Olje, gass og moralske paradokser

Eksporten har mer enn femdoblet seg siden 2002. I 1998 mottok ikke Angola noen direkte investeringer fra Norge. I 2010 investerte norske selskaper tett oppunder 30 milliarder kroner – et par milliarder mer enn det totale norske bistandsbudsjettet – i den voksende angolanske økonomien.

Norsk offshoreteknologi

Brorparten av investeringene er knyttet til utvikling og utvinning av de store oljefeltene utenfor kysten til Angola. Store norske selskaper som Statoil, Aker Solutions og FMC Technologies har etablert permanente baser i Luanda og jobber strategisk mot det angolanske markedet.

Spesielt salg av utstyr og tjenester til utvinning av olje og gass har økt de siste årene, og satsingen vil etter all sannsynlighet øke enda mer etter at Statoil oppnådde sitt mål om operatørstatus på et felt på den angolanske sokkelen i januar 2012. Den økonomiske betydningen blir også reflektert på politisk nivå. I november 2011 sto næringsminister Trond Giske og daværende utviklings- og miljøvernminister Erik Solheim i spissen for en stor  næringsdelegasjon. Både Solheim og Giske vektla at investeringer er viktigere enn bistand, og at profitt er nødvendig for investeringer.

- Statoil alene betaler mer i skatt til landet enn det Angola mottar i bistand, og det betyr mye for landets økonomi. Skatt som angolanske myndigheter kan bruke på veier, jernbane, utdanning og helse, uttalte Giske til Aftenposten i forbindelse med besøket.

Paradoksalt

Det offisielle norske synet på investeringer i Angola (og utviklingsland for øvrig) er at det er positivt både for Norge og mottakerlandet, så lenge norske selskaper ikke skitner til sine egne hender med korrupsjon, dårlige arbeids- og lønnsforhold, problematiske sikkerhetsopplegg og lignende «dårlig forretningspraksis». Det offisielle Norge liker også å knytte de økte norske investeringene i Afrika til en større samfunnsutvikling. En av grunnene til den økte norske interessen i afrikanske økonomier skal for eksempel være at «betydelig færre afrikanske land styres av diktatorer som har som mål å spise opp bistanden, suge ut ressursene og så løpe med det man får med seg,» som Kjell Roland, leder i Norfund, skrev i en artikkel i Aftenposten i oktober 2012.

Da er det paradoksalt at det landet i Afrika som mottar mest norske penger er Angola – et land der en liten elite rundt president dos Santos sitter med kontrollen over det meste av den politiske og økonomiske makten som den oljedrevne økonomiske veksten har ført med seg. Norge og norske selskaper sier de ikke kan ses på som ansvarlige for hva skatteinntektene som genereres av deres aktiviteter i Angola blir brukt til. Selv om dette formelt sett er riktig, er det klare moralske spørsmål knyttet til om det er riktig at bedrifter fra et av verdens rikeste land skal tjene penger på naturressurser i et land der store deler av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og ser lite til de skattepengene som norske bedrifter bidrar til. Ti år etter at borgerkrigen i Angola sluttet ser det ut til at det er norske (og andre utenlandske) bedrifter og en liten elite i Angola som har tjent mest på utviklingen, ikke den angolanske befolkningen.