Afrikas 99 %: Økonomisk vekst, fattigdom og protest

Likevel: nesten 80 prosent av Afrikas befolkning kan karakteriseres som mer eller mindre fattige. Nesten halvparten tjener mindre enn 1,25 dollar dagen, og ytterligere 30 prosent har en inntekt på mellom 1,25 og 2,50 dollar per dag. Bare mellom 1 og 2 prosent av Afrikas husholdninger har en inntekt tilsvarende 54 dollar om dagen eller mer.

«Vi er de 99 prosent» er slagordet til Occupy Wall Street-bevegelsen i USA. Det brukes for å sette søkelys på skjev fordeling og konsentrasjon av formue på få hender – den ene prosenten mot de 99. Få steder passer vel dette slagordet bedre enn på det afrikanske kontinentet, hvor noen få nå blir raskt rike, mens flertallet overhodet ikke henger med.

Meldinger om vekst

Rundt 2010 begynte meldingene å komme. Deretter har presseoppslagene, konferansene og rapportene fra de internasjonale konsulentselskapene alle pekt i samme retning: Noe er i ferd med å skje i Afrika. Mange tall presenteres: På de ti årene fra 1999 til 2009 økte det samlede bruttonasjonalproduktet (BNP) for landene i Afrika med mer enn 50 prosent (*). Afrikas BNP vokste i gjennomsnitt med 4,5 prosent pr år i denne perioden. Veksten ser ut til fortsette (**). I 1999 var Afrikas BNP på 561 milliarder dollar. Ti år senere, i 2009, var det på 1463 milliarder dollar. 

Veksten i BNP er sterkere enn økningen i befolkning for kontinentet sett under ett. I løpet av tiårsperioden har Afrikas BNP per innbygger økt med 24 prosent, og i gjennomsnitt har årlig vekst i BNP per innbygger ligget på 2,1 prosent.

Økonomien vokser altså raskere enn befolkningen. Dette høres jo lyst ut? Men samtidig kommer andre, foruroligende meldinger: Tallet på fattige i Afrika vokser også, og i enkelte land – og ikke minst i noen av de landene som markerer seg med raskest vekst – vokser tallet på fattige svært raskt. Fra 1992 til 2010 gikk for eksempel antallet fattige nigerianere opp fra 80 millioner til 130 millioner. Det skjedde til tross for at oljeinntektene i samme periode nesten ble firedoblet, fra 15 milliarder dollar til 58 milliarder dollar.

Protest

Og samtidig, nærmest parallelt med alle nyhetene om vekst, meldes det om en annen viktig tendens på kontinentet: de sivile borgerprotestene. I likhet med den økonomiske veksten dreier dette seg om en gryende tendens. Men der den afrikanske økonomiske veksten har fått en så sterk oppmerksomhet at man av og til får inntrykk av at man er godt i gang med å løse kontinentets fattigdomsproblem, har disse til dels brede folkebevegelsene fått mindre oppmerksomhet.

Eller for si det på en annen måte: Oppmerksomheten fikk en dalende kurve, etter hvert som tendensene til motstand spredte seg sør for Sahara. De imponerende protestbevegelsene nord på kontinentet tok oss med storm. Men hvor mange er klar over at titalls millioner nigerianere i fjor var mobilisert i en historisk, ikke-voldelig, nesten landsomfattende protest mot skjevfordeling og korrupte myndigheter, under navnet Occupy Nigeria? Hvor mange fikk med seg den brede folkebevegelsen i Malawi og maktskiftet der? Hvor mange har hørt om de oppfinnsomme metodene for sivil ulydighet som brukes i Uganda?

Hva er en god nyhet fra Afrika? Er det 3 eller 5 prosents økonomisk vekst? Eller er det at andelen fattige nå er «nede» i 48 prosent? (***)

 For meg er en god nyhet fra Afrika først og fremst nyheten om de nye bevegelsene. Nyheten om at millioner er i bevegelse - på marsj i sine egne gater, med krav til sine egne ledere, med gjennomtenkte, ikke-voldelige metoder og med slagord som Enough is enough (Nok er nok) og Y´en a marre (Vi har fått nok) og A luta continua (Kampen fortsetter).

