Afrika.no Meny
LHBTQI+

Homofili er ikke ufrikansk

FOTO: Illustrasjonsfoto/Pixabay.

Da jeg var 22 år, anerkjente jeg at jeg var homofil. Hvordan kunne det ha seg at det jeg følte var uafrikansk?

Vi var akkurat ferdig med middagen, jeg, mine foreldre og mine fire søsken, da moren min fortalte oss noe interessant. I gamle dager, men sjeldnere og sjeldnere nå til dags, fikk kvinner i Kisii-samfunnet lov til å gifte seg med en annen kvinne. Ofte var den som tok valget eldre. Det kunne være flere grunner til hun fikk ta seg en yngre kone for å hjelpe henne å ta vare på barna, opprettholde husholdet, og føre slekten videre. Kanskje var hun enke, eller ute av stand til å opprettholde en husholdning. Den gifte kvinnen kunne fortsette å ha seksuelle forhold til menn, og samtidig være gift med en kvinne. Det er uvisst hvor alminnelig det var at også kvinnene hadde seksuelle relasjoner, som vi vet var ikke seksualitet noe man diskuterte åpenlyst før i tiden. Jeg var ung på den tiden, og var ennå ikke sikker på min egen seksualitet. Men når jeg tenker over det nå, er dette et godt eksempel på de fleksible kjønnsrollene i afrikanske samfunn.

Det faktum at dette var noe som skjedde i mitt samfunn – et samfunn som nå er veldig konservativt, særlig når det gjelder seksualitet – utfordrer oppfatningen om at homoseksualitet er uafrikansk. Akkurat denne historien kan tolkes på mange måter. En ting er imidlertid klart for meg, nemlig at seksuell legning, kjønnsroller og kjønnsuttrykk, tradisjoner og levemåter i Afrika har vært mangfoldige så lenge vi kan huske.

Jo bedre man lærer afrikas historie og tradisjon å kjenne, jo tydeligere blir det at det gjennom historien har eksistert arenaer der homofili har vært akseptert.

Da jeg begynte å interessere meg for menn hadde jeg verken møtt hvite menn, eller blitt påvirket av utenlandske medier (vi hadde ikke TV hjemme). Jeg var ung, uskyldig, og følte det jeg følte. Da jeg var 22, anerkjente jeg at jeg var homofil. Hvordan kunne det ha seg at det jeg følte var u-afrikansk? Og hvis det virkelig er u-afrikansk, hvordan kan det ha seg at jeg fremdeles er afrikaner? Den ene afrikanske lederen etter den andre har erklært homofili som noe u-afrikansk, noe som ikke er i tråd med afrikas historie, og som en motsetning til afrikanske verdier. Til tross for det faktum at det finnes historisk materiale som beviser at likekjønnede forhold og ekteskapslignende relasjoner har eksistert i flere afrikanske kulturer og nasjoner, har stempelet som uafrikansk blitt et symbolsk samlingspungt for afrikankje ledere. Mot tidligere koloniherrers påståtte ny-kolonisering av Afrika, og ødeleggelsen av kontinentets verdier. Ikke bare gir dette gjenklang hos mange statsledere, men det er også et effektivt mobliseringspunkt for befolkningen for heller upopulære og kontroversielle ledere som Robert Mugabe, tidligere president i Zimbabwe, president Museveni i Uganda og den nå avdøde presidenten i Tanzania, John Magufuli.

Museveni gikk faktisk så langt som å vrake en kommission han selv hadde utpekt da de kom opp med svar han ikke likte. Kommisjonen slo nemlig fast at det finnes en andel homofile i alle samfunn, også afrikanske, og at de er å anse som en naturlig del av et samfunn. Ledere som Museveni og Mugabe spiller på frykten for at vesten vil kolonisere Afrika igjen, denne gangen med verdier og menneskerettigheter som setter afrikanske kulturer og verdier i fare. Og de oppnår støtte for denne påstanden blant befolkningen i sine respektive land. Argumentet brukes i kampen mot homofili både hjemme og utenlands. Ledende krefter hevder at vestens liberalisme, og krav til menneskerettighetter, legger for mye vekt på en individualisme som har en underordnet rolle i afrikansk kultur og historie. Samtidig argumenteres det for at homofili står i motsetning til kristendom, islam og Afrikanske kjerneverdier.

