Statoils unike mulighet i Angola

Geografiske forutsetninger, entreprenørskap, tilfeldigheter, interessekamp og kloke valg. Alt dette gjør at vi i Norge sitter på en sjelden, ettertraktet og svært innbringende spisskompetanse – oljeutvinning på store havdyp. Dette gjør Norge til en viktig aktør i Angola, som også har store oljeforekomster på dypt hav.

Det norske engasjementet i Angola er stort: Mer enn 20 norske oljerelaterte selskaper opererer i Angola, foruten Statoil blant annet Aker Solutions, FMC og Subsea 7. Norsk leverandørindustri spiller en stor rolle offshore. Statoil alene betaler hvert år like mye skatt til Angola som det totale norske bistandsbudsjettet – rundt 30 milliarder kroner. Aker Solutions inngikk nylig en kontrakt verdt 14 milliarder kroner.

Ifølge utenriksminister Børge Brende og NHO skal disse tallene fortelle mye om hvordan norsk næringsliv bidrar til utvikling. Men hvor mye sier de egentlig?

Angola har de siste årene figurert på listene over de ti landene i verden som har raskest økonomisk vekst. Men på FNs statistikk over velferdsutvikling – Human Development Index (HDI) – ligger landet på 148. plass av 187. Forventet levealder i dette afrikanske oljeventyrlandet er rundt 50 år. Ifølge offisiell statistikk mangler over 40 prosent av befolkningen tilgang til rent vann og nesten like mange har ikke tilfredsstillende sanitærforhold. Over to tredjedeler lever i fattigdom.

På Verdensbankens rangering over forhold for næringsvirksomhet er landet plassert på 172. plass av 185 land på grunn av korrupsjon og byråkratisk sommel. På rankinger over verdens mest korrupte land ligger Angola nesten helt på bunnen. Likevel er Angola et populært land for norske selskaper å investere i.

En av metodene angolanske myndigheter benytter seg av, er å kreve at utenlandske investorer via det statlige selskapet Sonangol skal inngå partnerskap med nasjonale selskaper. De fleste av disse angolanske selskapene er anonyme, og eierne er medlemmer av den regjerende eliten. Dette innebærer at man ikke vet hvor deler av utbyttet havner.

Korrupsjonen i oljesektoren er sterkt forbundet med politisk kontroll, maktmonopol og ettpartistyre, undertrykking av politisk kritikk, kriminalisering av journalister og andre brudd på menneskerettighetene. Statoil og andre selskaper fanges i et nett av korrupsjon som bare bidrar til å underbygge dette udemokratiske styret. Selskapene selv hevder at de mister mulighet til å få kontrakter dersom de forsøker å gjøre noe med dette, og at de blir erstattet av selskaper fra land med mindre gjennomsiktighet og dårligere praksis. Kinas spøkelse blir brukt som en unnskyldning av vestlige selskaper, slik det kan fortsette med lyssky avtaler med angolanske myndigheter. Men kinesiske selskaper står ikke klare til å rykke inn dersom de vestlige trekker seg ut.

Men Statoil har et valg. De kan velge å fortsette som nå, og akseptere at deler av utbyttet forsvinner til en ukjent partner, med begrunnelsen at det å holde aksjonærer hemmelig ikke er ulovlig i Angola. Nei, det er ikke ulovlig i Angola. Men det er ulovlig i Norge, og det som ikke er akseptabelt i Norge, bør heller ikke være det i andre investeringsland. Hvis disse norske investeringene skal bidra til utvikling, kan man ikke samtidig stilltiende akseptere en ordning som med stor sannsynlighet bidrar til å opprettholde korrupsjon. Statoil og Norge har mulighet til å ta en lederrolle for å presse frem en lovendring mot skjult eierskap i Angola.