Afrika.no Meny
Urfolk

ǁHui !Gaeb: Den usynlige historien om Cape Towns urfolk

Medlemmer av fra Choi/San-samfunnet utfører en tradisjonell dans i forbindelse med tilbakeføring av landområder i 2018. FOTO: NTB-Scanpix.

Historien om khoi er historien om Cape Town. Dessverre er khoi-folkets tilstedeværelse stort sett helt usynlig for de fleste, til og med for mange som bor fast i området

Lengst sørvest på det afrikanske kontinentet ruver det enorme fjellmassivet Huriǂoaxa, «der havet stiger». Ved den nordlige foten av dette fjellmassivet, innrammet av høye, bratte fjellvegger, ligger en bukt hvor det ofte blåser sterke vinder fra vest som tar med seg regnskyer fra det store Atlanterhavet. Skyene har en tendens til å hope seg opp rundt fjelltoppene, og området rundt den nordvestvendte bukta har derfor fått navnet ǁHui !Gaeb, «stedet der skyene samles». Du kjenner kanskje ikke igjen disse navnene, men sjansen er stor for at du kjenner stedene de refererer til. ǁHui !Gaeb er i dag bedre kjent som Cape Town, og Huriǂoaxa (også skrevet Hoerikwaggo) er bedre kjent som Table Mountain. Navnene er på khoi-folkets språk, khoekhoegowab, og de «rare» bokstavene (ǁ, !, ǂ) betegner ulike typer klikk-konsonanter, konsonanter som ikke finnes i noe europeisk språk. Khoi- og san-språkene har flere av disse lydene enn noen andre språk.

Det blir sagt at khoi- eller khoikhoi-folket (på sitt eget språk kaller de seg khoekhoen)opprinnelig levde som jegere og sankere i dagens Botswana, men at de omkring år 2300 f.Kr. begynte å gjete kveg. De fortsatte imidlertid også med jakt og sanking ved siden av kvegdriften. Rundt år 100 f.Kr. flyttet de første khoi sørover til Kapp det gode håp, hvor de støtte på et annet folk, san (eller rettere sagt en av de mange gruppene som går under samlebetegnelsen san), som utelukkende drev med jakt og sanking. Møtet mellom khoi og san skal i begynnelsen ha vært preget av konflikt, men endte med at mange san gled inn i khoi-samfunnet. Dersom denne fremstillingen er korrekt, er khoi-folket vi kjenner fra historisk tid i Cape Town et blandingsfolk mellom de opprinnelige khoi, som kom nordfra, og san, som var de aller første menneskene som bosatte seg i det sørligste Afrika.

Det er uansett ingen overdrivelse å si at khoi er Cape Towns urfolk, med dypere røtter i området enn noen annen folkegruppe som eksisterer i dag. Historien om khoi er historien om Cape Town. Dessverre er khoi-folkets tilstedeværelse stort sett helt usynlig for de fleste, til og med for mange som bor fast i området. Turister ser ingenting til khoi, med mindre de allerede vet hvor de skal lete. Khoi-historien i Cape Town er som luften vi puster; den er umerkelig, men samtidig omgir den oss overalt hvor vi går. I denne teksten vil jeg gi norskspråklige lesere et lite innblikk i denne historien.

Huriǂoaxa, også skrevet Hoerikwaggo, er i dag bedre kjent som Table Mountain. FOTO: Pixabay

Den skrevne historien om khoi-folket begynner i 1510, da den portugisiske kaptein Francisco de Almeida ankom det som i dag er Cape Town. Her møtte han og hans menn den lokale khoi-stammen goringhaiqua (egentlig !uri-ǁ?aikwa) og i sin jakt på mat og ferskvann forsøkte de også å stjele kveg fra en goringhaiqua-landsby. Dette utviklet seg til et militært sammenstøt som i dag er kjent som the Battle of Salt River – slaget ved Salt River (Salt River er en forstad til Cape Town, rett øst for sentrum). Portugiserne gikk på et sviende nederlag. Blant de som mistet livet var kaptein de Almeida selv, som ikke var noen hvemsomhelst; han hadde vært med på å befeste portugisernes herredømme på Swahili-kysten i Øst-Afrika, og hadde i flere år gjort tjeneste som visekonge i India. Etter nederlaget mot goringhaiquaene lot de europeiske stormaktene dem mer eller mindre i fred i over hundre år. Det ble mindre aktivitet ved portugisernes proviantstasjon på Kapp det gode håp, ettersom portugisiske skip foretrakk å stoppe i Angola i stedet. Khoi-folkets militære seier over portugiserne er lite kjent i dag, men den er et viktig vitnesbyrd om at khoi-folket på Kapp det gode håp stod i frontlinjen mot europeisk kolonisering helt fra begynnelsen av, og at de faktisk var i stand til å vinne over en europeisk imperiemakt.

