Afrika.no Meny

Franc-sonen – et verktøy for fransk nykolonialisme i Afrika

Illustrasjon: Anastasya Eliseeva

François Mitterrand advarte om at Frankrike ville bli ubetydelig i det 21. århundrets historie med mindre landet beholdt sin kontroll over Afrika. Det gjør Frankrike med CFA-francen som verktøy.

CFA-francen, som blir brukt i 14 land, men er økonomisk bundet til Frankrike, er den siste koloniale valutaen på det afrikanske kontinentet. I franske og internasjonale medier har valutaens eksistens lenge vært en slags skitten hemmelighet, selv om den brukes av rundt 187 millioner mennesker. Nå har den imidlertid nådd overskriftene igjen, takket være fem år med vedvarende mobilisering fra panafrikanske bevegelser og intellektuelle.

Kontroversen rundt CFA-francen kom i søkelyset i slutten av desember 2019, etter uttalelser fra den franske presidenten Emmanuel Macron og hans motpart Alassane Ouattara fra Elfenbenskysten. Deres løfte om «reform» av valutaen – som nå skal omdøpes til «eco» – ble slukt ukritisk av de store mediene. De har vært raske med å erklære valutaens død og sagt «farvel til CFA-francen», som en spaltist i Wall Street Journal formulerte det.

En nærmere kikk på saken tyder imidlertid på at den triumferende responsen var overilt – for ikke å si direkte villedende. Selv om den er lite kjent utenfor den fransktalende verden, viser historien til CFA-francen en ganske annen virkelighet – og opprettholdelsen av det som i årtier har vært et verktøy for fransk nykolonialisme.

Fra CFA-franc til … to CFA-franc

CFA-francen oppsto i kjølvannet av andre verdenskrig. Etterkrigstiden krevde en devaluering av francen som ble brukt i Frankrike, men det var fortsatt et spørsmål om hvorvidt man skulle gjennomføre den samme devalueringen over hele koloniriket – og dermed beholde en felles valuta for et samlet imperium – eller ulike devalueringer, ettersom krigen hadde hatt så ulik innvirkning på de franskstyrte territoriene.

Det franske finansdepartementet valgte i all hemmelighet den siste strategien som til slutt, den 26. desember 1945, førte til den offisielle opprettelsen av francen til de franske koloniene i Afrika (FCFA). Den nye valutaen kom med en oppsiktsvekkende fast vekslingskurs – 1 CFA-franc skulle være verdt 1,7 franske franc. I 1948 ble denne kursen revaluert, nå med 1 CFA-franc fastsatt til hele 2 franske franc!

Til sammenligning, slik man rimeligvis kunne forvente, hadde britiske kolonier i Afrika en lavere valutakurs enn det britiske pundet. CFA-francen var dermed fra starten av overvurdert, noe som førte til vedvarende lav konkurranseevne både innenlands og i eksport – to kjennetegn ved økonomier som produserer og eksporterer råvarer og importerer nesten alt annet.
Fra den ble innført var CFA-francen en integrert del av en økonomisk mekanisme utformet for å sikre at Frankrikes kolonier sør for Sahara ville bidra til å gjenreise en fransk økonomi som manglet den nødvendige kraften til å stå opp mot internasjonal konkurranse. Samtidig trengte den franske økonomien tilgang til råvarekilder som den kunne kjøpe i sin egen valuta, til under verdensmarkedspriser.

Etter hvert som tidligere kolonier fikk sin uavhengighet, ble koloniale valutablokker rundt om i Afrika – pundområdet, (det spanske) pesetaområdet, det belgiske valutaområdet, (det portugisiske) escudoområdet og så videre – gradvis avviklet. De nylig uavhengige statene valgte å utstede sine egne nasjonale valutaer, som et symbol på deres nyvunne status som internasjonalt anerkjente suverene stater.

Unntakene her var landene sør for Sahara som inngikk i franc-sonen. Faktisk hadde Frankrike gitt uavhengighet til disse landene bare under forutsetning av at afrikanske politiske ledere – hvorav de fleste hadde blitt utdannet i Frankrike – signerte «samarbeidsavtaler» som styrte framtidige forbindelser.

