Den økonomiske nedturen kan imidlertid bli den ytre faktoren som muliggjør reformer og diversifisering av en sårbar økonomi. Og kanskje nye muligheter for norsk næringsliv?
Angolas økonomi er ensidig. Mer enn halvparten av landets verdiskapning stammer fra oljesektoren, og olje utgjør mer enn 90 prosent av den samlede eksporten. Store skatteinntekter i utenlandsk valuta har tilflytt den angolanske staten både gjennom selskapsskatt og eierskap i sektoren i form av statsoljeselskapet Sonangol. Inntektene fra ressursrenten i oljeutvinning har gjort det mulig å bygge opp og vedlikeholde en stor og ineffektiv offentlig sektor. Og myndighetene har kunnet gjøre Angola avhengig av import for å dekke matvarebehovet, ettersom egen landbrukssektor ikke er gjenoppbygd etter borgerkrigen. Over tid har dette skapt en sårbar politisk økonomi, bygd på makt kjøpt gjennom å begunstige den politiske og økonomiske eliten.
Oljesmurt næringsliv
Angolas store oljeinntekter har vært muliggjort gjennom utenlandske investeringer, og de siste årene har norske bedrifter i oljenæringen investert enorme summer. Av alle landene på det afrikanske kontinentet var det bare Sør-Afrika som hadde flere norske bedrifter enn Angola i 2013. Og nesten samtlige norske bedrifter i Angola var tilknyttet oljeutvinning.
Statoil er den største norske aktøren i landet og driver utvinning. De fleste andre norske selskapene driver imidlertid innen offshore leverandørindustri, som leverer tjenester og utstyr for utvinning, samt innen prosessindustri som leverer nedstrømstjenester som raffinering og rørtransport. Norsk næringsliv i Angola er dermed sterkt påvirket, både direkte og indirekte, av endringer i oljeprisen. Gjennom den sterke avhengigheten av oljeinntekter er angolansk økonomi blitt en sårbar økonomisk boble som kan briste med fallende oljepriser.
Sjokkbølger
Siden verdensmarkedsprisen på råolje startet å falle sommeren 2014, etter nesten 15 år med oppgang, har det gått sjokkbølger gjennom oljebransjen og tilknyttede næringer. Oljeprisen har falt før, men dette fallet ser ut til å bli både dypere og vare lenger enn tidligere fall.
For utvinningsselskapene har fallet i oljeprisen redusert inntektene og lønnsomhet i driften. Den lavere aktiviteten får ringvirkninger i oljeservicenæringene og i offshore leverandørindustri. De opplever fallende inntekter ved at planlagte kontrakter ikke fornyes og reforhandling til lavere priser for de oppdragene som faktisk blir gjennomført. Dette har medført nedbemanning, lavere aktivitet og utsatte investeringer. Det kan medføre strukturendringer i bransjen som sammenslåinger og konkurser dersom oljeprisfallet blir langvarig og verdien av selskapene påvirkes.
Krav om systemendring
Fallet i oljeprisen har tvunget Angolas myndigheter til å redusere de offentlige utgiftene gjennom innstramminger og redusert import. Offentlig sektor må krympes, antall ansatte reduseres, lønninger blir lavere og kvaliteten på offentlige tjenester tas ytterligere ned. Også den rike delen av befolkningen og eliten merker konsekvensene gjennom bortfall av goder og økonomiske særfordeler. Nå protesterer ikke bare middelklassen og den fattige delen av befolkningen, også i den rike delen av befolkningen er misnøyen økende. Fallet i oljeprisen har ført til krav om systemendringer på tvers av samfunnsklasser.
Den angolanske økonomien har ikke alltid vært like ensidig. Da landet fikk sin uavhengighet i 1975 hadde det en godt etablert fiskeflåte, jordbruket utgjorde størstedelen av økonomien, det eksisterte foredlingsindustri innen mat og tekstiler, og landet produserte nok mat for eksport. Siden da har disse næringene forvitret og utgjør i dag bare en liten del av verdiskapingen. Om angolanske myndigheter legger til rette for det, kan denne utviklingen endres.
Den angolanske økonomien har ikke alltid vært like ensidig.
Verdensbanken har beregnet at dyrkbar jord i Angola har potensial til å fø hele Afrikas befolkning. Dette er områder som ligger brakk etter borgerkrigen, blant annet som følge av minelegging. Samtidig er klimaet gunstig og det er god tilgang på vann. Angola har også et uutnyttet potensial for fornybar energi, både vann, vind og sol, samtidig som bare 37 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Dette kan bli grunnlag for nye virksomheter og ny næringsetablering. For norsk næringsliv kan dette gi nye muligheter.
Nye muligheter for norsk næringsliv
Norsk næringsliv i Afrika er i dag mer enn olje og gass. I 2012 utgjorde de mer enn 400 bedrifter, en firedobling på ti år. Virksomheter tilknyttet olje og gass hadde hatt størst vekst, men antallet norske virksomheter innen alle andre næringer var langt større. De fleste var innen fornybar energi, grønne ressurser, bygg og anlegg og maritim, men også innen finans, IKT, kunnskapsbaserte tjenester og reiseliv. Ingen av disse virksomhetene etablerte seg i Angola, men valgte i hovedsak land i sør og øst på kontinentet. Tilgangen til ressurser var viktig, men bedriftene oppga rammebetingelser for næringslivet som en enda viktigere faktor for lokalisering.
Og nettopp næringslivets rammebetingelser er kanskje den største hindringen for ny næringsetablering og diversifisering av angolansk økonomi. Dårlig tilgang på infrastruktur som transport og elektrisitet, høy grad av korrupsjon, samt et ineffektivt og innviklet offentlig byråkrati er eksempler på slike hindringer. Men den økonomiske nedturen kan være den ytre faktoren som skaper økt reformvilje hos Angolas myndigheter, og ikke minst bidra til å endre elitens oppfatning om at også de er tjent med en mindre oljebasert og mer diversifisert økonomi. Det kan utgjøre forskjellen.
Oljeprisnedturen har feid innover Angola og krever at angolanske myndigheter handler raskt. For den angolanske oljeboblen er i ferd med å sprekke. Norsk næringsliv som posisjonerer seg tidlig i et slikt marked der risikoen er på vei ned, kan oppleve at potensialet for kommersiell oppside kan være stort.