Vennskapene med USA, Storbritannia og Israel har vært fordelaktige for den unge nasjonen med tanke på kapasitetsbygging, militær støtte, etterretningstjenester og støtte til kampen mot terror. Men disse vennskapene har også gjort Kenya til et terrormål, To eksempler på det er angrepet på den amerikanske ambassaden i Nairobi i 1998 og på det israelskeide Paradise Hotel fire år senere.
I 2011 sluttet Kenya seg til verdenssamfunnets kamp mot militsgruppa Al Shabab i Somalia. Den sittende koalisjonsregjeringen signaliserte da at de ønsket et skifte i utenrikspolitikken, og introduserte linda inchi, eller en ”beskytt landet vårt”-strategi. Etter et angrep på en gruppe turister ved den kenyanske grensa endret Kenya sin utenrikspolitikk fra en ikke-innblandingsholdning til å intervenere i Somalia. Videre besluttet kenyanske myndigheter i 2012 at Kenya skulle delta i African Mission in Somalia (AMISOM), som ble opprettet ved resolusjon 2036 i FNs sikkerhetsråd.
Rekruttering til Al Shabab
Dette skiftet har ikke vært lett. Moderne krigføring har endret seg betraktelig siden kriger ble utkjempet på slagmarken. I motsetning til tidligere kan sivile liv nå være et militært mål. Al Shabab-militsen i Somalia har utnyttet de svake institusjonene i Kenya og har dermed klart å gjøre sivile til ofre.
Sikkerhetspolitikk er en utfordring som angår alle sektorer i samfunnet, både den militære, politiske, økonomiske, sosiale og miljøpolitiske. Kenyansk politikk preges av etniske skillelinjer, og overklassen utnytter ofte disse skillelinjene for å klatre i det politiske hierarkiet og sikre seg makt. Det store spriket mellom rik og fattig har skapt stor indre usikkerhet i landet. Det høye antallet unge arbeidsløse gjør det lett for Al Shabab å rekruttere folk. Korrupte grensevakter som tar i mot bestikkelser gjør det nokså enkelt å krysse grensa mellom Somalia og Kenya på ulovlig vis. Opprørere kan dermed lett komme seg over grensa til Kenya, noe som kan forklare hvorfor det har blitt lettere for Al Shabab å gjennomføre terrorangrep i Kenya.
Sikkerhet kontra menneskerettigheter
Det hittil største terrorangrepet i Kenya var Al Shababs angrep på shoppingsenteret Westgate i 2013, der mer enn 80 mennesker ble drept. De siste angrepene fra Al Shabab har lagt press på presidenten, noe som førte til at han i 2014 foreslo en kontroversiell sikkerhetslov. Denne loven ga presidenten og den nasjonale etterretningstjenesten (National Intelligence Service) en rekke mer eller mindre tvilsomme fullmakter, som ville innskrenke både ulike menneskerettigheter og pressefriheten. Lovforslaget ble lagt fram som et hasteforslag i parlamentet, og behandlingen førte til slåssing blant parlamentsmedlemmene. Opposisjonen begynte også å rope Bado Mapambano (Kampen fortsetter), et slagord som ble brukt av opposisjonens mest fremtredende politiker, som nylig døde på mystisk vis.
Selv med all denne uroen og usikkerheten i parlamentet ble lovforslaget vedtatt, riktignok etter en noe uvanlig prosess, som etterlot en rekke spørsmål rundt kompetansen til presidenten i nasjonalforsamlingen. Han forsvarte lovforslaget og argumenterte med at loven var viktig for Kenyas sikkerhet, på tross av de foreslåtte innskrenkningene i borgerrettighetene.
I strid med grunnloven
Presidenten i nasjonalforsamliungen drar nytte av det opposisjonen kaller flertallets tyranni. Dette flertallet muliggjorde det hastevedtatte, autoritære lovforslaget, som ble signert kun ni dager etter at det ble lagt fram.
Opposisjonen svarte imidlertid med å klage lovforslaget inn for retten, og loven ble stanset på grunn av ni klausuler som var i strid med grunnlovsfestede rettigheter. Denne avgjørelsen førte til seiersrus hos opposisjonen, som mente den innebar en seier for fornuften.
Det hevdes at opposisjonen og regjeringen nå er i dialog om sikkerhetssituasjonen, men dialogen har foreløpig ikke vært særlig fruktbar på grunn av det store skillet mellom partiene. Al Shabab-militsen er fremdeles sterk, og kenyanske styrker står fortsatt inne i Somalia. Viktige sikkerhetsspørsmål står fremdeles ubesvart. Et spørsmål som nå stilles er hvem sin sikkerhet og hva slags sikkerhet staten skal ivareta, etter at flere av opposisjonslederens allierte har dødd på mystisk vis, blant annet hans egen sønn, som døde 4. januar i år. Dødsårsaken til flere av de døde er fortsatt ukjent. Den statlige patologen hevder det ikke finnes en entydig dødsårsak, mens andre hevder at funnene har blitt tuklet med. Disse dødsfallene har skapt spenning og uro i landet. Etterforskningen går langsomt, og dette fører til økt usikkerhet i befolkningen rundt styresmaktene og deres evne til å håndtere en urolig sikkerhetssituasjon.