Spørsmål

Ja, den økonomiske veksten er også en god nyhet. Men det er en nyhet som reiser mange spørsmål. Spørsmål om vekstens karakter: Hva består den av? Hvor mange av de positive prosentene kan føres tilbake til vekst i råvarepriser, for eksempel? Om dette strides de lærde. Og hvor sikre er målingene av veksten? Morten Jervens artikkel i ”Afrikas 99 %” gir innsikt i en tilstand for afrikansk statistikk som er urovekkende. Bør investeringene innrettes også med hensyn på å skape mer arbeid, i sektorer som er mer arbeidsintensive, men kanskje bidrar til et lavere økonomisk veksttall på kort sikt? Av hensyn til fordelingseffekt og fattigdomsreduksjon? Fører veksten til utjevning og løsning av fattigdomsproblemer? Foreløpig ser det ut til at få våger å påstå det. Fører veksten til en større afrikansk middelklasse og økt forbruk? Her er dataene usikre, prognosene enda mer usikre og påstandene omdiskutert.

Men, sier investorene og næringslivets folk: Uten vekst blir det jo ikke noe å fordele? Nei. I afrikansk sammenheng blir det nokså absurd å være motstander av vekst. Vi i Fellesrådet for Afrika har da også lenge markert oss som tilhengere av mer investeringer i Afrika, og har forsøkt å bidra til å dempe de negative stereotypiene om kontinentet og dets innbyggere, for å gjøre det mindre skremmende å etablere seg der. Dette er et viktig arbeid.

Men for at veksten, i den grad den finnes, skal bidra til velferd, må den fordeles. Og dette er ikke først og fremst investorenes, men samfunnsledernes oppgave. Derfor er det en god nyhet at folk er i bevegelse, og derfor er den beste nyheten av dem alle at de stiller sine egne ledere til ansvar. De internasjonale sammenhengene blir ikke glemt, og gamle institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) får fortsatt sine pass påskrevet. Men den tid er forbi da afrikanske ledere kunne tåkelegge sitt ansvar ved å vise til urettferdige internasjonale løsninger eller kyniske imperialister.

En voksende middelklasse?

Man hører nå ofte en påstand om at Afrika har en raskt voksende middelklasse. Denne påstanden er omdiskutert, og debatten om den er et eksempel på noe vesentlig: Når man diskuterer økonomisk fordeling er det viktig å være kritisk til hvordan man måler.

Beregningen som er grunnlaget her kommer fra Verdensbanken. Der regner man at et menneske i Afrika som har en inntekt som tilsvarer mer enn 2 dollar om dagen tilhører middelklassen. Det sies også ofte at «én av tre afrikanere tilhører middelklassen». Det sa for eksempel Den afrikanske utviklingsbankens sjeføkonom, Mthuli Ncube, i sin tale på Afrika-toppmøtet til Verdens økonomiske forum i Cape Town. Alle som har mellom 2 og 20 dollar om dagen å bruke, tilhører middelklassen i Afrika, framholdt han.

Slike konklusjoner er forhastet, påpeker Africa Progress Panel (APP), en tenketank som ledes av blant annet tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, i sin rapport for 2012. Bare 4 prosent av afrikanere har en inntekt på mer enn 10 dollar dagen, et tall som kunne vært et mer realistisk minstemål på tilhørighet til middelklassen. Og de fleste av dem som beskrives som Afrikas middelklasse ligger like over fattigdomsgrensen på 1,25 dollar, og står i fare for når som helst å bli trukket ned i fattigdom igjen, framholder APP.

