Griffins kamp og en kraftfull ugandisk organisasjon

«Freddy, I think I’m going to die”. Det er nesten midnatt i Kampala, men min venn Griffin pleier da ikke å ringe så sent. Jeg spør om noe har skjedd. «I’m getting a heart attack», fortsetter han med en desperasjon i stemmen jeg aldri har hørt før. Han forteller om stikking i brystet, press i tinningen og problemer med å puste. Griffin Ntege er en ung, frisk mann på 31 år uten tidligere helseproblemer. I hvert fall ingen jeg har hørt om. «I need an ambulance», klarer han å stotre fram.

Etter at koronapandemien kom til Uganda i mars 2020, flyttet Griffin fra Kampala til Bombo, landsbyen der han vokste opp og førti kilometer utenfor hovedstaden. Samtidig som han har drevet sin forretningsvirksomhet i Kampala, har han kjøpt opp flere landeiendommer i Bombo. I tillegg driver han en musikkbar på det lille tettstedet som har huset flere av landets største artister. Menneskene i Bombo ser opp til Griffin. Hva den mannen får til! Nå hiver han etter pusten og klarer så vidt å snakke. Symptomene på panikkangst er åpenbare, men man kan aldri være sikker.

Griffin forteller at han gikk til sin faste lege for to måneder siden og fortalte om stikkingen i brystet og at han hadde lite energi. Han lyttet på hjerte til Griffin, og sa han bare var stresset og trengte å slappe av en ukes tid. Dermed flyttet han fra hektiske Kampala til naturskjønne og rolige Bombo med kone og to barn. Så kom koronapandemien til Uganda, og Griffin måtte stenge musikkbaren og andre forretningsaktiviteter måtte også settes på vent. Han fikk mer tid til å slappe av, men helsetilstanden hans ble likevel bare verre uke for uke.

Vi snakker sammen i en time, og han forteller at den psykiske tilstanden gradvis har blitt verre de siste ukene. Etter hvert klarer han å puste roligere og lirke pusten ned i magen. Til slutt blir vi enige om å droppe ambulanse, og se hvordan tilstanden utvikler seg de neste dagene.

Griffin forteller etter noen dager at han for første gang på to måneder sover mer enn tre timer om nettene. Har han noen i Bombo å prate med om hva han opplever? Han har prøvd med noen venner, kona, brødrene sine, men det er vanskelig; noen sier at han trenger å ta det med ro noen dager, andre sier at han må ta seg sammen og være sterk. Moren har følt noe av det samme Griffin opplever nå tidligere, så hun kan han snakke med. Men hun er gammel og han vil ikke gjøre henne bekymret, som han sier.

Derrick Mbuga Kizza, Daglig leder i Mental Health Uganda, forteller at spesielt mange menn sliter med noen å snakke med når de får psykiske problemer. «Menn skal være sterke, de skal ikke gråte og mentale lidelser er ikke et problem i Afrika. Det er den hvite manns sykdom». Derrick forteller videre at stigmatisering av psykiske lidelser er et av de utfordringene de har i forhold til mental helse i Uganda. «Vi har ikke noe tradisjon for å snakke om psykiske lidelser i Uganda, og spesielt på landsbygda er det stor mangel på helsetilbud for mennesker med psykiske problemer. Mange har ikke noe erfaring med eller språk for psykiske lidelser, og enten blir du ansett som «sad» eller «mad». Derfor er det utrolig viktig at vi når ut med informasjon om mental helse i lokalsamfunnet gjennom kampanjer og andre tiltak».

Mental Health Uganda ble etablert i 1997 som en frivillig organisasjon for hjemløse kvinner som ble utsatt for trakassering, vold og overgrep i Uganda. Mange av disse kvinnene fikk psykiske lidelser og hadde før Mental Health Uganda ble etablert ingen steder å henvende seg. I dag teller organisasjon rundt 25 000 medlemmer og er Afrikas største organisasjon for mennesker med psykiske lidelser. Derrick deltok på en konferanse for mental helse i Oslo i 2018. Der ble det etablert kontakt mellom Mental Health Uganda og den norske organisasjonen Mental Helse Ungdom, som blant annet tilbyr rådgivning og barn og ungdom i Norge gjennom Rettighetstelefonen. I 2020 startet det formelle samarbeidet, og i mai 2021 ble den ugandiske hjelpetelefonen etablert. Prosjektet løper over fem år og er støttet gjennom Atlas-Alliansen og Norad.

