Sentralt i dragkampen om Tunisias videre skjebne står forholdet mellom det sekulære partiet Nidaa Tounes (Tunisisk appell) og det moderate islamistpartiet Ennadha (Renessansepartiet). En flertallsregjering utgått fra disse to partiene er en mulighet, men det finnes flere andre regjeringsalternativer. Felles for dem alle er at de går på tvers av sekulære og islamistiske skillelinjer.
Parlamentsvalget 26. oktober høstet internasjonal annerkjennelse for å ha blitt gjennomført i tråd med demokratiske prinsipper. Velgeroppslutningen var på 69 prosent, noe som er en klar økning fra 52 prosent i det forrige valget i 2011. Det er ventet høy deltakelse også i presidentvalget, der hele 27 kandidater stiller til valg i første runde. De representerer et bredt spekter i tunisisk politikk.
Den tidligere uavhengige overgangsstatsministeren Beji Caid Essebsi, som nå er tilknyttet Nidaa Tounes, var av mange regnet som en forhåndsfavoritt til presidentvervet. Men Nidaa Tounes markerte seg med sterk anti-Ennadha-retorikk under parlamentsvalgkampen, og Essebsi kom dessuten nylig med uttalelsen «hva kan jeg si, hun er en kvinne» til media i en forklaring på hvorfor han hadde nektet å svare på kritikk i parlamentet fra en kvinnelig representant fra Ennadha. Dette har ført til mobilisering både fra kvinnerettighetsorganisasjoner og moderate islamister mot hans kandidatur. Ennadha på sin side stiller ikke med egne kandidater til presidentvalget.
Moderne grunnlov
Tunisias nye grunnlov ble vedtatt tidligere i år etter en lengre periode med politisk turbulens og terroristangrep etter revolusjonen som kastet landets diktator Ben Ali i 2011. Loven anses som den mest moderne i regionen, og deler den utøvende makten til regjeringen mellom statsministeren, som har en dominerende rolle og utnevnes av parlamentet, og presidenten, som velges separat og har spesielt viktige funksjoner i forsvars- og utenrikssaker.
De sekulære i Nidaa Tounes vant parlamentsvalget og fikk 85 av parlamentets 217 plasser. Forrige valgvinner, de moderate islamistene i Ennadha, fikk 69 plasser. Hvem som blir landets nye statsminister er ennå ikke klart. Valgvinner Nidaa Tounes forsøker å få med seg nye aktører for å danne regjering, siden flere av partiene i den forrige koalisjons- og overgangsregjeringen de var del av ikke lenger er representert i parlamentet. Ennadha har tidligere uttalt at de er klare til å forme en koalisjonsregjering både med sine sekulære rivaler i Nidaa Tounes og med tidligere aktører fra Ben Alis regime av hensyn til nasjonal enhet.
Enkelte analytikere anser en flertallsallianse mellom Nidaa Tounes og Ennadha som usannsynlig på det nåværende tidspunkt, og peker på fem mulige regjeringskoalisjoner. Disse alternativene går på tvers av sekulære og islamistiske skillelinjer, og handler i større grad om en mer klassisk høyre-venstre akse i forhold til økonomisk politikk og andre verdier.
Et mangfold av presidentkandidater
Seks av de 27 presidentkandidatene er tilknyttet det gamle Ben Ali-regimet, noe som provoserer noen velgere og ønskes velkommen av andre. Urolighetene og ønsket om å unngå en «libyasering» kan være noe av grunnen til at aktører fra Ben Alis regime nå er tillatt tilbake til politikken.
Blant de mer sentrale kandidatene er ellers overgangspresident Moncef Marzouki, parlamentarisk president Mustapha Ben Jaafar, den tidligere sentralbanksjefen Mustapha Kamel Ennabli, to tidligere Ben Ali ministere, Kamel Morjane og Mondher Zenaidi, samt dommeren Kalthoum Kennou, som er den eneste kvinnelige presidentkandidaten.
En mulig joker i valget er forretningsmannen Slim Riahi. Han er leder av partiet Union Patriotique Libré (UPL), som ble tredje størst i parlamentsvalget. Mangemillionæren og den politiske nykommeren Riahi blir av enkelte betegnet som Tunisias Silvio Berlusconi. Men Riahi har mottatt trusler i forbindelse med sitt kandidatur, og har etter råd fra sikkerhetsmyndigheter avlyst alle sine folkemøter før valget. Partiet hans fortsetter likevel valgkampen.
Økonomi og sikkerhet sentralt
Flere av presidentkandidatene har så langt fokusert sine kampanjer på hvordan man kan bedre økonomien, samt på behovet for å takle korrupsjon og «skitne penger» i politikken. Etter at den arabiske våren startet i Tunisia, har inntektene fra turistnæringen tørket inn, en tosifret inflasjon har bidratt til kraftig prisstigning og arbeidsledigheten er fortsatt meget høy.
Turbulensen som Tunisia har gjennomgått gjør også at velgerne i økende grad ønsker seg en sterk leder, 59 prosent i dag mot 37 prosent for to år siden. Oppslutningen rundt en demokratisk regjering fremfor en sterk leder har også falt. 38 prosent foretrekker førstnevnte, noe som er en nedgang fra 61 prosent, viser en undersøkelse fra Pew Research fra før parlamentsvalget.
Velgerne er også bekymret for at militant islamisme skal få sterkere fotfeste i landet og over sikkerhetsspørsmål. Terrorgruppene Ansar As-Shari'a og Al-Qa'ida i Maghrib, flyktninger fra Libya og Tunisias opp mot 3000 egne fremmedkrigere i Irak og Syria er blant temaene. Det er bekymring for terrorangrep under valget, og over 1.500 mistenkte militante islamister er arrestert så langt i år.
Veien videre
De pågående regjeringsforhandlingene illustrerer at Tunisia som land var godt rustet for å takle en overgang fra et autokrati til et mer demokratisk styre, til tross for politiske drap, gateuroligheter og terrorhandlinger utført av opportunistiske militante islamister. Dette kommer til uttrykk både i måten statlige institusjoner, sivile organisasjoner og fagforeninger opptrer på og i de politiske partienes beviste evne til å inngå kompromisser for å sikre en videre utvikling i landet.
Etter presidentvalget 23. november vil en andre avgjørende runde finne sted 28. desember hvis det er behov for det. Utfallet av presidentvalget vil uansett avgjøre hvem som skal lede landet i å stake ut en videre kurs både sikkerhetspolitisk, utenrikspolitisk og innenrikspolitisk.