Det siste tiåret har vi sett en fornyelse av det som må kalles et kontroversielt og «utnyttende» partnerskap mellom Kina og det afrikanske kontinentet. Handel er den grunnleggende forutsetningen for dette partnerskapet, der Afrika ser på Kina som en handelspartner som bidrar økonomisk uten politiske forbehold, eller med få forbehold sammenlignet med vestlige land. For eksempel har USA satt som betingelse for å gi bistand til Zimbabwe at landet gjennomfører demokratiske reformer samt innstramminger for å kutte statlige utgifter. Fra kinesisk side er Afrika en kilde til innbringende naturressurser, først og fremst kull og olje.
I det siste har Kina blitt sett på som en av verdens foregangsfigurer i håndteringen av klimakrisen på grunn av sitt ambisiøse initiativ for å kutte nasjonale utslipp. Kinesernes interesse for kullgruvedrift i Afrika kommer i kjølvannet av landets innsats for å gå over til grønnere energikilder som naturgass og kutte ned på kullproduksjon. De to siste årene har myndighetene sperret for nye kullkraftverk i ti regioner og kansellert byggingen av mer enn hundre kullkraftverk i landet. Når Kina nå øker finansieringen av kullproduksjon i afrikanske land og bidrar til store utslipp av klimagasser, reiser det tvil om landets rolle i kampen mot klimaendringer og global oppvarming. Kineserne kan bli beskyldt for å opptre dobbeltmoralsk. Mens landet er i rute for å oppfylle Parisavtalens forpliktelser på hjemmebane, genererer det enorme inntekter fra sin virksomhet på det afrikanske kontinentet.
Samlet har Kina investert i kullanlegg i rundt 34 land, inkludert elleve afrikanske land. Blant dem er Senegal, Botswana, Zambia, Marokko og Sør-Afrika. Nord i Egypt planlegger Kina å bygge den største kullgruven i Afrika.
Det planlagte kullkraftverket på øya Lamu i Kenya, det første i Øst-Afrika, er et godt eksempel på hvilke klimakonsekvenser Kinas kullinvestering vil ha for Afrika. Kraftverket skal bygges av Amu Power Company, som eies av et konsortium av investorer. Blant dem er China Huadian Corporation, et av de største statseide kraftselskapene i Kina, noe som vitner om den kinesiske regjeringens økonomiske interesse i kullkraftverket. Lamu er oppført på UNESCOs liste over verdensarvsteder. Kullkraftverket vil ha ødeleggende konsekvenser for helsen til lokalbefolkningen og for miljøet, i tillegg til at utslippene vil overstige dagens samlede utslipp fra fossile brenselanlegg i Kenya. En rapport fra BBC indikerer at om Lamu-prosjektet gjennomføres, vil klimagassutslippene øke med 700 prosent, og kullkraftverket vil stå bak de største utslippene på hele kontinentet.Det vil stille Lamus status som verdensarv i fare.
Uoverkommelige utgifter
Ifølge en rapport fra FNs miljøprogram (UNEP) vil kullkraftverket i Lamu være kostnadseffektivt for utviklerne, men utslippene vil bidra til klimaendringer og global oppvarming og dermed føre med seg uoverkommelige utgifter. Rapporten konkluderer med at det ikke finnes noe overbevisende behov for kullkraftverket i Lamu, gitt overfloden av fornybare energikilder i Kenya. Det er derfor ironisk at kullkraftverket kommer på et tidspunkt hvor Kenya har nok geotermisk, vann–, sol- og vindkraftpotensial til å generere miljøvennlig energi, og til relativt lave kostnader sammenlignet med kullkraftverket i Lamu. Etter lokale protester stoppet Kenyas nasjonale miljødomstol (NET) Lamu-prosjektet 26. juni i fjor på grunn av uheldige konsekvenser for klimaet. Selv om kullkraftverket er lagt på is inntil videre, kan Amu Power Company anke rettsavgjørelsen og potensielt få fortsette med prosjektet. Det vil sette lokalbefolkningen i fare og ødelegge miljøet.
Samlet har Kina investert i kullanlegg i rundt 34 land, inkludert elleve afrikanske land. Blant dem er Senegal, Botswana, Zambia, Marokko og Sør-Afrika. Nord i Egypt planlegger Kina å bygge den største kullgruven i Afrika. Det er verdt å merke seg at de fleste av Kinas store investeringer i afrikansk kullproduksjon kom etter at landet underskrev Parisavtalen i 2015. Kina forpliktet seg til å sikre at 20 prosent av primærenergien skal komme fra ikke-fossile kilder innen 2030. Videre må landet redusere sine klimagassutslipp med mellom 40 og 45 prosent innen 2020. Før kinesernes investeringer i Afrika var land som Senegal og Zambia ikke avhengig av kull. Samtidig som Kina oppfyller sine forpliktelser i Parisavtalen på egen jord, opptrer landet uredelig ved å øke sine kullgruveinvesteringer i utlandet. På det kontinentet som er hardest rammet av klimakrisen, burde det vært mer fokus på grønnere energi enn kull. Ved å tilby økonomisk partnerskap til afrikanske land i bytte mot afrikanske naturressurser, har Kina vist en dobbelmoralsk holdning til klimaendringer og global oppvarming. De økte investeringene innebærer at stadig flere afrikanske land engasjerer seg i kullproduksjon og bidrar til økte utslipp av klimagasser og negative følger for miljøet. Kina burde heller bruke sin økonomiske makt til å finansiere renere energi, ikke bare hjemme, men også i utlandet.