Jeg forlot Sør-Afrika i januar 1965 og sluttet meg til Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) i Botswana.
Mavuso Msimang og Joel Netshitenzhe fraktet oss med jeep gjennom landet og inn i hjertet av Afrika. Det var en uhyre spennende tur for meg som var 19 år gammel og satt i forsetet mellom de to mennene og sang «Away with Bantu Education».
Da vi kom til Lusaka i dagens Zambia, ble jeg innlosjert hos J.B. Marks og hans elskverdige kone i landsbyen Lilanda og fant en sterk følelse av tilhørighet blant de sørafrikanske flyktningfamiliene.
Snart ble det bestemt at jeg skulle dra for å bo hos Adv Duma Nokwe og hans lille datter Nosizwe i Dar-es-Salaam i Tanzania.
I juni satt jeg på et fly til Norge etter å ha fått politisk asyl som kvoteflyktning gjennom FNs høykommissær for flyktninger og stipend fra Flyktninghjelpen for å studere medisin.
Umiddelbart begynte jeg å studere realfag ved Gudbrandsdals landsgymnas på Vinstra, hvor jeg bodde på internat og ble tatt under vingen til apartheid-motstanderne i lærerstaben. Allerede den gang snakket jeg om levekårene under apartheid i debatter på skolen og for folk i Lillehammer.
I 1966 flyttet jeg til Oslo for å studere medisin og møtte en liten gruppe sørafrikanere i eksil og andre fra de afrikanske frigjøringsbevegelsene i sør. Det var her tankene mine om ulike syn på kolonisering, imperialisme, klasse, rasisme og kjønn ble modnet.
Som den eneste kvinnelige sørafrikanske flyktningen som studerte medisin var jeg en liten sensasjon, og ble stadig intervjuet i media og debatterte på TV mot norske høyrefolk som var for Inkatha Freedom Party og apartheid. Jeg holdt også taler for samlinger på kvinnedagen 8. mars og arbeidernes dag 1. mai.
Demonstrasjoner mot apartheid var vanlige på den tiden, og de fortsatte samtidig som resten av verden gikk inn for å isolere Sør-Afrika. Alle barna mine, fra den eldste født i 1969 til den yngste født i 1983, har deltatt på noen av disse sammen med meg.
Jeg var også vert på afrikanske kunstfestivaler og introduserte Miriam Makeba for publikum i Oslo både i 1966 og på 1980-tallet.
På 1980-tallet ble jeg aktiv i den europeiske grenen av Black Consciousness Movement. Jeg deltok på konferanser både i Oslo, Stockholm og i andre europeiske land hvor spørsmål om politiske kamper sto på dagsorden, enten det dreide seg om sosiale rettigheter, kvinnesak eller helse.
I 1994 returnerte jeg til Sør-Afrika for å jobbe som psykiater i det offentlige helsevesenet.
Jeg må likevel tilstå at jeg fortsatt er en aktivist for menneskerettigheter og friheter for alle undertrykte folk, og kommer til å være det livet ut.