Afrika.no Meny
Politikk

Det siste kuppet i Sahel-regionen vitner igjen om nasjonal og internasjonal mistillit og feilslått politikk.

En ny dag, et nytt kupp i Sahel. I løpet av tolv måneder har Tsjad, Mali og Burkina Faso havnet under militær kontroll. Det samme har kystlandet Guinea. Demokratiet ser ut til å være på vikende front, mens jihadister er på frammarsj. Og destabiliserte stater synes å stå i stadig større fare for å bryte sammen. Fra et internasjonalt perspektiv virker det som G5 Sahel (en gruppe som består av Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauretania og Niger), det vestafrikanske samarbeidsorganet ECOWAS og Den afrikanske union (AU) er ute av stand til å svare på disse kuppene. FN og EU er fortsatt til stede i regionen, men med begrenset makt. Frankrike blir stadig mer upopulært. Og Russland griper sjansen til å skaffe seg venner gjennom å selge sikkerhetstjenester og våpen. Så hva er det som skjer, og hvordan kan det internasjonale samfunnet best hjelpe folket i Sahel?

Fire faktorer i spill

Det er fire faktorer som spiller inn. For det første legger klimaendringer sammen med befolkningsvekst økt press på eksisterende ressurser, som landområder og offentlige tjenester. Det skorter ikke på arbeidskraft, men mangelen på utdanning og offentlige investeringer betyr at det er få jobbmuligheter. Hovedalternativene for folk utenfor landbruket er å jobbe i de uformelle gullfeltene som dukker opp over hele regionen, eller å dra enda lenger unna for å finne arbeid. Det har alltid eksistert en sesongbasert migrasjon i Sahel, hvor mange landsbyboere reiser til lokale tettsteder og byer i tørketiden, men den blir stadig mer permanent og stadig fjernere fra hjemstedet.

For det andre finner statene i regionen det gradvis vanskeligere å sørge for grunnleggende sikkerhet til innbyggerne. Lommer i det nordlige og østlige Mali styres nå i realiteten av jihadister, hvor lokalsamfunn har signert avtaler om å overholde jihadistenes regler og betaler dem skatt i bytte mot fred. Det samme har begynt å skje i det nordlige Burkina Faso. Lokale militærstyrker er på defensiven – underutstyrte, dårlig ledet og uten pålitelig etterretning – og innbyggerne tar i økende grad sikkerheten i egne hender. Men dette undergraver statens kjernefunksjon. Til syvende og sist er det nå den som har den fysiske kontrollen som regjerer.

For det tredje undergraver denne manglende evnen til å sørge for sikkerhet, arbeid og utvikling til befolkningen – ofte kombinert med en ganske åpenlys korrupsjon – den politiske legitimiteten til regjeringene, uansett hvor demokratisk valgt de er. Innbyggerne blir da mer villige til å se om militæret kan gjøre det bedre.

For det fjerde finnes det en skuffelse over dagens internasjonale partnere i regionen, og intervensjonene deres blir sett på som enten ineffektive eller lite hjelpsomme. FN har lidd store tap og mottatt liten takk for sin rolle i Mali. Frankrike har blitt et uttalt mål for protester både i Mali og andre land i regionen, vel så mye på grunn av sin historiske rolle som sine nåværende militærkampanjer mot jihadistene. Selv ECOWAS har nå blitt upopulære i Mali etter å ha innført sanksjoner mot militærregjeringen.

Opprør og kupp i Burkina Faso

Det tar tid å etablere politisk stabilitet og ansvarlig styring. Burkina Faso er et klassisk eksempel på det. Dagens problemer strekker seg tilbake til president Blaise Compaoré. På tross av at han var allment mistenkt for å ha orkestrert kuppet som drepte hans radikale forgjenger Thomas Sankara i 1987, ledet Compaoré likevel en periode med relativ stabilitet. Han ble sterkt støttet av internasjonale givere, som pøste penger inn i landet, selv om andelen som levde i fattigdom bare falt fra 45 til 40 prosent i løpet av hans 27 år ved makten. Mens han holdt hæren relativt svak, støttet Compaoré seg på presidentgarden og uformelle forbindelser med jihadister og opprørere for å bevare freden. Han holdt regelmessig valg, som han vant med forutsigbart sjenerøse marginer.

Da han forsøkte å endre grunnloven for å forlenge perioden sin, provoserte han imidlertid frem et folkeopprør i oktober 2014, som endte med hans avgang. En militær regjering under oberst Isaac Zida tok over. Under press fra ECOWAS organiserte Zida valg, som et år senere brakte Roch-Marc Christian Kaboré til makten.

Den utpekte lederen for det nylige kuppet, oberstløytnant Paul-Henri Damiba, er ung, men har et stort politisk nettverk som sønn av Béatrice Damiba, tidligere informasjonsminister og medlem av Council of Elders Han har vært sterkt involvert i kampen mot jihadisme og har utgitt en bok om emnet, og bare uker før kuppet utnevnte Kaboré ham til å lede myndighetenes antiterrorkampanje. Damibas misnøye over regjeringens manglende evne til å utruste og lønne soldatene sine tilstrekkelig kan ha overbevist ham om å gripe inn.

