Generasjon post-apartheid

Når rundt 20 millioner sørafrikanere går til valgurnene 7. mai er ikke den største spenningen knyttet til hvilket parti som vinner. Heller ikke til hvor mange prosent oppslutning ANC kommer til å få. De aller fleste regner med at den gamle motstandsbevegelsen nok en gang vil oppnå rent flertall i parlamentet. Men misnøyen mot partiet vokser på grasrota. Før eller siden risikerer partiet å miste flertallet. Det mest interessante blir derfor å se hvordan Sør-Afrikas unge stemmer, og dem er det mange av. 

Valget i år er det femte siden apartheidregimets fall, og kommer bare et halvt år etter at Nelson Mandela gikk bort. Ekstra symboltungt blir det av at det også er det første valget hvor folk født etter Sør-Afrikas demokratiske gjennombrudd kan stemme; det vil si de født i 1994–1996, noe som utgjør omtrent to millioner mennesker til sammen. Disse tilhører den såkalte «born free»-generasjonen: Født og oppvokst i et land hvor alle har like rettigheter, uavhengig av hudfarge, og beskyttet av en grunnlov hvor menneskerettighetene er selve bærebjelken.

«Born free»-begrepet er ikke desto mindre omstridt i Sør-Afrika. En av dem som har motsatt seg hele begrepet er president Jacob Zuma. På et valgstevne i fjor høst uttalte han at begrepet reduserer de det er snakk om til idioter, fordi det antyder en slags glasurgenerasjon uten kunnskap og begrep om hva kampen for like rettigheter og muligheter handler om.

Hvorfor Zuma valgte å gå såpass hardt ut mot begrepet kan man bare spekulere i. «Born free» burde være en fjær i hatten for ANC. Man kan vanskelig tenke seg en staseligere kroning av ANCs seier enn at man nå ser en hel generasjon vokse opp uten personlige erfaringer med apartheidstyret. På den annen side er «born free»-begrepet i seg selv ment å betegne et vannskille i sørafrikaneres politiske mentalitet. Den ubestridte lojaliteten til ANC er i ferd med å forvitre, og det kan bety atskillig lavere oppslutning i kommende valg.

Et betimelig spørsmål er om de unge voksne er en gruppe ANC har sviktet. Etter tjue år i regjering har ikke ANC til fulle greid å innfri de skyhøye forventningene de ble møtt med. Mange er kritiske til ANCs fordelingspolitikk. 50 prosent av Sør-Afrikas befolkning lever under fattigdomsgrensa og ni av ti med lav inntekt er svarte. Sør-Afrika er i dag et av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik.

Til dette hører det med at Sør-Afrikas befolkning er ung. Så mye som en tredjedel av den stemmeberettigede befolkningen er under tretti, og det er spesielt mange unge som føler seg oversett av ANC. Arbeidsledigheten i landet er generelt høy, og enda høyere blant de mellom 20 og 29; tallene for denne gruppen varierer fra mellom 40 og 50 prosent, det dobbelte av landsgjennomsnittet. ANCs valgløfte om seks millioner nye jobber er dermed på sin plass, men partiets troverdighet med hensyn til å levere er blekt.

Slike tall skaper grobunn for en diskusjon om hvor fri «born free»-generasjonen virkelig er. Vyer om like muligheter til utdanning, jobb og sikker økonomi for alle stemmer ikke overens med virkeligheten.

De enorme forskjellene sørafrikanere opplever, har ført til beskrivelser av landet som et klassedelt demokrati. Dette skillet kommer de unge spesielt dårlig ut av. Til tross for at alle i dag på papiret har de samme rettighetene og mulighetene, er de unges kamp mot arbeidsledighet, fattigdom og ulikhet ikke av noe mindre omfang enn det foreldrene deres opplevde – snarere tvert imot.

Derfor blir det så interessant å se hva som skjer med unges holdning til ANC spesielt og valg generelt i årene som kommer. «Born free»-generasjonen forholder seg ikke til ANC som et frigjøringsparti som fortjener uforbeholden lojalitet. For dem er ANC først og fremst regjeringspartiet, som skal stå til ansvar for den politikken som føres i dag, for framtida.

Samtidig har førstegangsvelgere i de foregående valgene i liten grad stemt annerledes enn resten av befolkningen. Årsaken til det er ikke nødvendigvis lojalitet til ANC, men snarere mangel på reelle alternativer. En undersøkelse fra det sørafrikanske forskningsinstituttet HSRC fra 2011 viser at aldersgruppen 16–24 har betydelig lavere intensjon om å stemme enn landsgjennomsnittet: 69 mot 79 prosent.

Når tallene for hvor mange som faktisk kommer til å stemme legges inn i dette regnestykket ser man at det politiske apatispøkelse lurer faretruende. I Sør-Afrika må man registrere seg som velger før man kan stemme. I forkant av årets valg har kun 30 prosent av 18 og 19-åringer registrert seg. «Born free»-generasjonens stemme blir dermed betydelig dempet den 7. mai, bare 2,5 prosent av Sør-Afrikas 25 millioner registrerte velgere er født etter 1994.

Det ser imidlertid ikke bare dystert ut med tanke på framtidas politiske deltakelse. Blant dem som er litt eldre, mellom 20 og 29, har det store flertallet registrert seg og intensjonen om å stemme er også betraktelig høyere. Som i Norge sliter man også i Sør-Afrika med å tiltrekke seg de yngste velgerne. Et urovekkende signal for ANC er dessuten at villigheten til å stemme noe annet enn det man tidligere har stemt er atskillig høyere blant yngre velgere.

Ved valget 2019 vil en tredjedel av de stemmeberettigede være «born frees». ANCs hovedutfordring er å virke relevant og framtidsrettet for de unge. Mister man troverdigheten hos en hel generasjon, taper man også valg.