Hvis man bruker en inntekt på 10 -100 dollar dagen som en måleenhet for tilhørighet til en global middelklasse, finner man at 2 prosent av verdens middelklasse bor i Afrika, ifølge tall fra Brookings Institution som er gjengitt i APP-rapporten. Konsulentselskapet McKinsey anslår på sin side i rapporten Rise of the African consumer at de husholdningene som vil bidra mest til veksten i Afrikas forbruk de kommende årene er gruppen som tjener mer enn 20 000 dollar i året, noe som tilsvarer 54 dollar om dagen. Denne gruppen utgjør ifølge McKinsey mellom 1 og 2 prosent av alle husholdningene i Afrika.

De fattiges svar

Slik kan man fortsette. Vår debatt handler så lett om tall og prosenter. Er det nå 2 eller 5 prosents økonomisk vekst i Burkina Faso, er det nå 64 eller 75 prosent fattige i Nigeria, er det korrekt at andelen fattige vokser raskere enn landets oljerikdom? Eller har vi da glemt å ta hensyn til befolkningsveksten? Og hvor går fattigdomsgrensen, går den ved 1 dollar dagen, eller 1 og en kvart, eller kanskje 2?

Slik forvalter vi vår nedarvede dikotomi i dag: de der nede som lever sine liv, vi her oppe som analyserer dem. Det forskes. Og ja, en del av forskningen kommer dem det gjelder til gode – statistikk kan brukes til å slå i bordet med, den kan gjøres om til gode slagord, og det kan være styrkende å vite at man ikke er alene med elendighetens utfordringer.

Men uansett prosenter og beregninger: det åpenbare svaret er og blir: Det er altfor mange fattige i Afrika. For den det gjelder er svaret enda mer åpenbart: Jeg er fattig. Naboen er fattig. Barna mine har gått på skole og kan lese og skrive og sende sms når de har råd til kontantkort. Men de finner ikke arbeid og har vanskelig for å klare seg, og jeg kan ikke hjelpe dem. Søstera mi var nødt til å gifte seg med han som hadde et hus, selv om det var en annen hun var glad i. I går solgte jeg tre appelsiner fra boden min utenfor huset her, og to pakker med tørrmelk. Mannen min var heldig og fikk noen timers sjåførjobb.

Ikke innpass

«En av de største utfordringene Tunisia står overfor er den raskt voksende unge utdannede delen av befolkningen som ikke får innpass på et mettet arbeidsmarked (….) Dersom denne utviklingen fortsetter, er det sannsynlig at regimet i fremtiden vil måtte håndtere større uttrykk for misnøye i befolkningen enn det som har vært tilfelle de siste årene», heter det nøkternt i Fellesrådets landprofil for Tunisia fra 2010, som ble utgitt i november 2010. Bare uker senere eksploderte den arabiske våren i nettopp Tunisia, da Mohamed Bouazizi 17. desember satte fyr på seg selv i protest og utløste et opprør som førte til at president Ben Ali måtte gå av 14. januar 2011.

Beskrivelsen av Tunisia før stormen kunne vært en beskrivelse av situasjonen i en rekke afrikanske land. Afrika har en ung befolkning, og skaperkraften og overlevelsesevnen er imponerende. Meningsmålinger viser at framtidsoptimismen er sterk. Stadig nye millioner strømmer inn på jobbmarkedet. Men bare 28 prosent har jobber med stabil inntekt i dag.

–Hvor skal nye jobber komme fra, spør Richard Dowden i sin artikkel i ”Afrikas 99 %”, og fortsetter: Denne enorme voksende generasjonen vil være på nett, knyttet til hverandre gjennom internett og globale sosiale medier. Jeg tipper de blir sinte.

En del er sinte allerede. Noen millioner av den milliarden mennesker som bor i Afrika har sagt fra om det de siste årene. De tar sin skjebne og sitt lands utvikling i egne hender, krever arbeid, en lønn å leve av og en anstendig bolig, krever ledere som respekterer folkeflertallet og prioriterer velferd høyere enn korrupsjon og konti i skatteparadiser.