Kommunikasjonsansvarlig i Mental Health Uganda, Geraldine Kauma, forteller at det i dag sitter seks rådgivere og en psykiatrisk sykepleier som tar imot telefoner fra 31 distrikter over hele landet. De snakker seks språk og veileder mennesker som sliter med psykiske problemer. «Vi har veiledet og gitt råd til mer enn 1500 mennesker siden vi startet hjelpelinjen for et år siden. Mange som ringer inn er unge mennesker med selvmordstanker som har et umiddelbart behov for hjelp. At hjelpetelefonen er gratis og at alle samtaler behandles konfidensielt, gjør at terskelen for å ta kontakt for mange blir lavere». Mange etablerer kontakt med en av rådgiverne i Mental Health Uganda for videre samtaler, men organisasjonen har ikke nok ressurser til å tilby individuell terapi i lokalene i Kampala. «Derfor er vår viktigste oppgave å guide og veilede menneskene som ringer oss videre, slik at de kan få den hjelpen de trenger.

Griffin har begynt å gå turer, trene og fått inn noen rutiner som gjør at han sover om nettene. Han er ikke lenger redd for at hjertet skal stoppe og klarer stort sett å håndtere panikkangsten. Men han sliter fremdeles med angst og har lite energi. Han lurer på om han burde gå i terapi, noe som høres veldig fornuftig ut. Det finnes imidlertid ikke mer enn 49 psykiatere i Uganda, og disse er svært dyre etter ugandisk målestokk. Derfor drar han til landets eneste offentlig drevne psykiatrisk klinikk, Butabika, i utkanten av Kampala. Der får han en konsultasjon med en psykiater, som skriver ut to typer medisiner til Griffin.

Samme kveld sender Griffin meg en melding med bilde av medisinene. Jeg sjekker dem opp, og finner ut at den ene er mot depresjon og den andre mot schizofreni. Schizofreni? Siden Griffin ringte meg i april, har jeg hatt det privilegium å være hans samtalepartner, og etter mine begreper viser han ingen tegn på schizofreni. Det er selvfølgelig ikke problemfritt og uten risiko å være en slags mentor for Griffin; jeg har ingen utdannelse innenfor mental helse, men prøver etter beste evne å dele av mine personlige erfaringer med angst og depresjon.

Derrick forteller at det skrives ut altfor mye medisiner mot psykiske lidelser i Uganda. «Butabika er landets eneste offentlige drevne psykiatriske sykehus med 550 sengeplasser. Mange psykiatere opplever at de blir utsatt for tidspress, og det blir derfor en lettvint løsning å skrive ut medisiner istedenfor å gi en grundig diagnostisering, oppfølging og samtaleterapi».

Bare rundt én prosent av landets helsebudsjett går til mental helse, og av dette går 85 prosent til Butabika. «Vi samarbeider med helsemyndighetene, men det er en kamp for å overbevise dem om viktigheten av å bevilge penger til mental helse. Gjennom å spre informasjon og forebyggende arbeid vil vi i det lange løp spare penger. For eksempel ble det gitt ekstra bevillinger til ulike tiltak under Covid-19 pandemien, men mental helse fikk ikke noe ekstra tilskudd. Det får vi betale for nå fordi veldig mange sliter med psykiske problemer som følge av tapt inntekt, isolasjon og andre konsekvenser av pandemien», sier Derrick.

Angel, kona til Griffin, ringer meg og sier at han er virkelig dårlig. Han snakker usammenhengende og kommer med merkelige innfall. Kan du komme? Vi aner ikke hvem vi skal ringe. Etter å ha brukt tre timer på å kjøre 40 kilometer fra Kampala til Bombo, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Griffin valgte å flytte fra storbyen. Mens Kampala lider under støy- og luftforurensingen på grunn av den endeløse trafikken, er Bombo et naturparadis der frukttrærne sloss om plassen i det grønne og frodige landskapet. Omgivelsene er som skapt for rekreasjon og avslapning.

