har oppstått av seg selv. Men han kommer nok senere, sier Fred. «Ugandan time, vet du!» På den andre siden av elven ligger en søppeldynge hvor noen kuer prøver å finne noe spiselig. Kloakkstanken er påtagelig. Folk bruker elva som toalett, sier Fred, før vi kjører videre.

- Hey you!

En politimann i uniform som står og lesker seg med en brus utenfor en kiosk har fått øye på kameraet mitt som peker ut gjennom vinduet i baksetet.

- You are not allowed to take pictures of me!

Jeg kommer et stotrende «I’m sorry» og legger kameraet i sekken som står på gulvet.

- Step out of the car, I want your camera!

Jeg vet jo at det skal litt til for politiet tauer inn turister, men i noen lange sekunder dukker det opp bilder fra fortellinger jeg hørt om forholdene i Luzira Prison, det største fengselet i Kampala. Ti innsatte som bor på ti kvadratmeter med elendige sanitære forhold, vold og seksuelle overgrep.

- Bli sittende! Jeg tar meg av dette her.

Derrick, som fremdeles sitter ved siden av meg i baksetet, går ut av bilen for å snakke med politimannen. Fred og de andre i bilen diskuterer på luganda avbrutt av høylytte lattersalver. De er åpenbart ikke særlig bekymret ut for min videre skjebne. Derrick blir stående og småprate med politimannen i flere minutter før han stikker hodet gjennom vinduet i baksetet.

- Har du noen shilling?

Jeg gir ham fire tusen ugandiske shilling. 10 kroner. Han setter seg inn i bilen igjen. Politimannen smiler bredt og vinker oss videre.

- Politimannen var bare tørst. Du kan beholde kameraet. Hyggelig kar, forresten!

Det er god stemning i bilen. Pysete mzunguer (hvit person/ fremmede) er alltid god underholdning.

Rykte om at Fred er i barndomstraktene har spredt seg som ild i rød ghettosand. En mann med rød beret på motorsykkel kjører opp på siden av oss. Så kommer en til. Og en til. Og en til. Roper «omuntu wa bantu» – folkets mann – til Fred og byr ham på en på en styrkende tår gjennom bilvinduet.

I løpet av fem minutter er vi omringet av et hav med unge menn med røde bereter på motorsykler, noen står på støtfangeren bakpå bilen, en mann henger utenfor vinduet der jeg sitter og spør «do you have money for soda, sir? You are white and rich». Og så den forløsende latteren, som sitter løst overalt hvor enn du ferdes i Kampalas slumområder.

Fred stopper bilen og stiger opp gjennom takluka. Han drar i gang allsangen med People Powers nasjonalsang – Tuliyambala engule. Det betyr noe sånt som «vi skal bære seierherrens krone». Jeg benytter anledningen til å gå ut av bilen i folkehavet. Jeg vrikket ankelen tidlig på morgenen før vi dro til ghettoen og humper rundt med en svær bandasje, men smertene forsvinner i kraften og entusiasmen som oppstår i folkehavet.

Dresskledde menn, unger i skoleuniform på vei hjem, sjanglende drukkenbolter på vei ingensteds og ranke kvinner med spedbarn på ryggen og et fruktfat på hodet menger seg med folkemengden. Fred knytter neven og roper «people power, our power» og synger nasjonalsangen. Responsen fra tilhengerne er umiddelbar, og det er som om selve urkraften i ghettoen vekkes til live.

Den gamle Hiacen beveger seg sakte gjennom folkehavet, motorsykler og flagg med inskripsjonen «freedom fighter». Jeg er midt i flokken av entusiastiske og syngende mennesker, men likevel utenfor fellesskapet som knytter menneskene i ghettoen sammen i en slags rørende og brutal kjærlighet i håp om et bedre liv. For uansett hvilke romantiske visjoner vi kan ha om samhold, kreativitet og livet i ghettoen, er forholdene for mange svært vanskelige og menneskene her vil naturligvis ha elektrisitet, innlagt vann og andre basale behov dekket. Og selvfølgelig en svær flatskjerm, iPhone og gjerne en feriereise til et ferieparadis eller til Norge, for den sakens skyld. Internett, smarttelefon og sosiale medier har på tjue år har vært en katalysator for informasjon og opplysning, og menneskene i ghettoen vil gjerne være med på den globale materielle festen.

