Frykter vold hvis Museveni taper valget

Akkurat som ved tidligere valg har president Museveni utnyttet tilgangen på offentlige midler og ressurser når han driver valgkamp og reiser rundt i landet. Han bruker statlige økonomiske midler og sikkerhetsstyrker for å påvirke spillet til egen fordel. Dessverre er ulike eksempler på valgrelatert vold i ferd med å skape et klima av frykt i Uganda.

Politiet har trent opp en "militsgruppe," som myndighetene kaller det. De har trakassert befolkningen, og særlig valgkamparrangementene til de to ledende motstanderne til Museveni. Denne styrken, bestående av 1,7 millioner menn, har lite kriminalitet å forebygge, men ble klekket ut som et strategisk grep for å beholde makten. Som ved tidligere valg har volden som har brutt ut i stor grad vært forårsaket av pro-Museveni sikkerhetsstyrker, bortsett fra i få tilfeller hvor opposisjonsgrupper har svart med samme mynt. Noen opposisjonspolitikere, som Besigye, vektlegger at de kun bedriver kampanjer for sivil ulydighet og hevder at de ikke er involvert i de voldelige episodene, men at de kun oppfordrer folk til å forsvare sin stemme.

26. desember ble flere unge menn funnet døde på ulike strender ved Victoriasjøen. Politiet og myndighetene hevder at de unge mennene hadde druknet i forbindelse med julefeiringen, men denne versjonen er omstridt. En av familiene som identifiserte et av likene rapporterte om skuddsår på kroppen til den omkomne. Presidentens versjon av disse hendelsene kom fram på en av hans turer til Sheema-distriktet i Vest-Uganda. Der proklamerte han at fordi han har klart å skape fred i Uganda er folk så glade at de drukner på grunn av for mye festing! Ikke overraskende setter folket fortsatt spørsmålstegn ved disse dødsfallene.

I samme periode ble sikkerhetssjefen for Mbabazi arrestert av ukjente menn, og han har siden vært forsvunnet. Politiet sier at de ikke kjenner til hvor han befinner seg. En annen hendelse handler om en av Mbabazis nærmeste støttespillere, Christopher Aine. Et bilde av det kommentatorer og tabloider mente var hans lik ble sirkulert på internett. Dette bildet og kommentarene som fulgte førte til at politiet arresterte en av de politiske kommentatorene. Politiet har også bidratt til å skape frykt blant opposisjonen og deres støttespillere ved å nekte dem tilgang til valgkampssteder.

Denne valgkampen har vært den hardeste president Museveni har ført. Han er klar over at han ikke rettmessig kan vinne et valg i Uganda, hvor et stort flertall av velgerne ikke har kjent noen andre presidenter enn ham selv. Det er ingen tvil om at president Museveni fortsatt har stor støtte i den rurale befolkningen, men misnøye som følge av korrupsjon, liten eller ingen levering av offentlige tjenester og en synkende økonomi har ført til at opposisjonen tar et stadig større stykke av makthaverens kake. Uganda har et av verdens høyeste arbeidsledighetstall blant unge (over 60 prosent, ifølge en studie utført av ActionAid), og mange er sikre på at det kommer til å kreve mer enn ‘Jevn framgang’ (Musevenis slagord) for å endre dette. Amama Mbabazis slagord ‘Gå framover’ etterlyser en fredelig overføring av makten, noe mange unge frykter ikke vil skje. Flere og flere ugandere, særlig i regjeringspartiet National Resistance Movement (NRM), begynner å spørre hvordan et post-Museveni Uganda vil se ut. Mbabazi appellerer til de misfornøyde innad i regjeringspartiet. 

Besigye, Ugandas ledende opposisjonsfigur og leder for Forum for Democratic Change (FDC) fortsetter sin kampanje for sivil ulydighet og advarer folket om å være på vakt når de avlegger sin stemme, tatt i betraktning tidligere erfaringer med stemmerigging, uregelmessigheter og valgfusk. Under dette valget vil valgkommisjonen, som leder valgene i Uganda, være mer i søkelyset enn noensinne. Ved tidligere valg har domstolene dømt og valgkommisjonen har snytt det ugandiske folk for et rettferdig valg. Dette er en av grunnene til at valgmotstanderne nå ber folk om å vokte stemmesedlene sine.

Det er liten tillit til valgkommisjonen, og noen hevder til og med at den har sluttet å late som at den er nøytral. For kort tid tilbake kunngjorde kommisjonen (ulovlig) at presidentkandidater ikke kan holde valgkampmøter på skoler, religiøse møteplasser eller sykehus. Dette kom etter at en av kandidatene avslørte et råtnende sykehus overlatt til ubetalt helsepersonell nord i landet. Slike reaksjoner, samt kommisjonens dårlige rulleblad, gjør at håpet om et ryddig valg svinner for det ugandiske folket. I tillegg hersker det tvil vedrørende registreringen av velgere, da det er uklart om velgerregisteret vil bli brukt eller om det vi bli stilt krav til nasjonal ID, som få har klart å få tak i.

Oppkjøringen til dette valget har i tillegg vært preget av angrep på journalister og et minskende spillerom for media. Journalister som dekker opposisjonens møter er blitt angrepet av politiet og kameraer har blitt ødelagt. Radio forblir ledende som massemedium, og myndighetene har ved flere anledninger truet radiojournalister til stillhet samt nektet opposisjonen tid på lufta.

Likevel finnes det lyspunkter. En positiv tendens i denne valgkampen er at stadig flere ugandere tar i bruk sosiale medier for å diskutere politiske temaer. Amama tok valgkampen med storm med en YouTube-video, og mange av hans lydmeldinger har blitt delt på meldingsplattformen WhatsApp. Presidentkandidatene bruker Twitter, Facebook og Instagram for å kommunisere det de opplever på valgturné. Sosiale medier har gitt mange muligheten til å omgå restriksjoner i øvrig media. På sosiale medier har kandidater har et likt utgangspunkt og spiller med samme regler, noe som ellers er uvanlig i denne valgkampen. I innspurten av valgkampen, samt under selve valget og i forbindelse med annonseringen av resultatene, vil sosiale medier fortsette å spille en stor rolle. WhatsApp-grupper og meldinger gir også uganderne mulighet til å dele informasjon på svært kort tid.

Likevel, når mørket faller på 18. februar vil det ugandiske folket vente i spenning på muligheten til å se om valgkommisjonen har gjort en upartisk jobb. I mange afrikanske land krever det mye å få en president som har tjent landet i en årrekke til å gå fra borde, og det er det som er utfordringen. Men det er viktig å merke seg at flere og flere ugandere er nervøse for hvordan en eventuell avskjed med Museveni vil skje.

Veldig få tror dessverre at det vil foregå på fredelig vis.