Svaret på det siste, er at både kristendommen og islam kom til Afrika med kolonistene og andre innvandrere,som arabiske slavehandlere. Biskop Tutu oppsummerte kristendommens ankomst til Afrika som et verktøy for kolonialisme og imperialisme: De kom til oss som eide dette landet med bibelen og kristendommen, og ville konvertere oss. De ville at vi skulle be sammen, og ba oss om å lukke øynene. Da vi åpnet dem igjen, var det dem som eide landet og vi som hadde bibelen. Med andre ord kan det virke som om afrikanske ledere er selektive når det gjelder hvilke deler av kolonialismen de tar avstand fra. Det er ingen tvil om at kristendommen og misjonsvirksomheten ble brukt til å kolonisere Afrika, og til å gjøre afrikanere til tjenere av sitt eget kontinent. Men i dag står både den anglikanske og den katolske kirke sterkt i Afrika, og de har klart å bygge opp en myte om at de representerer det originale, ekte Afrika.

I likhet med mange andre afrikanske land har man i Kenya sett et bemerkelsesverdig oppsving i kampen for LHBTQI+-rettigheter

Koloniseringen av Afrika startet for alvor i siste halvdel av det nittende århundre. Britene tok med seg egne lover og holdninger inn i styret av koloniene. Et av målene deres var å forebygge og begrense “spredningen av homofili.” De introduserte drakoniske lover for å komme “infeksjonen” til livs. De britiske kolonistenes oppfatning av homofili, var at det kom som et resultat av en belastet livsførsel, og at man kunne lokkes inn i homofili. Straffelovens strenge straff på opp til 14 år i fengsel er noe som reflekterer disse holdningene. Homobevegelsen i Afrika er nøye med å understreke at seksuell orientering ikke er noe en velger, men en uforanderlig del av ens identitet. Hvorfor skulle noen velge et levesett som kan resultere i fengsel, diskriminering i helsetjenester, på arbeidsmarkedet, i familien, og som skaper frykt for vold, og frykt for ens egen identitet? Et annet argument er at homoseksualitet har vært tilstede i afrikanske samfunn til all tid. Dessuten karrakteriserer moderne psykologi og vitenskap homofili som en helt normal variant av menneskets seksualitet.

Jo bedre man lærer Afrikas historie og tradisjon å kjenne, jo tydeligere blir det at det gjennom historien har eksistert arenaer der homofili har vært akseptert. Dette kan i sin tur bli brukt som bedre argument for likestillingskampen, enn hva vestlig individualisme kan. Frigjøring må derfor gå hånd i hånd med det å verdsette afrikanske tradisjoner, og økt interesse for den usynlige delen av Afrikas historie. For mange, også langt utenfor LHBTQI+ – miljøene, er dette en vei til frigjøring og dermed også inkludering. Imperialismen fratok Afrikanere både historie og tradisjoner. Vår kultur var verdiløs, og skulle lukes vekk. Det lykkes de på langt nær med. Men en ting hadde de rett i: Det er mange eksempler på at likekjønnede forhold har blitt akseptert og verdsatt i før-koloniale afrikanske samfunn. Mens noen land som Mauritania, Nigeria, Somalia og Sudan i dag praktiserer dødsstraff for homofili, har vi de siste ti årene sett fremgang i noen land som har legalisert eller opphevet lover som kriminaliserer homofili; Angola, Botswana, Mosambik, Lesotho og Seychellene.

I likhet med mange andre afrikanske land har man i Kenya sett et bemerkelsesverdig oppsving i kampen for LHBTQI+-rettigheter. Dekriminaliseringen av anti-homofililovgivningen, kjent som Repeal 162, har tatt kampen til rettssystemet, samtidig som den har satt søkelys på problematikken på et nasjonalt nivå. LHBTQI+-aktivisme i Kenya følger i så måte to spor. Det ene sporet endrer holdninger innad i samfunnet, bearbeiding av religiøse ledere, arbeid opp mot statlige etater som politi og helse både på lokale og nasjonalt plan. Det andre sporet handler om å gå til rettssystemet for å endre lovgivningen.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.