I 1652 gjorde Jan van Riebeeck strandhogg i ǁHui !Gaeb. Kolonien han grunnla på vegne av det nederlandske ostindiske kompani (Vereenigde Oostindische Compagnie, VOC) markerte begynnelsen på nederlandsk overherredømme rundt Kapp det gode håp. Da van Riebeeck og hans menn fikk øye på Huriǂoaxa, syntes de den flate fjelltoppen lignet på en bordplate, og de døpte det derfor Tafelberg, «bordfjellet». Engelskmennene oversatte det senere til Table Mountain.Litt sør for det som i dag er bysentrum av Cape Town ligger et dalføre med fruktbar leirjord. Jan van Riebeeck var den første europeeren som satte navn på elva som renner nordover gjennom dette dalføret. Han kalte den Amstel, etter elva som renner gjennom Amsterdam. Elva skulle senere skifte navn til Liesbeek, som er det navnet den fremdeles har i dag. Nederlenderne som fulgte van Riebeeck, og som ble de første nederlandske settlerne i Sør-Afrika, ble tildelt jordbruksland i Liesbeek-dalen. Bondegårdene de bygde der på 1650-tallet var de aller første europeiske gårdene i det som i dag er Cape Town-området.

De nederlandske settlerne syntes khoi-språket hørtes merkelig ut, og ga dem det nedsettende navnet hottentotter, et navn som var ment å gjøre narr av khoi-språkets klikkelyder.

Liesbeek-dalen var imidlertid ikke folketom. Området var beiteland for kveget til khoi-stammen goringhaicona (egentlig !uri-ǁ?ai-ǀona[2]). Goringhaiconaene er en gren av goringhaiqua-stammen, og på afrikaans var de kjent som strandlopers, strandløperne. De nederlandske settlerne syntes khoi-språket hørtes merkelig ut, og ga dem det nedsettende navnet hottentotter, et navn som var ment å gjøre narr av khoi-språkets klikkelyder. Nederlendernes bondegårder var begynnelsen på en gradvis kolonisering. Etter hvert som settlerne satte opp flere og flere gjerder og dyrket opp mer og mer jord til åkerbruk, ble det mindre og mindre plass igjen til khoi-gjeterne. Litt etter litt ble de marginalisert i sine egne landområder, områder som de hadde bebodd og brukt i tusener av år. I 1659 gjorde khoi-folket opprør mot nederlenderne, og selv om de tapte dette slaget, fortsatte de å yte motstand i lang tid etterpå. Jan van Riebeeck plantet en hekk av ville mandeltrær for å beskytte de nederlandske bosettingene. Deler av denne hekken står fremdeles, og kan beskues i Kirstenbosch botaniske hage.

For å hjelpe til med relasjonene mellom VOC og khoi-folket, hyret van Riebeeck en ung khoi-kvinne som oversetter. Nederlenderne stavet navnet hennes Krotoa, som antagelig er en forvanskning av !Goro|gõas (også skrevet !Oro|õas), en betegnelse for en jente under formynderskap. Da hun som den aller første innfødte person fra det sørlige Afrika ble døpt som kristen, fikk hun navnet Eva. Hennes fødenavn er ukjent, men jeg vil referere til henne som !Goro|gõas i denne teksten (som også mange andre forfattere har gjort), siden det er det nærmeste vi kommer et navn på henne på hennes eget morsmål.

!Goro|gõas er den første khoi-kvinnen som nevnes ved navn i europeiske skriftlige kilder fra Cape Town. Hun jobbet som oversetter, fredsmegler og handelsagent for kveg. Filmen Krotoa fra 2017 skildrer livet hennes, og fremstiller henne som en person som er delt og strukket mellom to svært ulike verdener; aldri helt nederlandsk, men samtidig ikke lenger helt khoi på samme måten som resten av goringhaicona-folket. I 1664 giftet !Goro|gõas seg med dansken Peter Havgaard, som oversatte navnet sitt til nederlandsk og kalte seg Pieter van Meerhoff. Etter bryllupet var !Goro|gõas i nederlandske kretser kjent som fru Eva van Meerhoff. Hun og Pieter har etterkommere i alle farger og etniske grupper – vi vet blant annet at flere kjente afrikandere, deriblant Paul Kruger, Jan Smuts og F. W. de Klerk, stammer fra dem. Man kan på mange måter si at !Goro|gõas – og dermed også khoi-folket – binder sammen trådene i «regnbuenasjonen» Sør-Afrika, og bygger bro mellom svart og hvit. Dessverre ble hun enke svært tidlig og rammet av depresjon, og døde bare 32 år gammel

Hvordan historien blir glemt

Kunstneren og aktivisten Denver Breda, som jobber for å bevare og styrke khoi-folkets språk, skriver: «One of my favourite Khoe words is kakapusa, which means to forget, and sadly what has happened as a result of our history is that our Khoe people have been forgotten. We are a people disconnected from who we are, and today we find ourselves systematically putting back the broken pieces.»