Eldre herrer

Kampen for nasjonalistisk frigjøring fra kolonialismen handlet om å bli herrer i eget hus. Så våkner man opp en dag, og oppdager at det er bare noen som er blitt herrer. Og disse herrene, de er ofte gamle, og de er ofte i full gang med det gamle herrer gjerne vil: bygge et dynasti. Endring av grunnloven står dermed ofte høyt oppe på de gamle herrenes agenda – en endring som gjør at de får en periode til ved makten, og tid til å overføre den videre til sin sønn.

Det var dette – sammen med prisen på brød – som utløste folkebevegelsen mot Hosni Mubarak, slik Amal Wahab beskriver i sin artikkel i boka. Det var dette som skjedde i Senegal i fjor, da president Abdoulaye Wade utløste et skred av protester med sitt forsøk på å endre grunnloven.

I Senegal, i likhet med i Egypt, vant protestantene første runde. Mubarak falt, Wade måtte trekke sitt lovforslag og gi fra seg makten. Wade hadde opprinnelig vært et positivt håp for tilhengerne av demokrati, da han vant makten i Senegal første gang. Slik var det også med Bingu wa Mutharika i Malawi. Hva er det som gjør at trangen til å klamre seg til makten oppstår? Blessings Chinsinga, en av dem som sto sentralt i protestene mot Mutharika i 2011, beskriver denne prosessen med stor innsikt i sin artikkel i boka.

Hva så med Norge?

Arbeidsplasser er trolig det mest prekære spørsmålet i Afrika i dag. Norsk næringslivs satsing i afrikanske land har økt betydelig i takt med de siste årenes veksttendenser, og med norsk næringslivssatsing følger lovprising av nordisk modell og politikertaler om arbeidsplasser, trygghet og sosial dialog. Men dessverre: Fellesrådets oversikt over norske bedrifters satsing i Afrika tyder på at den overveldende delen av satsingen skjer i de sektorene som skaper færrest arbeidsplasser, nemlig olje- og gassektoren. Mye tyder for eksempel på at det store norske offshore-eventyret i Angola skaper flere arbeidsplasser i Norge enn i Angola. Og bare en liten andel av de norske bedriftene ser foreløpig ut til å ha funnet en god metode for kontakt med lokal fagbevegelse, ifølge undersøkelsen. Meldingene fra norske myndigheter er utydelige og til dels motstridende – man har en agenda for anstendig arbeidsliv, man lager en stortingsmelding om viktigheten av fordeling i utviklingspolitikken. Samtidig kommer meldingene om at våre pensjoner finansieres gjennom investeringer i Shell – verstingen i det oljeforurensede Niger-deltaet – og i Lonmin – gruveselskapet som nylig fikk hjelp av sørafrikansk væpnet politi til å stanse streikende arbeidere, med tragisk utfall, slik Nigel Gibson beskriver i ”Afrikas 99 %”.

Hvem kan løse Afrikas fattigdomsproblem? Verdensbanken? En velvillig stortingsmelding om fordelingspolitikk fra det kalde nord? Nelson Mandela? Frantz Fanon? Marxistene? FNs tusenårsmål? Religionsbaserte bevegelser? Stat-til-stat-bistand? Utviklingsforskerne og phd-studentene deres? Næringslivet?

Det forsøkes. Men det går for langsomt, og de det gjelder er utålmodige.

Ex Africa semper aliquid novi, heter det på fint. Det kommer alltid noe nytt fra Afrika. Et meget gammelt ord, vekselvis tillagt Aristoteles og Plinius den eldre.

Det må være der håpet ligger. For verden trenger noe nytt, noen nye løsninger. 

Derfor er den gode nyheten fra Afrika at folk er i bevegelse. Nye forslag er på vei. Nye måter å tenke på? Antakelig. Nye løsninger? Kanskje. Unge, nye krefter? Helt sikkert.