Områdene disse avtalene dekket strakte seg fra råvarer til utenrikshandel, valuta, diplomati, væpnede styrker, høyere utdanning og sivil luftfart, og forsøkte å befeste fransk suverenitet og uthule løftet om uavhengighet. I juli 1960 skrev den franske statsministeren Michel Debré til sin gabonesiske motpart Léon Mba: «Vi gir uavhengighet på betingelse av at den uavhengige staten bestreber seg på å respektere samarbeidsavtalene ... Det ene går ikke uten det andre.»
For valutaens del betydde dette «samarbeidet» at nylig uavhengige land måtte beholde CFA-francen.

Kontroversen rundt CFA-francen kom i søkelyset i slutten av desember 2019, etter uttalelser fra den franske presidenten Emmanuel Macron og hans motpart Alassane Ouattara fra Elfenbenskysten.

Guinea, under lederskapet til fagforeningsmannen Sekou Toure, nektet å følge spillereglene. Etter uavhengigheten i 1958 forlot landet franc-sonen i 1960. Som hevn oversvømte de franske etterretningstjenestene Guinea med falske sedler. Ifølge deres egne beretninger lyktes denne sabotasjen svært godt i å forstyrre den guineanske økonomien. Togo, under Sylvanus Olympio, forsøkte også å unnslippe franc-sonen. Den 12. desember 1962 opprettet den London School of Economics-utdannede presidenten formelt en nasjonal sentralbank. 13. januar 1963 ble han drept av togolesiske soldater som var blitt trent opp i Frankrike. Togos nasjonale valuta så aldri dagens lys. Til tross for den voldsomme politiske undertrykkelsen fra den franske regjeringen, forlot Mali (1962–67), Madagaskar (1972) og Mauritania (1972) franc-sonen.

På midten av 1970-tallet ble hovedkvarterene til Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (BEAC) og Sentralbanken for de vestafrikanske statene (BCEAO) flyttet til henholdsvis Yaoundé og Dakar. Den opprinnelig helfranske staben ble nå «afrikanisert», og det samme ble sedlene og myntene.

I dag viser akronymet «FCFA» faktisk til to valutaer, som ikke er direkte konvertible. Det viser både til francen utstedt av BCEAO for medlemslandene i Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (WAEMU) (Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Mali, Niger, Senegal, Togo og den tidligere portugisiske kolonien Guinea-Bissau, som ble med i 1997), og til det separate økonomiske fellesskapet og valutaområdet som bruker francen utstedt av BEAC (som dekker Kamerun, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Gabon, Kongo og den tidligere spanske kolonien Ekvatorial-Guinea, som ble med i sammenslutningen i 1985).

Disse 14 landene pluss Komorene (som bruker sin egen franc utstedt av sin nasjonale sentralbank, med en annen vekslingskurs for bindingen til euroen) utgjør til sammen det som kalles «de afrikanske landene i franc-sonen». Valutaene deres er underlagt de samme funksjonsreglene – og hvis CFA-francen en gang var en tynt forkledd fransk franc, kan den i dag betraktes som en tilsvarende forkledd euro.

En kolonial mekanisme

CFA-franc-systemet har helt siden starten hvilt på fire pilarer. Den første er den faste vekslingskursen mellom CFA-francen og den franske valutaen (den franske francen og, fra 1999, euroen). Den neste er friheten til å overføre kapital og inntekt innenfor franc-sonen. Den tredje er den garanterte konvertibiliteten til CFA-francen etter en fast kurs, det vil si den franske sentralbankens løfte om å låne BCEAO og BEAC deres ønskede mengde fransk valuta når de ikke lenger har nok utenlandsreserver. Men som et motstykke til denne «garantien» er Frankrike selv representert i BCEAO- og BEAC-organene – i styrene, de pengepolitiske komiteene og kontrollorganene – med en lovfestet vetorett som har blitt implisitt over tid.


