Hva bistandsindustrien ikke forteller og motgift til narrativet

Det er sagt tidligere at kvinner er Afrikas fremtid. Og kvinner kan, som det og ble sagt i Norge for bare femten år siden. Slik er det også i afrikanske land, hvor kvinner vil ha makt til å utfordre gamle menns styresett.

­–Afrikanske kvinner er ikke bare ofre, vi jobber også aktivt for forsoning og fred, sier Euphrasie Kuoassi Yao, selve likestillingsarkitekten i Elfenbenskysten, leder og gründer av kvinnenettverket. Hun rynket på nesen da fredsprisen bla gitt til president Abiy Ahmed Ali fra Etiopia. Krigføringen mot Tigray-folket viser i ettertid at hun hadde god grunn til å være kritisk. Det gikk fra fredspris til folkemord.

Underrapporteringen om hvordan livet arter seg for folk flest er blitt et problem. Medienes viktigste kilder er bistandsorganisasjonene som finansieres over regjeringens bistandsbudsjett. Det må synes at politikken vår som den gode giver og som fredsnasjon fungerer. Selv om det er noe fantasifullt og selvsentrert over denne fortellingen. Som om bistandsindustrien har et nøytralt budskap? Det er en industri som lever av å kommunisere katastrofer, etniske konflikter, flukt, hungersnød, vold mot kvinner og annen ondskap i tekst og bilder. Det er nok å velge mellom. Norge er bland de viktigste giverne i verden med rundt én prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI). I fjor var bistandsbudsjettet rekordhøyt på 40.1 milliarder kroner. Ikke nok med det, vi gjør mest til FN og.

Norge har i mange år vært den største bidragsyteren til FN (per innbygger) og er det landet som frivillig gir mest til organisasjoner, fond og programmer. Norge bidrar og med soldater til FN-operasjoner. Det går store midler av disse pengene til administrasjon, lønninger av folk i felten og i byråkrati. Mesteparten. FNs sytten bærekraftmål skal minske avstand mellom det rike nord og det fattige sør. Samtidig skal vi ivareta klimaet og hindre krig. Men hvordan blir de fattige egentlig prioritert?

For eksempel kunne Unicef i Mali bekrefte (i september 2021) at det ikke var noe budsjett til å betale skolepenger til jenter i rurale strøk, (bare 250 kroner i året). Det var ikke penger til alt, var svaret jeg fikk på spørsmålet; om ikke akkurat det å gi skolepenger kunne være et godt bidrag i kampen mot barne-ekteskap? Vi vet at for tidlige ekteskap oftest er resultat av at de fattigste familiene ikke har råd til å betale skolegang for barna. Under pandemien ble flere unge jenter enn vanlige giftet bort, grunnet større fattigdom. Lokale organisasjoner gjør formidabel jobb i å motivere og styrke jenter i å ta egne valg, slik som organisasjonen Tagne gjør. De har jobbet for å stoppe barne-ekteskap i 30 år og forklarer at ei jente har få valg dersom hun ikke får skolegang, da kan drømmen hennes om å bli lege glemmes. Hva har et budsjett til skolepenger til disse jentene som ikke har råd til skole i Mali villet koste? Og hva er denne summen sammenlignet med de ekstraordinære lønningene til alle FN-ansatte?

Hvorfor skal vi stille spørsmål til det narrative om at vi er avgjørende for utviklingen i sør der folk hjelpetrengende?

Fordi det ikke er bistandsmidlene fra Norge eller fra vestlige land som skaper utvikling i Afrika, det er folket selv. Partnerorganisasjoner og lokale krefter gjør jobben, også der bistand blir gitt. De aller fleste som bor i det globale sør får aldri pengehjelp eller noen annet fra bistandsindustrien i hele tatt, men de fleste klarer seg likevel. Bare for å presisere; det finnes nok av kriser som vi er forpliktet til bidra til å stoppe. Men vi trenger for eksempel ikke støtte presidenter som er korrupte, og vi må følge oppmerksomt med når en regjering er uønsket av egen befolkning. Da må vi lytte til stemmer fra folkene i sør og ikke handle etter egne interesser. Vi må lære å bidra på deres premisser. Det er tross alt befolkningen selv som vet hva de trenger. Hvor stor er sjansen til å mislykkes med bistanden om mottakeren får legge premissene?