Sirener i det fjerne. Ryktene om ghettopower har nådd politiet. Og nå er det ikke bare en leskende brus de er ute etter. Ghettoene er ikke lenger bare små enklaver i storbyen uten kontakt med omverden, men har blitt et politisk kraftsentrum å regne med. Menneskene i ghettoen har fått et ansikt og en stemme. Jeg får bokstavelig talt slengt meg inn i bilen før vi kjører ut av ghettoen. Ingen i bilen ser ut til å være nevneverdig bekymret når den første politibilen kjører opp på siden av oss og geleider oss ut av ghettoen som om vi var en del av presidentens kortesje. På lasteplanet på bilen sitter det seks bevæpnede menn. Fred hilser høflig, og politimennene nikker avmålt tilbake. Det hele er som et slags et renkespill mellom myndighetene og opposisjonen.

Vi stanser ved stamkafeen til People Power rett utenfor ghettoen. Jeg blir beordret til å sette meg ned og ta meg en brus mens Fred, Derrick og noen lokale ghettohelter går ut på plassen for å snakke med det stadige økende antall av politimenn som har ankommet nachspielet. Klok av skade tar jeg ikke opp kameraet denne gangen. Det hele munner ut i en vennskapelig småprat mens de lesker seg med – en brus selvfølgelig. Når ordensmakt og opposisjon trer ut av uniformene og forlater maskespillet er ikke fiendskapen mellom dem større enn avstanden mellom Kampalas ghettoer. Politiet forlater åstedet uten blodsutgytelse denne gang. Fred og resten av People Power-gjengen samles og synger kampsanger. Kan virkelig musikere, politikere og andre mennesker med røtter fra ghettoen bidra til å velte president Museveni? Derrick som har slått seg ned på kafeen ved siden av meg tror det.

- Neste valg er i 2026, og jeg tror NUP har gode sjanser til å vinne valget dersom det ikke blir fikset og manipulert. Og det hadde vært mulig uten mobiliseringen i ghettoene.

Etter ghettobesøket sitter jeg på en restaurant med en utsøkt Cappuccino med utsikt over halve Kampala. Inntrykkene fra besøket i Kamwoyka siger inn mens solen er på vei ned over en av Kampalas åskammer. Jeg spør meg selv om det er mulig å forstå livet i ghettoen. Er det i det hele tatt mulig å forstå en gruppe mennesker og deres motiver og drivkrefter for livsopprettholdelse uten å være en del av kampen? Vi kan bare se, lytte, beskrive og prøve å formidle det vi ser. For en som stort sett har trasket gatelangs rundt i Oslo andre og Europeiske byer, arter fire timer i ghettoen seg som et halvt liv. Du kommer tett innpå overlevelse, samhold, fortvilelse, livsglede, sorg og de fleste fasetter av livet.

Det står ikke noe i teksten over om den røslige ghettomama som ville ha et bilde sammen med meg, drukkenbolten som danset foran bilen til alles begeistring, kvinnen med babyen på ryggen som spurte om jeg var gift og lo en herlig latter, menn som prøvde å lappe sammen en bro over den kloakkstankene elven, de kule unge gutta med en ghettoblaster på skulderen, unger som danset, unger som spilte trommer på noen blikkbokser og unger som halte og dro i meg og ropte entusiastisk «Mzungu» etter meg hvor jeg enn gikk. Men de historiene er der også – og mange andre – spikret for alltid i hukommelsen.

Foto og tekst: Fredrik Lyngås Pedersen