Det andre motstykket er at disse to sentralbankene er tvunget til å deponere deler av valutareservene sine i den franske sentralbanken. Etter uavhengigheten var den obligatoriske innskuddskvoten 100 prosent, før den ble redusert til 65 prosent i 1973 og deretter 50 prosent i 2005. Og her er vi ved det fjerde prinsippet: sentraliseringen av bankenes valutareserver i hendene på den franske sentralbanken. Dette innebærer at den franske sentralbanken i praksis er vekslingskontoret for landene som bruker CFA-francen. Alle vekslingsoperasjoner fra CFA-franc til andre valutaer må gå via den franske sentralbanken. Det er også verdt å nevne at Banque de France oppbevarer 85 prosent av BCEAOs gullbeholdning. Hvis Frankrike har ivret for å bevare franc-sonen i over 70 år, er det fordi landet drar nytte av den. Dette ble eksplisitt vedkjent av Det franske sosio-økonomiske råd i en rapport i 1970 som listet opp de «ubestridelige fordelene for Frankrike». For det første kunne Frankrike betale for importen fra land i franc-sonen i sin egen valuta, noe som gjorde at landet kunne spare utenlandsk valuta og holde oppe sin egen valutakurs. Dette har vært viktig i en verden hvor dollaren er hovedvalutaen for internasjonal handel, og den franske francen er svak og ustabil.

Franske selskaper som opererer i sonen drar dessuten nytte av store – og stabile – markeder. I tillegg har den franske økonomien fordel av et handelsoverskudd med landene i franc-sonen, som også gir den en langt fra ubetydelig mengde valutareserver, iblant brukt til å betale Frankrikes gjeld. Franske selskaper har også en garantert frihet til å hente hjem sine inntekter og kapital uten valutarisiko, som følge av politikken med fri kapitalflyt og det faktum at Frankrike bestemmer sonens valuta- og pengepolitikk. Og endelig, takket være CFA-francen har Frankrike et politisk kontrollsystem som tjener landets egne økonomiske interesser. Dette koster heller ingenting for Frankrike, siden den angivelige «konvertibilitetsgarantien» sjelden har blitt satt i kraft. Faktisk har den franske sentralbanken ofte tilbudt negative renter (i reelle termer) for afrikanske valutareserver, noe som betyr at BCEAO og BEAC har tapt penger – det er som om de skulle ha betalt den franske sentralbanken for å oppbevare deres valutareserver. Og ved de få tilfellene afrikanske land har hatt problemer med utenlandsbetalinger, har Frankrike bedt Det internasjonale pengefondet (IMF) om å gripe inn eller sluttet seg til IMF for å kreve en devaluering av CFA-francen, slik som i 1994.

CFA-francen har ikke bare fordeler for Frankrike – de strekker seg til importører og til den afrikanske overklassen, som på grunn av sin appetitt på importert luksus er fornøyd med en kunstig høy valutakurs. For afrikanske politiske ledere er CFA-francen en mekanisme for å lette overføringen av økonomiske ressurser, uavhengig av hvordan de er blitt anskaffet. Og så lenge de holder seg tause om saken, har de støtte fra den franske regjeringen mot politiske dissidenter og deres egne befolkninger i vanskelige tider. Dette er spesielt tilfellet i sentralafrikanske land, hvor de fleste av presidentene har sittet ved makten i mer enn tre tiår.

En oppskrift på underutvikling

Dette har hatt alvorlige konsekvenser for afrikanske økonomier. Medlemskap i franc-sonen er synonymt med svært lite regional handel – 10 prosent i snitt for hele den afrikanske franc-sonen og 5 prosent for den sentralafrikanske delen – ​​og med økonomisk stagnasjon eller til og med nedgang. I 2016 hadde det største landet i franc-sonen, Elfenbenskysten, et reelt BNP per innbygger en tredjedel lavere enn ved toppen i 1978. Vest-Afrikas nest største franc-soneland, Senegal, hadde et reelt BNP per innbygger i 2016 på samme nivå som i 1960. Samtidig har franc-sonens tre største sentralafrikanske økonomier – Kamerun, Kongo og Gabon – fortsatt ikke nådd tilbake til sine høyeste nivåer av reelt BNP per innbygger, som de hadde i henholdsvis 1986, 1984 og 1976.


