Sosial protest og politisk endring i Afrika

Bakgrunnen for diskusjonen er to forhold som har bidratt til å prege utviklingen i Afrika de siste årene: Sterk økonomisk vekst og voksende sosial og politisk protest. Kritikken mot udemokratiske ledere er tydeligere enn noen gang, og ønsket om en rettferdig fordeling mellom fattig og rik vokser seg stadig sterkere.

For å diskutere denne tematikken deltok Camilla Houeland (forsker ved Noragric, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Fafo), Kristian Takvam Kindt (forsker ved Fafo) og Olle Törnquist (professor i statsvitenskap ved UiO) i panelet.

Hvem er sivilsamfunnets legitime representanter?

I januar 2012 stoppet nesten hele Nigeria som følge av protester mot myndighetenes avvikling av bensinsubsidiene. Både den organiserte tradisjonelle fagbevegelsen og den nye ad hoc protestbevegelsen Occupy Nigeria var sentrale i organisering av motstanden. To ulike narrativer var sentrale. Det ene var at bensinsubsidiene bør fjernes fordi de er et korrupt utviklingshinder og bare til nytte for middelklassen. Det andre var at bensinsubsidiene ikke bør fjernes fordi de er en del av samfunnskontrakten. I det lå en forståelse av at bensinsubsidiene er et viktig gode for det fattige flertallet.

Streiker og protester er ikke noe nytt i forhold til Nigerias bensinsubsidier, det har foregått med ujevne mellomrom de siste tretti årene, fortalte Camilla Houeland i sin innledning. Det viser hvor viktig dette er for folk flest. Det nye ved protestene denne gangen var at en ad hoc protestbevegelse var blitt sentral i organisering av protestene der den organiserte fagbevegelsen til da hadde vært mer eller mindre enerådende. Da myndighetene til slutt gikk med på forhandlinger, ble den nye situasjonen med flere representanter for sivilsamfunnet satt på spissen: Fagbevegelsen tok med seg sine "egne" representanter for sivilsamfunnet og de var ikke de samme som Occupy Nigeria.

Nye fagforeninger blir politisk relevante ved å være ”apolitiske”

I Egypt har den tradisjonelle fagforeningen monopol på streiker. I tiden rundt den arabiske våren i årene 2010 og 2011, var det på tross forbudet en kraftig økning i antall streiker og etablering av nye lokale fagforeninger. Mediene viet demonstrantene på Tahrirplassen stor oppmerksomhet, mens fagforeninger, spesielt de nye lokale foreningene, og deres betydning for demokratiseringen var lite i fokus. Et særegent trekk ved strategien til de nye fagforeningene og uavhengige gruppene er at de bevisst har tatt avstand fra å involvere seg i politikk og strukturelle endringer. De har i stedet hatt som mål å bidra til endringer for arbeiderne lokalt. Har de på denne måten klart å bidra til demokratisering? Kristian Kindt har sett på dette blant annet i forhold til nye lokale fagforeninger blant transportarbeiderne i Egypt, og har funnet at de nye lokale fagforeningene bidro til å styrke arbeidernes handlingsdyktighet. Nye lokale fagforeninger ga arbeiderne kunnskap om hvordan de kan bruke streik i sin kamp for rettigheter, hvordan protester bør gjennomføres, og en tro på at deres innsats kan føre til endringer. Selv om de var ulovlige, hadde de såpass stor reell effekt at arbeidsgiveren måtte forholde seg til dem. Og slik ble disse lokale fagforeningene reelle representanter for transportarbeiderne, på tross av at de ikke var lovlig etablert. På politisk nivå får disse nye gruppene også effekt. De mener at politikk og fagforeningsarbeid er to separate sfærer. I praksis betyr det at de legger politisk uenighet til side slik at fokuset er på fagforeningsarbeid. Fordelen ved et slikt utgangspunkt er at de klarer å inkludere medlemmer fra ulike politiske grupper til å stå sammen om en sak.

Twitter og Facebook er ikke nok for å bygge demokrati

De senere års sosiale protester og den arabiske våren setter etablerte teorier om demokratisering i et nytt lys. Olle Törnquist viste til en vanlig oppfatning om at nyvalg bør skje raskest mulig etter en politisk omveltning for å støtte demokratiseringen. Erfaring viser at dette kan være problematisk, dersom nyvalget gjennomføres så raskt at de nye partiene ikke er i stand til å samle stemmer fra sin nye velgerbase raskt nok. Dermed kan demokratiseringsgevinsten utebli. En annen vanlig oppfatning er at det er viktig å satse på etablering av sterke institusjoner før demokratiseringen kan begynne. Det leder ofte til at militæret tar over styringen av landet slik vi ser fra utviklingen i Egypt, slik at utviklingen tar et skritt tilbake i forhold til det protestbevegelsene har oppnådd. Nye teknologier som Facebook og Twitter på mobiltelefon har vært viktig for protestaksjonene som har bidratt til endringer i Egypt, men vi ser at disse teknologiene alene er ikke nok for å nå målet om å innføre demokrati.

