Det svært dysfunksjonelle narrativet aktivister på kontinentet jobber under, avdekkes og granskes. Hvordan skal en aktivist egentlig utfordrere korrupte styresmakter om de selv blir finansiert av agenter som kommer svært godt ut av kampen mellom det globale sør og det globale nord? Dette transformeres igjen til en tåkete grasrotkamp hvor de undertrykte ender opp med å kjempe imot seg selv. Fienden derimot, skjuler seg bak en politisk og økonomisk organisering som lett kan defineres som urettferdig og til dels feig. Den kenyanske forskeren Makau Mutua analyserer og forklarer dette på en særdeles god måte i boken Human Rights: A political and cultural critique. Her presenterer han hindringene aktivister på kontinentet møter.
Vi må tørre å kreve tilbake stoltheten bak afrikansk, sør-amerikansk og asiatiske epistemologier.
Nyabola presenterer også en verdig kritikk overfor det internasjonale menneskerettighetsregimet og de fordømmende vilkår afrikanere jobber under. Samtidig er det flere perspektiver som unnlates i svært typisk vestlig-kritisk tradisjon. For det første stemmer det ikke at lokalsamfunn i Afrika behøver en høyst politisert utdanning for å forstå utfordringene kontinentet står ovenfor. Afrika har god forståelse for de gjengående nyliberale strukturene som gjør frigjøringens prosessen vanskelig. Dette ser vi blant annet i hvordan dialogen mellom aktivister og organisasjoner utfolder seg på kontinentet, også når fattigdommen kulminerer med eksistensiell håpløshet og afrikanere må håndtere psykisk belastning ved siden av fattigdom.
Å hevde at afrikanske lokalsamfunn ikke forstår vestlige organisasjoners tilknytning til kolonialisme og dermed rasisme og kapitalismen blir, etter min mening, for naivt. Det bygger dessuten på en usannhet som råder i internasjonal diskurs. En usannhet om at Afrika er fullstendig motsatt av Vesten og alle dets tilsynelatende positive karakteristikker som økonomisk vekst, produktivitet og regionalt samarbeid. Det er ikke det globale nord mot det globale sør. Heller ikke kapitalisme mot det som en gang var sosialistiske postkoloniale samfunn.
Det vi, i dagens kosmopolitisme er vitne til, er emosjonelle svingninger i en heftig global strid hvor nyliberalismen representerer det kalde, det produktive, det dødelige og det kyniske. Det globale sør representerer kjærlighet i håpløshet, korrupsjon, fattigdom og iboende solidaritet. Nyere aktivisme, både i det globale sør og det globale nord, har en markedsverdi som forstår og forsøker å løsrive seg fra dette. Sør-Amerika har i de siste ti-årene også popularisert hypoteser som underbygger dette. Akademikere som Boaventura de Sousa Santos snakker støtt om hvordan kjærlighet spiller en essensiell rolle i aktivisme og global rettferdighet. Santos tydeliggjør hvordan kjærlighet i og for epistemologiske mangfold, behøves i håp om å realisere global rettferdighet.
Det vi, i dagens kosmopolitisme er vitne til, er emosjonelle svingninger i en heftig global strid hvor nyliberalismen representerer det kalde, det produktive, det dødelige og det kyniske. Det globale sør representerer kjærlighet i håpløshet, korrupsjon, fattigdom og iboende solidaritet.
Brasilianske akademiker Paulo Freire konkluderte med at økonomisk vekst på bekostning av menneskerettigheter kun er en pervers form for kapitalisme. Ikke fordi like muligheter eksisterer som en illusjon på hjul, men fordi vi, i dette rammeverk, ender opp med å tilbe det høyst immaterielle. Tall, statistikker, institusjoner, maktmisbruk og smerte. Det døde som re-produseres i ofringen av det solidariske, det menneskelige, er ikke noe mer enn en modernere form for kannibalisme. Kannibalisme fungerer her som en metafor for den nytelsen ny-liberalismen tjener ved å mate av de maktesløse, nærmest livløse undertrykte. Nyabolas tekst rører ved disse hypotesene, men unngår å dype inn for en mer helhetlig og dessuten, nødvendig refleksjon. Som forfatteren forklarer, bearbeider Afrika nå en reaksjonær type aktivisme forankret i styresmakter affiliert ikke bare med tradisjonell kolonialisme, men også etter Freires filosofi, med en tilbedelse av et økonomisk fat som for lengst har blitt utmattet. Det er, med andre ord, kannibalisme, utnyttelsen Afrika står ovenfor i dagens internasjonalisme.
Radikal tekning er verken lineær eller tidsbestemt, men situasjonsbestemt. Vi må se til filosofier som nå råder i andre deler av det Globale sør.
Står vi uten håp og tro på at verden kan bli mer rettferdig? Har kynismen tatt overhånd?
Er dette noe mer enn en elitistisk filosofering med lite kredibilitet på bakkeplan?
Afrika, er som Nyabola formulerer så sterkt, et sted hvor folk lever og elsker, på det gode og det vonde. Forfatteren har dessuten rett i at vi, desperat, trenger å gjenopplive tradisjonen om radikal tenking. Skjæringspunktet treffer Nyabola og jeg her. I sin vestlig kritiske tradisjon, har pan-afrikansk tankegang fremmet læremetoder som setter søkelys på å avlære det vonde. Det vi trenger nå er doktriner som hjelper oss å bygge på det gamle, det gode. Et aktuelt sted å begynne er med epistemologiene.
En vedvarende sannhet om det globale sør, som særlig Freire og Santos forstår, er at kjærlighet underbygger det svært lille fattigdom kan kalle sitt. Kjærligheten var og er, et prosjekt som best forstås av dem som ikke har noe annet. Kommunitarisme; bryte brød ved bordet, respekt til våre eldre, kunsten som gjenspeiler virkeligheten. De epistemologiske grunnsteinene i afrikansk filosofi har dermed muligheten til å transformere de kannibalistiske årene i nyliberalismen om til et frigjørende prosjekt for fellesskapets beste. Men, i disse baner er vi nødt til å tørre å tre utenfor den tradisjonelle måten å kritisere på.
Radikal tenkning er verken lineær eller tidsbestemt, men situasjonsbestemt. Vi må se til filosofier som nå råder i andre deler av det globale sør. Vi må tørre å kreve tilbake stoltheten bak afrikansk, sør-amerikansk og asiatiske epistemologier. Vi må anse kjærlighet som det motsatte av metaforen kannibalisme. Kjærlighet, som selve motgiften til tilbedelse av det dødelige. Aktuelle kriser gjør at menneskeheten har nå, mer enn noensinne, et behov og ønske om global solidaritet. Likevel streber vi under konvensjonell kritikk og aktivisme. Skal vi frigjør oss selv fra de komplekse lenkene til nyliberalismen, er vi nødt til å anse kjærlighet som grunnsteinen i radikal tenkning.