Store områder i Etiopia, Somalia og Kenya er for tiden rammet av alvorlig tørke. Anslagsvis 16,7 millioner mennesker står overfor akutt matusikkerhet. Det er mer enn den samlede befolkningen i Østerrike og Sveits.
Siden slutten av 2020 har fire påfølgende regntider sviktet – et klimafenomen som ikke har skjedd på minst 40 år. Denne meteorologiske tørken har resultert i mindre fuktighet i jorda, uttørkede vannveier og millioner av døde husdyr.
Afrikas Horn opplever to regntider i året. Tidspunktet varierer over hele regionen, men regnet faller stort sett fra mars til mai (det «lange regnet») og fra september til desember. Den forsinkede starten og deretter sviktende regn fra mars til mai i år har særlig preget de ekvatoriale delene av regionen, hvor de langvarige regnværene bidrar med 70 prosent av den årlige nedbøren.
Situasjonen blir neppe bedre på kort sikt. Prognoser tyder på at regntiden fra september til desember også kan utebli. Det vil i så fall legge grunnlag for en enestående fem-sesongs tørke.
Den pågående humanitære krisen som tørken har forårsaket reiser alvorlige spørsmål om framtidig mat- og vannsikkerhet på Afrikas Horn. Den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) anslår at global oppvarming vil påvirke matsystemene i regionen negativt ved å forkorte vekstsesongene og øke vannstresset.
Krisen reiser også to spørsmål: Er den nåværende tørken den verste i nyere historie, og kan framtidige tørker bli enda verre?
Utforsking av tidligere data
Som geograf bruker jeg beskrivelser av værforhold i historiske dokumenter, kombinert med meteorologiske data, for å utforske hvordan nedbøren har variert opp igjennom på tvers av ulike regioner i Afrika – et fagfelt kjent som historisk klimatologi. For å forstå den relative alvorlighetsgraden av den nåværende tørken, må vi undersøke både historiske opptegnelser og data.
I denne artikkelen holder jeg meg til de siste 200 årene. Dette tidsrommet inkluderer det som kalles perioden med instrumentell måling – perioden vi har brukt standardiserte instrumenter (kalt regnmålere) for å måle nedbør. Den tidligste systematiske innsamlingen av nedbørsdata i Afrika begynte i 1830-årene for kysten av Algerie og sørvest i Sør-Afrika. I det østlige Afrika er imidlertid kontinuerlige serier med data bare tilgjengelig fra 1870-tallet og utover.
Heldigvis kan vi fylle ut hull for år og områder der det ikke finnes nedbørsmålinger ved hjelp av historiske informasjonskilder. De viktigste av disse er muntlige historier og samlinger av dokumenter, hovedsakelig skrevet av nybyggere, oppdagelsesreisende, misjonærer og koloniale myndigheter som beskriver tidens klima og forhold knyttet til klima.
Det er flere tørkeperioder som skiller seg ut.
Ifølge nyere forskning var 2016 det tørreste enkeltåret de siste fire tiårene – Etiopia, Somalia og Kenya fikk 40 prosent mindre nedbør mellom august og oktober enn langtidsgjennomsnittet. Tørken i 2016 fulgte etter en spesielt sterk El Niño-episode hvor mønstrene for varmere og kjøligere vann i Stillehavet endret seg, med negative effekter for Det indiske hav og nedbør i det østlige Afrika.
Tørken fra 1983 til 1986 – som utløste global humanitær innsats, deriblant det musikalske innsamlingsinitiativet Live Aid – var også svært alvorlig. I likhet med den nåværende tørken ble hendelsen langvarig og hadde derfor følgevirkninger. Går vi lenger tilbake, tyder nedbørsserier som spenner over hele instrumentalperioden at midten av 1950-tallet var nesten like tørr som 2016 i Etiopia og Somalia.