Historien bak historiene er og viktig å belyse. Det er for eksempel en grunn til at afrikanerne vil ha tidligere kolonimakter ut av landene sine. De er trøtte av vestlige lands grådige interesser naturressursene. Og konfliktene det skaper. De tidligere kolonistenes militære intervensjoner skaper uro og misnøye i befolkningen. Se på den franske «operasjon Barkhane»i Mali, som nå nylig har trukket seg ut av landet, og inn i nabolandene, karakterisert av Le Monde Diplomatique (oktober 2021) som en fiasko i Sahel. Angrepene fra jihadister (væpnede banditter) mot den maliske hæren og Barkhane flerdoblet seg under den franske militære intervensjonen som varte mellom 2013- 2022. Det var mange grunner for at det mislykkes, men de samarbeidet svært dårlig med maliske autoriteter på slutten.

De ekstremt dyre FN-styrkene som fortsatt er i Mali, vokste år for år helt opptil 15000 uniformerte, og det kom heller ikke et forventet resultat av det. Forsker Morten Bøås i NUPI sa under et intervju jeg gjorde med ham i 2021 at : «det er et perverst paradoks hvor mye MINUSMA har kostet og hvor lite penger de legger igjen til lokalbefolkningen».

Likevel er det fransk og europeisk narrativ som dominerer i pressen, spesielt fra de store vestlige pressebyråene, der et sør-perspektiv ikke får plass. Det er ikke bare språket fra det frankofile Afrika som er et hinder for å forstå. Det henger ikke på greip slik enkelte konflikter og kriser fremstilles, fordi de analytiske perspektivene fra et sør uteblir. Det er også det uregelmessige nyhetsbildet og bruddstykkene som holder folk flest i uvitenhet. Nå er det tid for å tåkelegge, eller er det virkelig ikke noe nytt fra Sahel-området, som vi elsket å skape trussel-bilder fra, fram til krigen i Ukraina tok over.

Sannheten er at folket sto sammen om å få avsluttet den franske militære intervensjonen, som ble krevende, dyr og for farlig. Frankrike selv begynte å avslutte oppdraget da de røk uklar med den nye overgangsregjeringen, som mente Frankrike ikke hadde bidratt til fred, men til mer terror. I Mali kalles den sosiale omveltningen etter militærkuppet i 2020 en revolusjon. Det startet med en bred folkelig massebevegelse bestående av utallige grasrotorganisasjoner og politiske partier mot en udugelig og gjennomkorrupt regjering (som ble støttet av Frankrike og Europa) mens Europa uffet seg over de potensielle farene ved at terrorister fra Sahel skulle komme til Europa sammen med fattigfolk på flukt over havet. Frankrikes innblanding er ikke ønsket i landet og Mali har endelig blitt fri kolonimaktens klør. Nå bestemmer Mali over sitt eget territorium og ferdigstiller snart sin egen grunnlov, og demokratiske valg skal holdes i 2024. Slik Malis representant nylig forklarte under FNs Generalforsamling. Mali opplever i disse dager stor støtte fra andre afrikanske land. Som om kontinentet er stolt over Mali.

Det er ikke bare en fragmentert og vestlig framstilling av forholdene i afrikanske land vi forholder oss til, men også framstillingen av folk. En kvinnelig redaktør fra Frankrike tok saken i egne hender. Redaktør Marie- Jeanne Serbin-Thomas i Frankrike fortelle gikk lei av stigmatiseringa av kvinnelige afrikanske etterkommere i mediene i Frankrike. Slik lanserte hun Brune (www.brunemagazine.com) i 1991. Det blir i dag gitt ut i alle fransktalende land i Afrika og Karibia, Canada og Frankrike.