I et mer langsiktig perspektiv ser vi at den høye veksten i den vestafrikanske franc-sonen de siste ti årene kan tilskrives – i det minste foreløpig – en «kompensering» for «tapte tiår». CFA-francen er åpenbart ikke den eneste faktoren som forklarer denne svake økonomiske prestasjonen, som også finnes i enkelte land utenfor franc-sonen. Men den har utvilsomt bidratt spesielt til dette uføret, som en kolonialistisk mekanisme for ekstern avhengighet.
For det første fordi valget av en strengt fastsatt vekslingskurs betyr at det i kriseperioder ikke finnes andre tilpasningsmekanismer enn «intern devaluering». Den harde innstrammingspolitikken som for tiden implementeres i den sentralafrikanske franc-sonen innebærer høyere skatter for husholdninger og arbeidere, mindre offentlige tilskudd til nøkkelsektorer som helse, utdanning og landbruk, økte renter på banklån, massive permitteringer etter konkurser for selskaper i privat sektor og nedbemanning i offentlig sektor, og så videre. I krisetider tar Frankrike og IMF typisk til orde for en politikk som skal redusere samlet etterspørsel for at landene i franc-sonen skal få en bedre betalingsbalanse.

For det andre har CFA-francen siden fødselen lidd av kronisk overvurdering, som varierer fra land til land. CFA-francens binding til euroen, som erstattet francen i 1999, har gjort det enda vanskeligere å oppnå konkurransedyktige priser for landene som bruker den. Målet som er satt for penge- og valutakurspolitikk i franc-sonen – nemlig å forsvare paritet med den franske valutaen for enhver pris – begrenser landenes mulighet til å finansiere sine økonomier. Endelig legger fri kapitalbevegelse til rette for direkte eksport av lokale økonomiske overskudd.

Alle disse handikapene knyttet til CFA-franc-systemet ble svært tidlig påpekt av afrikanske politiske ledere som Modibo Keita, Malis første president etter uavhengigheten, og av økonomer som fransk-egyptiske Samir Amin (forfatter av Imperialism and Unequal Development), senegalesiske Mamadou Diarra og kamerunske Joseph Tchundjang Pouemi. Men Frankrike – alliert med overveiende lojale afrikanske statsoverhoder – har aldri ønsket å ta hensyn til afrikanske krav om monetær uavhengighet. Snarere har det krevd vedvarende mobilisering fra panafrikanske bevegelser, intellektuelle og økonomer rundt om i Afrika og diasporaen for å endre spillet.

«Tryllekunstneren» Macron

Da han talte i Ougadougous hovedstad Burkina Faso i november 2017, fastholdt Emmanuel Macron at CFA-francen var en «ikke-sak» for Frankrike. Siden har han imidlertid skiftet mening. 21. desember 2019 var han i Abidjan i Elfenbenskysten sammen med landets president Alassane Ouattara, som kom til makten i 2011 med støtte fra den franske regjeringen, etter at de hadde bidratt militært til å styrte hans rival Laurent Gbagbo. De annonserte tre reformer av den vestafrikanske CFA-francen: slutt på fransk tilstedeværelse i BCEAO; slutt på BCEAOs forpliktelse til å deponere halvparten av valutareservene i den franske sentralbaken; og endring av navnet CFA-franc til eco.

Ifølge tidligere BCEAO-direktør Philippe Henri Dacoury-Tabley, er reformene kunngjort av Macron og Outtara en «skinnmanøver» – og han tar ikke feil. Av de fire pilarene i CFA-systemet er den eneste som blir berørt av disse reformene den sentraliserte kontrollen av valutareservene. Men den er ikke hovedproblemet. Takket være fornyelsen av den monetære samarbeidsavtalen som knytter landet til WAEMU, har Frankrike sørget for at denne formelle bindingen med monetær underkastelse vil bli opprettholdt. Med eco vil både Frankrikes angivelige rolle som «garantist» og CFA-francens faste vekslingskurs med euroen bestå.

Til tross for den triumferende kunngjøringen om tilbaketrekking av franske tjenestemenn og slutt på at afrikanske stater deponerer sine valutareserver i det franske sentralbanken, er virkeligheten noe mer nyansert. Financial Times beskriver disse reformene som en «revolusjon», men bemerker at Frankrike vil utpeke en «uavhengig» representant i BCEAO og gjennom denne kontrollere den daglige forvaltningen av valutareservene.

Disse symbolske reformene endrer altså ikke BCEAOs penge- og valutakurspolitikk i vesentlig grad. Snarere følger de logikken om å befri CFA-francen fra dens mest åpenlyst kolonialistiske symbolikk. Fransk representasjon i BCEAO-organer, deponering av afrikanske valutareserver i den franske sentralbanken og videreføringen av «franc»-navnet – samt produksjon av CFA-francmynter og -sedler i Frankrike – er symboler som har blitt sterkt utfordret av panafrikanske bevegelser og den afrikanske opinionen generelt.



