Samarbeid mellom Afrika og Europa etter pandemien: fem veier til et bedre partnerskap innen migrasjon og mobilitet

Russlands invasjon av Ukraina har avslørt den sterke dobbeltmoralen i Europas respons overfor mennesker på flukt fra krig. Flyktninger og migranter fra ikke-europeiske land, spesielt fra det globale sør (Afrika, Asia, Midtøsten), møter rasediskriminering og fremmedfiendtlige angrep når de flykter fra kriger til europeiske naboland. Den store forskjellsbehandlingen kan til dels tilskrives opprinnelseslandet til asylsøkerne. Den afrikanske union (AU) og afrikanske ledere har gått hardt ut mot diskrimineringen mellom afrikanske migranter og asylsøkere fra europeiske land.

En slik diskriminerende tilnærming i europeisk migrasjonsstyring lover ikke godt for samarbeidsavtalen Joint Vision 2030, som ble lagt frem på det sjette toppmøtet mellom AU og EU i Brussel 17.–18. februar i år. Joint Vision lover et fornyet og mer dyptgripende partnerskap mellom AU og EU, blant annet innen migrasjon og mobilitet. Men med Europas nylige diskriminering av afrikanske migranter, ser løftene til Joint Vision fjernere ut. Det er presserende behov for et paradigmeskifte, som går fra løfter til implementering.

Hvordan kan varme ord gjøres om til handling? En måte er å se på hvordan AU og EUs felles agenda eksemplifiserer både spenninger og muligheter i partnerskapet mellom Afrika og Europa. Nå som oppmerksomheten er rettet mot situasjonen i Ukraina, kreves det nytenkning, ressurser og politisk vilje fra Europa for å realisere dette skiftet.

Den første og mest umiddelbare utfordringen er å overvinne vaksineulikheter og reiserestriksjoner. Vaksinesolidaritet bør stå høyt på toppmøtets agenda fordi rask utrulling av vaksinedoser vil fremskynde økonomisk bedring. Vaksinasjonsraten i Afrika er sørgelig lav, under 12 prosent, noe som utgjør et betydelig hinder for mobiliteten. Verdensbanken anslår at hver måneds forsinkelse i utrullingen av vaksiner koster afrikanske økonomier 14 milliarder dollar. Hvis den trege utrullingen fortsetter, risikerer afrikanske land å tape halvparten av sitt bruttonasjonalprodukt.

Reiserestriksjoner for personer som skal til og fra Afrika er ikke alltid knyttet til vaksinasjons- og smittefrekvens. Enten de er vaksinert eller ikke, står reisende fra Afrika til Europa overfor karantenekrav. Restriktive tiltak som tilsynelatende er introdusert for å begrense spredningen av covid-19, risikerer å bli et permanent virkemiddel for å styrke Europas før-pandemiske «oppdemmingsstrategi» overfor potensielle afrikanske migranter.

Utfordring nummer to er det vanskelige spørsmålet om lovlige veier for migranter fra Afrika til Europa. For afrikanske beslutningstakere ligner løftene fra europeiske destinasjonsland om å legalisere migrasjonsruter mest tomme ord, og de gjør det sjelden til en prioritet. Visumlettelser, raskere familiegjenforening og økt arbeidsmigrasjon er tiltak som gjenstår å realisere. Opprettelsen av jobbinformasjonssentre langs migrasjonsruter har ikke i vesentlig grad påvirket folk som har tenkt å flytte til Europa via irregulære kanaler. Sannsynligvis vil bare et begrenset antall personer med ferdighetene som kreves i europeiske arbeidsmarkeder dra nytte av de gjeldende lovlige migrasjonsrutene, fordi implementeringen og finansieringen av kompetanseutvikling og -tilpasning er lavt prioritert. For mange afrikanske beslutningstakere og potensielle afrikanske migranter, mer enn et tiår etter at det ble erklært en prioritet i AU/EU-partnerskapet i 2007, er det å vente på meningsfulle lovlige migrasjonsruter som å vente på en Godot som aldri kommer.

I en felles erklæring fra møtet i Kigali 26. oktober 2021 anerkjente AU- og EU-ledere at covid-19-pandemien hadde negative konsekvenser for migrasjon og mobilitet, og lovet å samarbeide for å håndtere dem. I erklæringen hevder de at migrantarbeidere er rammet av permitteringer og konkurser, spesielt i den uformelle økonomien, samtidig som de anerkjenner den kritiske rollen migranter spiller i responsen på pandemien, spesielt i viktige sektorer som helsevesen og landbruk/matforsyning. Kigali-møtet oppfordret også til «å gjøre best mulig bruk av eksisterende lovlige veier for migrasjon, med mer håndgripelige fordeler for opprinnelses-, transitt- og destinasjonsland». I den forbindelse identifiserte AU og EU felles prioriteringer, inkludert beskyttelse av migranter, utvekslingsprogrammer (for studenter, forskere, akademikere og gründere), pengeoverføringer og diasporainvesteringer, og en styrket forskning på migrasjonsstyring.

Lovlige migrasjonsveier til Europa i form av visumlettelser, raskere familiegjenforening og økt arbeidsmigrasjon er ennå ikke på plass, til tross for gjentatte løfter fra EU. For eksempel har innsatsen fra enkelte medlemsstater for å etablere jobbinformasjonssentre på migrasjonsruter til EU, ikke hatt noen betydelig innvirkning på potensielle «irregulære migranter» som har til hensikt å flytte til Europa via irregulære kanaler. Å styrke kapasiteten til å utdanne afrikansk faglært arbeidskraft som EU-landene trenger, betyr å bygge læringssentre, som igjen krever betydelige ressurser.

Den tredje utfordringen er at EU fortsetter å legge alle eggene sine i én kurv: grensekontroll, retur og repatriering. Det er en sterk kontrast mellom EUs enorme og økende politiske og økonomiske forpliktelse til å motvirke irregulær migrasjon og retur på den ene siden, og finansiering av reintegrering og lovlige veier på den andre. Ved å vektlegge retur og repatriering har AU/EU-partnerskapet om noe undergravd gjennomførbarheten av langsiktige returavtaler med afrikanske land. Utilstrekkelig (hovedsakelig økonomisk) støtte til reintegrering er en årsak til motvilje mot retur både hos migranter og myndigheter. Siden migranter og familien deres har investert i utreisen, og familiens levebrød er avhengig av pengeoverføringer fra utlandet, møter afrikanske regjeringer intens motstand mot å returnere migranter fra de berørte familiene. I tilfeller hvor det er et stort antall tilbakevendte migranter og de tilgjengelige ressursene for å reintegrere dem i samfunnet er utilstrekkelige, oppstår det motstand også fra noen deler av regjeringen, spesielt hos dem som har ansvar for sysselsetting og velferd. Noen ganger har det kommet protester fra de som krever bedre ressursfordeling, eller til og med å si opp den aktuelle returavtalen.