Hun forteller at Brune Magazine er det eneste internasjonale «fargede magasinet» lagene av en farget kvinne i verden. I 1990 jobbet hun for franske magasiner og ble like overrasket hver gang hun ble spurt om å skrive en artikkel om afrikanske kvinner. Det skulle være på en diskriminerende måte. For eksempel skulle det alltid handle om noe tragisk, omskjæring og triste temaer. Hun var vant med å omgås dyktige kvinner fra alle profesjoner med hennes hudfarge. Magasinet ble suksess, med positive historier om fargede kvinner som utmerker seg innen forskning, politikk, ledelse, utdannelse, mote og business. Hun forteller at det er vanskelig å bli sett i Frankrike som farget etterkommer av afrikanere. Da magasinet hennes endelig fikk omtale i Le Monde ble saken publisert under seksjonen immigrasjon.

Det er ikke særlig sexy for redaktørene i Norge å skrive om kvinner som lykkes, spesielt ikke fra Afrika. En redaktør sa at det ville ikke gi nok leserklikk fordi det var ingen interesse for det i avisen hans. Det kan hende at man tror folk flest ikke identifisere seg med folk fra sør, i og med at vi i motsetning identifiserer oss med dem vi er allianse med. Land som tidligere kolonimakter som Frankrike, England og USA. Her er det mange interessekonflikter vi ikke orker å ta tak i. Vi er i samme allianse med dem i Afrika og. Bare å nevne Libya som et stikkord.

Det største problemet med fremstillingen av Afrika i dag er : at denne fremstillingen er bare et utsnitt av et større og sammensatt bilde. Det gjør det svært vanskelig å begripe for vanlige mennesker hvordan samfunnene i fattige land fungerer. Det farger vår oppfatning av folk derifra. Som om de alle var hjelpetrengende. Er det ikke interessant å forstå hvordan samfunnene fungerer?

På sosiale mediene sørfra skjer nærmest en revolusjon mot det bestående. Denne transformasjonen går vi glipp av, med mindre vi følger med individuelt. Er det ikke på tide å åpne dørene for et friskere og mer mangfoldig sør- perspektiv? Det handler om gamle maktstrukturer, som alle er en del av. Europa vil holde på en svunnen tid. Et narrativ som snart er utdatert. «Jeg føler at vi har blitt hjernevasket til å føle oss underlegne europeere, men nå har iallfall ungdommen i Afrika våknet» sier en venn fra sør. Og det er et internasjonalt system som favoriserer hvite mennesker som er årsaken til at mange fler enn ham føler det. Det har et navn og det kalles strukturell rasisme . Det gir blant annet gir utslag i at fargede kvinners kompetanse spesielt, er underkommunisert og usynliggjort. Denne problematikken er godt belyst i USA. Kvinner generelt og fargede kvinner spesielt er underrepresenterte i maktstrukturer globalt.

Strukturell rasisme er blitt åpenbar, der man minst kunne tro det. Et aktuelt eksempel er hjelpeorganisasjonen Leger uten Grenser. Det startet med at 1000 underskriftet ble lagt på bordet av lokale leger og helsepersonell i protest mot at organisasjonen tilsetter nesten bare vestlige i toppledelsen for et års tid siden.

«Det har vært satt søkelys på lønninger opptil ti ganger større for vestlige ansatte, sammenlignet med lokale lønninger. Dessuten speiler ikke toppsjiktet i lønn og ledelse mangfoldet i Leger Uten Grenser» (kilde: Bistandsaktuelt). Det åpnet dørene til en selvransakelse innen bistandsindustrien. Vi er sort sett og mer opptatt av å klappe oss selv på skulderen for alle våre gode intensjoner, enn å fortelle hva utviklingsland får til helt alene. Under korona-pandemien klarte alle afrikanske lands helsevesen å håndtere denne, til vestens store forundring. Vi undervurderte Afrikas erfaring med pandemier, samtidig som vi overvurderte våre egen.