Den berømte – og beryktede – britiske imperialisten Cecil John Rhodes kjøpte i perioden 1891-1899 opp en rekke jordeiendommer ved foten av Devil’s Peak (en spiss fjelltopp rett nordøst for hoveddelen av Table Mountain). Dette området var kjent som Groote Schuur, «den store låven», opprinnelig navnet på en bondegård som ble opprettet av VOC i 1667. Rhodes donerte store deler av området til bygging av en storslått campus for University of Cape Town, og som takk for dette ble det reist en statue av Rhodes på universitetsområdet. Statuen av Rhodes ble tatt ned i 2015 etter langvarige demonstrasjoner fra studenter og andre, men Rhodes’ skygge er malt på steintrinnene nedenfor statuesokkelen og symboliserer hans vedvarende tilstedeværelse i form av historien, arkitekturen og de sosiale strukturene som former universitetet og forstedene rundt. Postkontoret på UCTs øvre campus heter fremdeles «Rhodes Gift Post Office», et navn som er med på å befeste synet på landområdet først og fremst som en gave fra Rhodes, og som underslår det historiske faktum at campusen er bygd på land som opprinnelig ble stjålet fra khoi.

Det bor fremdeles khoi i Cape Town, selv om de ikke lever slik forfedrene deres gjorde i tusener av år før kolonistene kom. De som identifiserer seg som khoi i dag er også hovedsakelig av blandet slektsopphav (gjerne fra familier som ble klassifisert som «Coloured» under apartheid).

Historien om «Rhodes Gift Post Office» oppsummerer den generelle situasjonen for khoi-folket og deres historie i Cape Town i dag: Nesten alle tegn på khois tilstedeværelse er visket ut og gjort usynlige. Det eneste khoi-stedsnavnet jeg kjenner til i mitt eget område er Tsuiǁgoab, som er navnet på Rondebosch Common, den store, åpne gressletta mellom Rosebank, Mowbray og Rondebosch som tidligere fungerte som leirplass for militæret og som i dag er parkområde og naturreservat. Navnet Tsuiǁgoab ble tildelt dette området under en khoi-seremoni i februar 2012. Det finnes en fotgjengerbro i Mowbray ved navn |A!kunta Bridge, som ved første øyekast kan se ut som et gammelt khoi-navn, men denne broen er i virkeligheten oppkalt etter en mann av |Xam-folket, en folkegruppe som ikke tradisjonelt har bodd i Cape Town-området.

Khoi-folket og deres kultur og historie i Cape Town har en tendens til å bli overskygget av andre, større og mektigere grupper, afrikanske så vel som europeiske. The Southern Suburbs, de sørlige forstedene – som hovedsakelig omfatter Liesbeek-dalen – regnes i dag for å være veldig hvite og «engelske», og assosieres oftere med Cecil Rhodes enn med !Goro|gõas og folket hennes. Den offentlige debatten om rettigheter og oppreisning etter apartheid fokuserer ofte på xhosa-folket – naturlig nok, ettersom de i dag er den mest tallrike svarte (Black) etniske gruppen i Cape Town-området. Oppi alt dette har khoi-folket, etterkommerne av de aller første capetonians, lett for å forsvinne ut av syne. Viktige minnesmerker om khoi-folkets historie i Cape Town nedprioriteres av stat og kommune, rett og slett fordi man ikke kjenner til betydningen deres. Et eksempel på dette er strandområdet der de Almeidas portugisere ble jaget i havet av goringhaiquaene i 1510, som i dag står i fare for å bli utbygd og bortgjemt under et dekke av betong for all fremtid. Alle disse tingene er med på å bidra til usynliggjøringen av khoi-historien i Cape Town. Det har vært en langvarig og kompleks prosess, desto vanskeligere å kjempe imot fordi den består av så mange aktører med så mange ulike agendaer.

Hva nå?

