Det er mange spørsmål man kan stille seg rundt det med å ha en egen måned der man minnes svartes historie i Norge.
I USA har det som i dag heter Black History Month eksistert siden 1970, før det het arrangementet Negro History Week. Afro-amerikaneren Carter G. Woodsen, kjent som «The father of black history» startet det hele i 1926. Han ville utfordre samfunnet sin ide om at svarte ikke hadde historie av verdi. Woodsen samlet inn og tok vare på svart historie og kultur i USA. I 2019 arrangerte organisasjonen Black History Month Norway (BHMN) og OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering), Norges første offisielle markering. Årets BHMN stater 8. oktober på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Festivalen skal «Black History Month Norway 2020 handler om å finne, dokumentere, dele og bevare norsk-afrikansk historie,» skriver Black History Month Norway på sine Facebooksider.
Man hører ofte at innvandringen til Norge økte på 70-tallet, og at det var først da man begynte å se folk med en annen hudfarge på gata. Men på grunnlag av historiske kilder kan den afrikanske tilstedeværelsen i Norge foreløpig dateres helt tilbake til 1596. Det har sammenheng med Den transatlantiske slavehandelen som startet på 1500-tallet, men i løpet av årene som fulgte kom det også afrikanere som blant annet soldater under Napoleonskrigene, sjømenn, studenter, via omreisende sirkus og misjonsmiljøet.
Mange nordmenn har satt sine spor i historien, men at afrikanske nordmenn har satt spor så tidlig som på 1600-tallet, det skulle man ikke tro. Ifølge boken «Afrikanere i Norge gjennom 400 år» kom det på 1600-tallet afrikanere til Norge som pasjer eller tjenere hos rike og fornemme familier. En av dem var Christian Hansen Ernst, som var i tjeneste hos Ulrik Frederik Gyldenløve, kongens stattholder i Norge (1664-1699). I boken står det: «antakelig i 1681 ble han utnevnt til postmester i Kragerø, og dessuten til byens «veier og måler» - den gang et viktig embete. Han døde i 1694, stukket ned i noe som trolig var et sjalusidrama.»Stort mer vet man i dag ikke om Christian Hansen Ernst, og ifølge boken Afrikanere i Norge gjennom 400 år, ser man stadig mange hull i den tidlige historien om afrikanere i Norge.
En annen afrikaner som kom tidlig til Norge var Daniel Aas. En ung mann fra Madagaskar som var blitt adoptert av misjonspresten Reinert Aas. Daniel ble født i 1878 og kom som gutt i huset til misjonæren, som tok ham til seg som fostersønn og ga ham sitt eget navn. 22 år gammel fikk Daniel være med familien til Reinert hjem til Norge. Han deltok på misjonsmøter og gudstjenester, men i Suldal nektet sognepresten å slippe til en hedning på prekestolen. Etter et års tid i Norge reiste Daniel videre til Frankrike for å studere. Siden dro han tilbake til Madagaskar og arbeidet som prest der. Selv om Daniel reiste tilbake til Madagaskar satt han spor i den tidlige norske historien om svarte i Norge. Den vi sjeldent hører om. Fortellingene om Christian Hansen Ernst og Daniel Aas bekrefter viktigheten av å nedfelle og synliggjøre svart historie i Norge, og der gjør Black History Month Norway et svært viktig arbeid. Afrikanere har en lang norsk historie, og historien fortjener å bli markert og synliggjort
Arrangørene av Black History Month Norway ser viktigheten av å synliggjøre og nedfelle svart historie i Norge. Dessverre har det internasjonale samfunnet en lang historie med å ikke synliggjøre svartes bidrag i verdenshistorien. Dette er jo en av grunnene til at Black History Month eksiterer. Visste du for eksempel at blant annet afrikanere var en del av de britiske styrkene i Første verdens krig? Det britiske imperiet, et produkt av europeisk kolonialisme, førte til at mennesker fra ikke-europeiske land døde for et land som ikke en gang var deres. Svartes viktige bidrag i alle områder blir ofte glemt eller dysset ned. Det er for eksempel sjeldent vi lærer om afrikanere før slavetiden. En britisk historiker, David Olugosa, er blant de som jobber hardt for at vi ikke skal glemme at svart historie gjelder oss alle, ikke bare svarte mennesker. I et intervju med BBC History Magazine sier Olusoga noe som også bør gjelde her i Norge: «Black history can’t just be a specialist subject, a little clearing in the historical forest that only black people want to go to and that is only about black people. It’s the history of a relationship: some of it tragic, some of it more heart-warming; some of it extremely difficult and some of it – believe it or not – more optimistic. It’s a history that affects all of us: it is British history.»