Politiserte fagforeninger eller ikke – hva gavner demokratiprosessen?

Kristian Stokke, professor i samfunnsgeografi ved UiO, var ordstyrer for debatten. Han pekte på to sentrale dimensjoner i presentasjonene og diskusjonen. Den ene mellom fagforeninger og de uformelle protestbevegelsene, den andre mellom det politiske og det apolitiske fokuset. Når har fagforeningene størst påvirkningskraft – er det når de spiller en politisk rolle eller ikke? Og hva er det som avgjør om fagbevegelsen velger å bruke samarbeid med de mer uformelle grupperingene fremfor å bruke sin forhandlingsmakt gjennom streiker? Når fagforeningene i Egypt blir politisert, mister de samtidig mye troverdighet. På den annen side er det vanskelig å se hvordan de kan kreve strukturelle endringer uten å bli politisert, framholdt Kristian Kindt. Nettopp dette er blitt vanskeligere i Egypt de siste årene, hvor det har vist seg å være en utfordring å bygge sterke organisasjoner uten at de går inn i det politiske spillet. I Tunisia var demokratibevegelsen trukket med i institusjonsbyggingen. Det var viktig for den positive utviklingen der, men dette har ikke skjedd i Egypt. Olle Törnquist påpekte at de tradisjonelle og de nye uformelle grupperingene burde kunne utfylle hverandre: Fagforeningene har en særskilt kompetanse på det å organisere seg, i forhold til de mer uformelle grupperingene, som på sin side har en evne til å forene på tvers av politiske skillelinjer og etablere troverdighet.

Utfordringer for fagforeningene: Fragmentering av arbeidsmarkedet og nye generasjoner

Det arbeidsmarkedet som fagforeningene må forholde seg til i sitt arbeid er i endring. En trend er at stadig flere av de nye bransjene opererer med uformelle ansettelsesforhold, noe som gjør det tradisjonelle fagforeningsarbeidet mer krevende. Camilla Houeland beskrev dette som en uformalisering av økonomien som bidrar til  avskalling fra de formelle organisasjonene og fagforeningene. Gruveindustrien i Zambia og oljeindustrien i Nigeria er eksempler på dette. Og i Sør-Afrika i tiden etter apartheid har fagbevegelsen blitt mindre relevant på grunn av fragmenteringen i arbeidsmarkedet. Samtidig er det forhold som gjør at fagbevegelsen har en egeninteresse i å få støtte fra den uformelle sektoren. Støtten fra de uformelle organisasjonene i sivilsamfunnet kan bidra til å styrke fagbevegelsens legitimitet overfor myndighetene. Men samtidig er det vanskelig for fagbevegelsen å vite hvilke av sivilsamfunnets mange nyetablerte organisasjoner de bør samarbeide med.  I Camilla Houelands studier fra Nigeria finner en også en annen viktig utfordring for fagbevegelsen: Å klare å tiltrekke seg nye unge medlemmer. Etter hvert som de eldste medlemmene faller fra, er ideologien fra 1970-tallet i ferd med å forsvinne. Og de unge i arbeidsmarkedet har en tendens til å oppfatte fagbevegelsen som tungrodd og dermed kanskje mindre attraktiv enn de nye mer uformelle organisasjonene. 

Seminaret viste eksempler på at det er en spennende dynamikk i forholdet mellom grasrotbevegelser og etablerte organisasjoner som fagbevegelsen i Afrika. På mange måter utfyller de hverandre, og kan komme styrket ut gjennom samarbeid. Sosial protest gjennom nye ad hoc sosiale massebevegelser har en attraktivitet for de yngre, noe som er en utfordring for den etablerte fagbevegelsen. Tendenser i arbeidsmarkedet som fragmentering, uformalisering og mange unge taler for at de grasrotbevegelsene kan bidra til å fylle et viktig behov for sosial protest. Samtidig besitter fagbevegeslen en viktig kapasitet i form av kompetanse og erfaring, noe de uformelle gruppene kan dra nytte av i et samarbeid for mer varig politiske resultater og endring.