Det er mulig at enda mer alvorlige tørkeperioder inntraff i den før-instrumentelle perioden. Det er ikke lett å sammenligne omfanget av nedbørsmangelen under moderne tørkeperioder med tidligere perioder da nedbør ikke ble målt. Imidlertid viser en stor historisk klimastudie av hele det afrikanske kontinentet, at Øst-Afrika opplevde tørke – minst like ille som de siste tiårene – gjennom 1820- og 1830-årene, i løpet av 1880-årene og rundt 1900-tallet.
Tørken i 1820–1830-årene var trolig den verste som har funnet sted de siste 200 årene. Innsjønivået falt i sentrale Kenya (med Lake Baringo som tørket helt opp), og rapporter fra europeiske reisende beskriver langvarig hungersnød, muligens så lenge som 20 år, som rammet Kenya, Tanzania, Uganda og andre områder.
En nyere historisk klimastudie gir ytterligere detaljer om Kenya, inkludert levende beskrivelser av den flerårige, tørkedrevne hungersnøden rundt 1900. Denne blir lokalt referert til som «lwaya»-hungersnøden («krokodille»), ettersom folk måtte jakte på krokodiller for mat. I 1902 måtte kolonimyndighetene distribuere indisk ris som nødhjelp, brakt inn via en jernbane som var under oppføring, og som forbinder kysten til Victoriasjøen.
Ser vi på denne informasjonen som helhet, er den nåværende tørken i det østlige Afrika helt klart enestående de siste tiårene. Dette skyldes hovedsakelig at det har falt mindre nedbør enn gjennomsnittlig i fire sesonger på rad. De verste matsikkerhetskrisene som har rammet regionen i nyere tid, har vært knyttet til tørre perioder over flere sesonger.
Tørkene på 1820- og 1830-tallet, før den globale humanitære bistanden kom, var imidlertid enda mer langvarige og hadde sannsynligvis mer alvorlige menneskelige følger.
Framtiden
I tillegg til menneskelige følger – registrert i de ulike typene historiske dokumenter beskrevet over – påvirker tørke også naturlig vegetasjon og landskap. Disse påvirkningene etterlater en arv i pollen og sedimenter som kan studeres av botanikere og geologer for å forstå tidligere klimavariasjoner.
Data fra marine sedimenter i Adenbukta som strekker seg over de siste 2000 årene, indikerer for eksempel en nær sammenheng mellom globale varme forhold og uttørking i det østlige Afrikas Horn. Hvis denne forbindelsen fortsetter inn i framtiden, vil global oppvarming føre til uttørking, og vi kan forvente verre tørke.
Klimaendringene påvirker allerede nedbørsnivået på Afrikas Horn. Menneskeskapt oppvarming har økt temperaturen i det vestlige Stillehavet, noe som har ført til bekymringsfull nedbørsmangel i østlige Kenya, Somalia og Etiopia. Dette kan være årsaken til at tørke i flere sesonger på rad blir mer vanlig i regionen.
Som i alle halvtørre regioner, er tørke en integrert del av klimaet i Øst-Afrika og vil fortsette å være det i framtiden. Den positive nyheten er at forskningsgrupper som Famine Early Warning Systems Network nå kan gi tidlig varsling om akutt matusikkerhet. Tørke i det østlige Afrika er ofte knyttet til oppbyggingen av La Niña-fenomenet i Stillehavet. Prognosene er slik at regjeringer og hjelpeorganisasjoner nå kan sette inn nødtiltak i god tid før tørken begynner.
Tiltak for å forbedre motstandskraften til østafrikanske samfunn mot klimasjokk og miljøpåkjenninger gjorde at den samlede virkningen av tørken i 2016 var mye lavere enn tørken i 1973 og på midten av 1980-tallet. Ettersom motstandskraften blir stadig bedre, bør det være mulig å gå fra krisehåndtering til risikohåndtering av tørke på Afrikas Horn.
Først publisert av The Conversation 26. juni 2022