Hva ville !Goro|gõas tenkt om hun hadde kunnet besøke Cape Town i dag? Hun ville kjent igjen det særpregede fjellandskapet med Huriǂoaxa som det viktigste landemerket, men den moderne storbyen som nå fyller city bowl ville vært fremmed for henne. Kanskje ville hun kjent igjen Liesbeek-elva, men de delene av elven som omgjort til kanal på 1940-tallet ville vært ugjenkjennelige for henne, med vegger og bunn av betong. De grønne leirslettene langs elva, hvor !Goro|gõas og familien hennes hadde kveg på gress, finnes ikke lenger. Og hadde !Goro|gõas hørt snakk om vannkrisen som i 2018 truet med å gjøre Cape Town til den første byen i verden til å gå tom for vann, ville hun antagelig ristet på hodet. I tillegg til ǁHui !Gaeb hadde khoi-folket nemlig også et annet navn på Cape Town, nemlig ǁAmma isa, «stedet med det søte vann». Mange eldre capetonians kan fortsatt huske en tid da Cape Town var kjent for sin overflod av ferskvann.

Det bor fremdeles khoi i Cape Town, selv om de ikke lever slik forfedrene deres gjorde i tusener av år før kolonistene kom. De som identifiserer seg som khoi i dag er også hovedsakelig av blandet slektsopphav (gjerne fra familier som ble klassifisert som «Coloured» under apartheid). De har organisasjoner og høvdinger. Mange nordmenn som har vært i Cape Town vil antagelig kjenne igjen navnet på forstaden Observatory, Cape Towns svar på Grünerløkka, et fargerikt og «hipt» strøk med mange barer, kaféer, thrift stores og backpacker-hosteller. Det mange kanskje ikke vet er at det bor goringhaicona-folk der den dag i dag, og at Observatory har sin egen høvding.

Baartmans historie er et skrekkeksempel på europeisk seksualisering, objektifisering og dehumanisering av afrikanske kvinner, og gjennom å navngi en bygning etter henne er UCT med på å gi litt symbolsk oppreisning for den sexistiske og rasistiske uretten som Baartman og mange andre afrikanske kvinner har måttet lide oppgjennom århundrene

Khoi er kanskje usynlige, men storsamfunnet har ikke glemt dem helt, og av og til skjer det positive fremskritt. Fra 2019 tilbyr UCT språkkurs i khoekhoegowab, og samme år endret UCT også navnet på hovedbygningen på Upper Campus fra Jamieson Hall (etter en av Cecil Rhodes’ nærmeste samarbeidspartnere) til Sara Baartman Hall.Sara «Saartjie» Baartman var en khoi-kvinne fra Eastern Cape-provinsen som ble vist fram på freakshow i Europa tidlig på 1800-tallet og fikk det nedsettende tilnavnet «Hottentot Venus[MAHP6] ». [CTH7][CTH8] Etter Baartmans død ble en gipsavstøpning av liket hennes stilt ut på et museum i Frankrike fram til 1970-tallet sammen med hennes ekte skjelett og (syltede) hjerne og kjønnsorganer. I 2002 ble Baartmans levninger ført tilbake til Sør-Afrika og gravlagt i Eastern Cape-provinsen.

Baartmans historie er et skrekkeksempel på europeisk seksualisering, objektifisering og dehumanisering av afrikanske kvinner, og gjennom å navngi en bygning etter henne er UCT med på å gi litt symbolsk oppreisning for den sexistiske og rasistiske uretten som Baartman og mange andre afrikanske kvinner har måttet lide oppgjennom århundrene. For å sitere Saartjie Baartman Centre for Women & Children: «Saartjie Baartman […] has become an icon, not only to her own Khoikhoi people, but to all women who know oppression and discrimination in their lives.» Sara Baartman er ett av mange eksempler på at khoi-historie også er verdenshistorie.

Jeg bor i en leid cottage i Liesbeek Road, et kvartal unna Liesbeek-elva. Når jeg går til elva tenker jeg ofte på at jorda jeg står på en gang var beitemarker for goringhaiconaenes kvegflokker, og at mange av goringhaiconaenes etterkommere ennå i dag lever i fattigdom og jordløshet. Den urettferdige landfordelingen vi ser i Sør-Afrika i dag er et direkte resultat av prosessen som begynte da Jan van Riebeeck begynte å gjerde inn jordbruksland langs Liesbeeks bredder på 1650-tallet. Europeiske settleres tyveri av land har naturligvis gått ut over mange andre enn bare khoi, men khoi var kolonialismens første ofre i det sørlige Afrika, og har dermed en helt spesiell plass både i landets historie og i kolonialismens historie på verdensbasis.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.