Kidnapping av ecoen

Ved å velge å omdøpe CFA-francen til eco, har Macron og Outtara i det minste klart å så forvirring, godt hjulpet av mangelen på klarhet så langt i fransk og internasjonal presse.
Men grepet deres er også en del av et større bilde. I juni 2019 valgte De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), som består av åtte CFA-franc-land og syv andre med sine egne valutaer, eco (forkortelse for ECOWAS) som navn på sin planlagte fellesvaluta – et prosjekt som går tilbake til midten av 1980-tallet. ECOWAS bestemte seg for å knytte sin fremtidige felles regionale valuta til en valutakurv med utenlandske valutaer, inkludert amerikanske dollar, euro og andre antatt viktige valutaer.

For å bli med i den fremtidige eco-sonen må hvert land oppfylle ulike inngangskriterier («nominell konvergens»): et offentlig underskudd under 3 prosent av BNP, en offentlig gjeldsgrad under 70 prosent av BNP, en inflasjonsrate på under 10 prosent, og så videre. Disse kriteriene ble kopiert fra eurosonen, som dessverre har vært ECOWAS-ekspertenes (for det meste neoklassiske økonomer) viktigste inspirasjonskilde. Problemet er at landene som bruker CFA-francen i Vest-Afrika, med unntak av Togo, ikke oppfyller ECOWAS sine konvergenskriterier. Og det er lite trolig at de gjør det innen neste år. Så hvorfor omdøpe CFA-francen til eco? For noen analytikere har Macron og Outtara «kidnappet» ecoen for å forsøke å kortslutte ECOWAS’ monetære integrasjonsprosjekt og især for å isolere Nigeria. Som Afrikas største økonomiske og demografiske styrke står Nigeria for mer enn to tredjedeler av ECOWAS sitt BNP og minst halvparten av befolkningen.

Frankrike har aldri lagt skjul på sin ambisjon om å utvide Den vestafrikanske økonomiske og monetære unionen (som nå kun består av de åtte vestafrikanske CFA-franc-landene) til andre land i regionen. Unntaket er imidlertid Nigeria, som er for stort til å kunne dra nytte av noen antatt «garanti» fra Frankrike eller de europeiske finansmyndighetene. Tidligere fransk økonomiminister og IMF-direktør Dominique Strauss Kahn foreslo det samme i en rapport i 2018. Et lignende synspunkt kommer fram i en fersk rapport koordinert av en annen tidligere fransk økonomiminister, Hervé Gaymard. Uansett hva den liberale Macron sier, er ikke Frankrike villig til å gi opp sin dominans-gjennom-valuta – landets siste instrument for å beskytte sine økonomiske interesser, om vi ser bort fra direkte militær intervensjon. Takket være den ubetingede støtten fra Elfenbenskysten og Senegal håper de å tvinge Nigeria i senk og snu prosessen med regional monetær integrasjon til sin egen fordel.

Faktisk er franske eliter fortsatt ikke i stand til å tenke på sitt eget lands fremtid bortsett fra når det gjelder den fortsatte underkastelsen av Afrika. Allerede tilbake i 1957 mente den fremtidige sosialistiske presidenten François Mitterrand at «Uten Afrika vil ikke Frankrike ha noen historie i det 21. århundre». Dette synet har fortsatt å styre fransk utenrikspolitikk: Så sent som i 2013 uttrykte det franske senatet den samme overbevisningen i en rapport med tittelen «Afrika er vår fremtid». I dag står Frankrike overfor en relativ økonomisk nedgang i en region landet lenge anså som sitt eget private reservat. Selv i møte med fremveksten til andre makter som Kina, har Frankrike ingen intensjon om å gi slipp på sitt herredømme – landet vil kjempe til det siste. Heldigvis vil det sette Frankrike på kollisjonskurs med motstanden til en panafrikansk ungdom som forsøker å vende bladet for europeisk kolonialisme, i både gamle og nye former.

Denne artikkelen ble først publisert av Jacobin, og er oversatt fra New Frame.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.