Kaboré ble gjenvalgt i november 2020, men har ikke klart å gjøre noe med de stadig økende jihadistangrepene i nord, som har fordrevet 1,5 millioner mennesker, eller å få fart på økonomien igjen. Dermed ser militærovertakelsen 24. januar i år ut til å ha blitt godt mottatt i befolkningen.

Gode og dårlige kupp i Sahel

Det er hva som skjer videre nå som betyr noe. «Gode kupp» kan finne sted og har også gjort det i Sahel. I februar 2010 forsøkte president Mamadou Tandja i Niger å få forlenget sitt styre imot folkets vilje. Ledet av oberstløytnant Salou Djibo, tvang militæret ham til å gå av og iverksatte en overgang som førte til valget av president Mahamadou Issoufou i mars 2011. Issoufou trakk seg nylig etter sin andre periode og ble etterfulgt av den rettmessig valgte Mohamed Bazoum. Selv om jihadistene fortsatt er en alltid tilstedeværende trussel, ser Nigers regjering ut til å være både mer demokratisk og mer stabil enn i nabolandene.

Ett av dem, Tsjad, har vært et av landene i Sahel som mest effektivt har holdt jihadister på avstand. Men den forhastede utnevnelsen av presidentens sønn som ny leder da Idriss Déby ble myrdet i april 2021, taler mer til elitens bekymring for kontinuitet enn ansvarlighet og utvikling. På mellomlang sikt kan det mange omtaler som et «institusjonelt kupp» undergrave snarere enn forsterke stabiliteten.

Problemet med militære regjeringer, som vi ser i Mali, er at de har vanskelig for å gi fra seg makten når de først har fått den. Mangelen på institusjonell ansvarlighet oppmuntrer til korrupsjon, uansett hvor velmenende lederne er. Og det de har oppnådd mot jihadistene er vanligvis ikke bedre enn det folkevalgte regjeringer har klart, mens statusen for menneskerettigheter ofte har vært dårligere.

Demokratiene i ECOWAS, som fortsatt er i flertall, bekymrer seg for at militære maktovertakelser kan bli smitteeffekt vis de tolereres. Problemet er fortsatt regjeringenes manglende evne til å holde valgløftene sine – og ingen av AUs systemer for tidlig varsling er effektive mot dette. President Keita i Mali klarte sørgelig nok ikke å ta tak i de politiske bekymringene til tuaregene i nord. Tuagerene endte dermed med å knytte opprøret sitt til jihadistgrupper, som har sikret store deler av nord og presset seg stadig lenger sør.

Komplisert internasjonalt engasjement

Frankrike, som reddet Mali fra jihadistenes siste forsøk på å erobre hovedstaden Bamako i 2012, har havnet i vanskeligheter. For å redusere sin kostbare sikkerhetsforpliktelse i landet, støttet Frankrike og EU opprettelsen av G5-gruppen i 2014 for at Sahel-regionen skulle kunne sørge for sin egen sikkerhet. Men G5s kapasitet er fortsatt for begrenset, og AU er ikke i stand til å gi den type fredsbevarende støtte unionen har sendt til Somalia. En slik støtte ble høylydt erklært i 2013, men ingen afrikanske stater var villige til å forplikte seg, så jobben i Mali falt på FN. Frankrike har en sterk interesse i Nigers urangruver, og er opptatt av å bevare en rolle i regionen. Men den historiske bagasjen til «Françafrique»-politikken gjør landet sårbart for fiendtlighet hos befolkningen.

I mellomtiden gir Russland Malis militære herskere et fristende tilbud: sikkerhetspersonell fra den russiske paramilitære Wagner-gruppen og nye våpen på enkle vilkår, alt uten noen av betingelsene om demokrati og ansvarlighet som følger med bistand fra EU eller USA. Etter at Wagner-gruppens leiesoldater har feilet i å beseire opprørere i Mosambik og Den sentralafrikanske republikk, og å løse borgerkrigen i Libya, burde det ikke være noen tvil om at de vil skjerpe kampen mot jihadistene. Men de vil støtte militærregjeringen mot motstand enten den kommer utenfra eller innenfra. Og kaos i regionen passer Russlands interesser like godt, om ikke bedre, enn stabilitet.

Av alt dette kan vi trekke fire konklusjoner. For det første er politikk en krevende affære enten systemet er demokratisk eller autoritært. Men det som trengs for å bygge en stabil stat er effektiv styring og ansvarlighet overfor innbyggerne. For det andre vil politisk legitimitet alltid være avhengig av å sørge for lov og orden samt arbeidsplasser og handel. Den ene uten den andre vil alltid mislykkes til slutt. For det tredje må hvert land få fleksibilitet for å finne sin egen vei til ansvarlig og effektiv styring: Ingen pålagt oppskrift vil fungere overalt. Og for det fjerde kan det internasjonale samfunnet fortsatt bidra med sikkerhet for å gjøre politiske systemer i stand til å finne et solid feste, som i Somalia. Men uten en robust nasjonal regjering vil det vise seg nytteløst i det lange løp, slik vi har sett i Afghanistan.

Hva som skjer i Sahel har betydning både for resten av Afrika og resten av verden. Det er viktig at utenlandske regjeringer som utformer sin politikk i regionen unngår fortidens feil og engasjerer seg i nåtiden. Å støtte god statlig styring, sivilsamfunn og utvikling er fortsatt viktig, men uten sikkerhet risikerer støtten å være bortkastet.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: rahwa@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.