Verden har mistet en av de store pionerene i den moderne populærmusikken etter uavhengigheten i Senegal. Etter lang tids sykdom døde Rudolphe «Rudy» Clément Gomis – medgrunnlegger av det berømte Orchestra Baobab, bandleder, komponist, sanger og trommeslager – den 27. april i år, 75 år gammel, i hjembyen Ziguinchor, hovedstaden i Casamance-regionen sør i Senegal.
Han hadde ikke vært i stand til å opptre med dansebandet på en stund, men de hypnotiske balladene han lagde, som «Coumba» og «Utrus Horas» – med sine kraftfulle tekster, rike melodier og dype rytmer – blir stående blant Baobabs mest ikoniske sanger, og fenger fortsatt etter nesten et halvt århundre.
Som sanger og låtskriver hadde Gomis et talent for å «kombinere humor med melankoli», sa veteransangeren Amadou Sarr til meg i forbindelse med begravelsen til sin gamle venn. Det viser seg ikke bare i Gomis’ filosofiske og metaforiske tekster, men også i hans teft for sjelfulle melodier. På låter som «Coumba» beveger den litt grove, uttrykksfulle stemmen seg vakkert mellom patos og optimisme.
Gomis var en nøkkelspiller i utviklingen av den særegne stilen til Orchestra Baobab, et band bestående av fremragende musikere fra ulike deler av Senegal, Mali og Togo. Mye av suksessen deres skyldtes hans lederegenskaper og samarbeidsånd. Femti år senere fortsetter Orchestra Baobab å holde liv i Senegals musikalske mangfold og reiser verden rundt for å opptre, noe Gomis har en stor del av æren for.
Orchestra Baobab i sine unge år
Gomis var den siste gjenlevende av bandets grunnleggere. Han startet Orchestra Baobab i 1970 i Dakar sammen med to andre enestående musikere, sangeren Balla Sidibé, som også var fra Casamance, og gitaristen Berthèlemy Atisso fra Togo. De hadde allerede jobbet sammen i et lite band kalt Standard, og utviklet en samarbeidsorientert, kosmopolitisk og variert stil.
I 1970-årene gjorde mange av de lokale bandene i Senegal hovedsakelig coverversjoner av cubanske hits fra 1950-tallet, som ble sunget på pseudo-spansk. Men med Baobab ble referansene til cubansk musikk subtilt omarbeidet innenfor andre musikalske formspråk, til en ny blandingskomposisjon som utgjorde en stor del av sjarmen deres.
Av alle bandene som tonesatte nattelivet i Dakar dette tiåret, var Baobab det mest profesjonelle, både live og i studio. Bandet spilte alltid i perfekt harmoni, med mesterlige, sofistikerte arrangementer og dype rytmer.
Senegal hadde fått sin uavhengighet i 1960. Gjennom 1970-tallet spilte bandet for det politiske etablissementet på den elegante nattklubben Baobab i Dakar sentrum, og nøt stor suksess med ikoniske album som On Verra Ça («Vi får se»). «Ja, vi var veldig populære, men det sikret oss ikke et godt levebrød», kommenterte Gomis i et lengre intervju med meg i 2001, som blir oppbevart i British Library Sound Archive.
På denne tiden hadde vi en katolsk president, [Léopold Sédar] Senghor, som sa at vi kunne få spille franske og cubanske stiler … Men så, litt ut på 1980-tallet, mistet folk i Senegal interessen for Baobab-sounden. Nå ville de heller bare høre wolof-musikk.
Wolof er den største etniske og språklige gruppen i Dakar og nord i Senegal. I 1980 innledet den nye presidenten Abdou Diouf, som var muslim og wolof, en annen sosial og kulturell dynamikk.
Til tross for at de hadde mange ypperlige låter sunget på wolof på repertoaret, som «Mohamadou Bamba» med wolof-sangeren Thione Seck på vokal, ville ikke Baobab satse for fullt på den wolof-avledede stilen mbalax, som senere ble popularisert av Youssou N’Dour.
Bandet la til slutt opp i 1985. Men de skulle gjenforenes i 2001 – og bli internasjonale.
En rik bakgrunn
Gomis’ bakgrunn er en avgjørende faktor for den unike stilen og appellen til Orchestra Baobab. Han fremmet et multietnisk lydbilde, som et naturlig utslag av miljøet han vokste opp i. Senegal er delt inn i to regioner av elven Gambia. Den frodige regionen Casamance i sør, hvor Gomis kom fra, rommer en mengde språk, religioner og musikalske tradisjoner som ikke finnes andre steder i landet, og er underrepresentert på nasjonalt nivå.