Klokken er halv sju og det er i ferd med å bli mørkt. Ethan, den eldste ungen hans på tre år løper mot meg og roper «uncle» når jeg stopper bilen. Kona hans, Angel, sitter på en trebenk utenfor huset og vasker klær. Tanten hans lager middag i en stor gryte over en liten kullgrilll. Hundre meter unna huset ligger den lokale kirken, der Griffin er forvalter. Angel sier mannen sitter i sofaen i stuen og ser på tv. Der sitter Griffin apatisk i sofaen og stirrer på skjermen. «I want to sleep at the hotel tonight», sier han til slutt. Tror du det er lurt? «Yes, I need vacation from this house». Dårlig ide, men hvilke alternativer har vi?

Dermed drar Griffin med kone, barn og meg på slep til hotellet som ligger fem minutters kjøring fra huset deres. Griffin har med seg bibelen og leser samme bibelvers om og om igjen natten igjennom. Sier at det kommer folk for å ta han, de kommer gjennom vinduet, de skal drepe han, han er redd. han føler at han er naken selv om han har klær på seg. Griffin har åpenbart hallusinasjoner, og etter en natt uten søvn er det ingen andre utveier enn å kjøre ham til Butabika.

Griffin har vært tilstede under møte med Mental Health Uganda og fortalt sin historie til Derrick. «Dette virker for meg som et klassisk eksempel på feildiagnostisering. Det å skrive ut to typer medisiner uten tett oppfølging til en person som aldri tidligere har hatt psykiske problemer kan være dirkete livsfarlig», sier Derrick. Griffin forteller at etter at han for første gang i sitt liv fikk selvmordstanker etter at han tok medisinene. «Feilmedisinering kan akselerere effekten i feil retning og kan i verste fall føre til selvmord», forteller Derrick videre.

Griffin forteller at han under oppholdet på Butabika, som varte i ti dager, ble trakassert av pleierne, tvunget til å ta medisiner og i noen tilfeller slått av personalet. Derrick blir opprørt når han hører Griffin fortelle: «Igjen er dette et spørsmål om å øremerke penger til mental helse. Vi må gi nødvendig og kvalifisert opplæring til personale som skal behandle og ta vare på psykisk syke mennesker. Griffin kunne sannsynligvis unngått innleggelse dersom han fikk riktig diagnose og behandling tidligere».

Derrick sier det tar lang tid å utdanne fagfolk som psykologer og psykiatere. Det krever i tillegg masse ressurser og ikke minst penger. «Derfor er en av de viktigste oppgavene til Mental Health Uganda fremover å informere og gi opplæring til mennesker i lokalsamfunnet for å kunne veilede og guide lokalbefolkningen. På den måten kan vi bygge sosiale nettverk og gi mennesker med psykiske lidelser et tilbud om rådgivning og veiledning på lokalt nivå».

Jeg er igjen tilbake i Bombo. Denne gangen er det hans yngste sønn Elijah på halvannet år som stabber med små barneskritt bort til bilen når jeg parkerer. «Your son is growing», sier Angel, som sitter på en benk utenfor huset. Jeg er blitt Gudfar siden sist, og i Uganda er det en ære som ikke kan undervurderes.

Griffin kommer ut av huset og spør om vi skal gå en tur. Dermed labber vi av gårde på de røde grusveiene innover på landsbygda i Bombo som vi har gjort utallige ganger før, men denne gangen er det ikke for å overleve. Griffin forteller at han har kontroll på panikkangsten og at livslysten er på vei tilbake, men at han fremdeles har en jobb å gjøre før han er fullt restituert. Oppfølgingen fra Butabika er tilnærmet ikke-eksisterende, og derfor har han besluttet å trappe ned på medisinene på egen hånd og selv ta ansvar for tilstanden sin. Foreløpig opplever han ingen hallusinasjoner eller stemmer i hodet. Det er fremdeles vanskelig å snakke om tilstanden sin med det sosiale nettverket sitt i Bombo, men samtalen med Derrick og informasjonen om Mental Health Uganda gjør at han nå vet at det er hjelp å få dersom panikkangsten og selvmordstankene kommer tilbake.

Etter en time kommer vi frem til en av eiendommenes hans i Bombo, som ligger på toppen av en åsrygg med praktfull utsikt og eviggrønne omgivelser. Det er ikke for ingenting at Uganda kalles for «The Pearl of Africa». Vi setter oss ned i gresset og fabulerer om muligheten for å etablerere et rehabiliteringssenter for mennesker med psykiske lidelser her.

«That’s my biggest dream», forteller Griffin.