Gomis forklarte at arven hans fra Guinea-Bissau er tydelig i etternavnet. Bestefaren, som var fra den etniske gruppen manjak, ble født i Guinea-Bissau (den gang Portugisisk Guinea). Manjakene ble stort sett kristnet og gitt portugisiske etternavn, for eksempel Gomes, som ble kreolisert til Gomis. De musikalske tradisjonene deres tilhører en mye bredere kultur, som deles av folk på begge sider av Atlanterhavet, og hovedspråket deres er kriolu, en blanding av lokale språk med innslag av portugisisk. Dette var språket Gomis snakket hjemme, og mange av sangene hans er på kriolu, som «Utrus Horas» og «Cabral».
Hans første erfaring med å spille musikk var asiko:
Ved jul, nyttår og i bryllup spilte familien min asiko-trommer; hele nabolaget sang rundt oss.
Asiko, også kjent som gumbe, er en type festlig tromming som ble brakt til kysten av Vest-Afrika fra Jamaica på 1800-tallet av tilbakevendte etterkommere av slaver. Rudy kjente ikke til asikoens opprinnelse, men stilen var en bro til andre karibiske stiler som reggae og son cubano, og gikk på tvers av ulike afrikanske sjangre. «Asiko», sa han senere, «knytter meg til hele kysten av Afrika, helt ned til Angola.»
Faren til Rudy Gomis var en streng skipskaptein. Rudy jobbet hardt på skolen, men den store lidenskapen var musikk:
Jeg gikk på nattklubber i Ziguinchor for å se forskjellige band, og jeg tenkte, jeg kan jo gjøre det bedre enn den sangeren der, hvorfor betaler jeg penger for å høre på ham? Så jeg spurte faren min, hvis jeg får gode karakterer, vil du gi meg det jeg ber om? Det jeg ville ha var en gitar. Han gikk med på det.
Han øvde hver dag, og hørte på forskjellige innspillinger. Favorittene var musikken til det cubanske orkesteret Orquesta Aragón, tradisjonelle stiler fra Casamance og Guinea-Bissau, og stemmen til den gambiske griot-sangerinnen Laba Sosseh, som var populær den gang. Spor av alle disse lydbildene og påvirkningene finnes i Baobabs musikk. En del av det som gjør musikken deres så spesiell, er at det finnes noe i den for alle.
I Senegal på den tiden var det ikke vanlig at folk som ikke var født inn i en slekt med tradisjonelle utøvere – såkalte grioter – spilte musikk.
Faren min sa: «Nei, du er ikke en griot ... Du må gi opp gitaren og fortsette studiene, eller så drar du.» Jeg valgte å dra. Men før jeg rakk det, kastet faren min kofferten min ut av huset.
Baobabs comeback
Etter at Orchestra Baobab la opp, grunnla Gomis, som var utdannet språklærer, sin egen språkskole (kalt Baobab Centre) i Dakar, hvor han underviste i de mange språkene som snakkes i det sørlige Senegal og Guinea-Bissau. Bandmedlemmene holdt kontakten, og spilte av og til sammen.
Den legendariske produsenten Nick Gold, Youssou N’Dour og andre oppfordret Orchestra Baobab til å komme sammen igjen. Gold hadde gjenutgitt albumet deres Pirates’ Choice fra 1982 på plateselskapet World Circuit Records, som gjorde at innspillingene deres nådde et internasjonalt publikum og tiltrakk seg en skare av trofaste tilhengere. Orchestra Baobab ble gjenforent i 2001, og startet sin nye internasjonale karriere.
Under ledelse av Gomis gjenopplivet de sitt gode gamle samarbeid. Denne gangen spilte de inn under bedre forhold og med flere fantastiske gjestemusikere. En serie med suksessrike album ble gitt ut, og brakte nye og gamle sanger til publikum over hele verden.
I 2020 kunne Gomis feire at det var gått 50 år siden Baobab så dagens lys. Tilbake i 2001, i begeistring over gjenforeningen deres, fortalte han meg:
Jeg har uutgitte sanger i lomma. Jeg er en komponist. Det er jobben min i dette bandet ... Vi ønsker å lage god musikk for all evighet.
Orchestra Baobab vil utvilsomt oppfylle dette ønsket.
Først publisert av The Conversation 12. mai 2022