Mest kjent var kanskje parolen ”one city, one tax base.” Dette kravet var en reaksjon på at nivået på sosiale tjenester og anerkjennelsen av demokratiske rettigheter var svært ulikt fordelt mellom bydelene. Innbyggerne i de svarte Black Local Authorities var nederst på rangstigen. De fikk kun tilgang til dårlig vedlikeholdte systemer for vann, strøm og sanitær - blodig urettferdig for mennesker hvis arbeidskraft var selve grunnlaget for apartheidstatens økonomiske vekst. Nettopp derfor var kravet at byene skulle samles til enhetlige administrative og økonomiske størrelser. Slik skulle man raskt utjevne sosiale forskjeller og rette opp historiske skjevheter.
Men i takt med en utvikling der markedets prinsipper får lov til å prege stadig mer av felleskapsløsningene, har sørafrikanske byer sett ankomsten av noen finurlige, nye innslag i det offentlige rom, såkalte Special Ratings Areas (SRA), som utfordrer prinsippet om ”one city, one tax base.” De er sterkt inspirert av tilsvarende ordninger i England, USA og Skandinavia. Men der disse ordningene først og fremst skaper debatt blant akademikere og i handelsstanden i byer i nord, gir de i Sør-Afrika utslag som vekker uhyggelige minner om apartheid-tiden. Vi skal her forklare nærmere hvordan dette oppleves i Cape Town, på kontinentets sydspiss.
Hva er en ”Special Ratings Area”?
Fenomenet bygger på lignende systemer i anglo-amerikanske byer, der de gjerne går under betegnelsen ”Business Improvement Districts” eller ”City Improvement Districts.” Tanken er at grunneiere og -leiere i et avgrenset byområde, gjerne et forretningsområde, går sammen om å ilegge seg selv en ekstra skatt. Denne skatten samles inn gjennom det kommunale systemet og øremerkes deretter til tjenester i det gitte området som anses som mangelfulle, for eksempel sikkerhetstjenester eller gaterenhold. I en sørafrikansk SRA må flertallet av de som betaler eiendomsskatt stemme for at en SRA kan opprettes før det kan tre i kraft. Mer enn tjue slike spesielle områder har blitt opprettet i Cape Town i løpet av de siste årene, i noe som nærmest kan karakteriseres som en bevegelse. Den søkkrike bydelen Sandton i Johannesburg er et annet fremtredende eksempel. Andre byer følger også etter, blant disse Nelson Mandela Bay (Port Elizabeth).
Hvorfor er SRAer problematiske?
Globalt er meningene delte, for ikke å si polariserte, omkring fordelene og ulempene ved slike systemer. I Sør-Afrika dreier debatten seg om hvorvidt dette er med på å videreføre et samfunn der to nivåer av tjenestelevering får eksistere side om side, ett for de rike og ett for de fattige. I Cape Town, der kontrastene mellom fattig og rik fortsatt er svært synlige gjennom et segregert bosettingsmønster, er SRA-ene med på å forsterke forskjeller. I områder av byen der forretningsgater ligger vegg i vegg med både rike og fattige boligområder, gjør introduksjonen av et SRA at de rike boligområdene og forretningsgaten nyter godt av ekstra sikkerhet og renhold, mens de fattige områdene må ta til takke med utilstrekkelige kommunale tjenester.
Men forholdet mellom det offentlige og de nye, private SRA-ene er sammensatt. Ekstraskatten blir som nevnt administrert av det kommunale apparatet, og mange av sikkerhetsvaktene har fått opplæring av City of Cape Town. Kritikerne av SRA-systemet hevder at en radikal bypolitikk etter apartheid skulle bruke mulighetene som åpnet seg ved sammenslåingen av de gamle lokalstyrene til en storbykommune, slik at skatteinntekter kunne omfordeles og skjevheter bli rettet opp. Hvis forretningsmenn og rike beboere har råd til å betale ekstra skatt, skulle denne komme hele byen til gode, og ikke øremerkes deres eget nabolag. I Sør-Afrika, der de fattigste betaler lite i skatt, er det arbeider- og middelklassen som betaler mest av sin egen inntekt for kommunale tjenester, men disse blir ekskludert fra den økte sikkerheten og de rene gatene. Forsvarerne av systemet snakker om å kjøpe ekstra tjenester på frivillig basis, mens deres kritikere kaller det å ”kjøpe seg ut” av fellesskapet. Formelt sett krevde City of Cape Town at enhver SRA-søknad begrunner ”hvorfor den ikke er med på å forsterke ulikheter i byen.” Men i de godkjente søknadene som City of Cape Town mottar, blir dette i praksis ikke gjort. Og uansett kommer det jo fram av diskusjonen over at det i høyeste grad er en politisk diskusjon hvorvidt det er mulig å skape et slikt system uten å forsterke ulikhetene.
Et annet problem ved disse sammenslutningene ligger i lokaldemokratiet. Det er de som betaler eiendomsskatt som har stemmerett og får beslutningsmyndighet over disse tjenestene. De som har eiendommer som er verdt mindre enn 200.000 rand (170.000 kroner) – det vil si de med lav inntekt og pensjon - betaler ikke eiendomsskatt og har dermed ingen stemmerett. Det samme gjelder alle som bruker disse områdene, eller er nabo til disse områdene, men ikke har eiendom her. Sør-Afrika har et nytt og potensielt svært demokratisk system for lokaldemokrati. Det virker derfor paradoksalt at så vidt viktige og omfattende skatte- og tjenestesystemer fungerer utenfor det demokratiske systemet.
Hout Bay – et av mange eksempler
På baksiden av Table Mountain ligger samfunnet Hout Bay. Tettstedet ligger i City of Cape Town og består av en bykjerne med et havneområde ut mot Atlanterhavet. Innbyggerne er en mangfoldig flora: Noen har bodd der i århundrer og livnært seg av fiske, andre har nettopp flyttet dit, enten til den tett befolkede slummen (eller uformelle bosetningen) Imizamo Yethu som ligger i en rasutsatt fjellside, eller til prangende villaprosjekter i området rundt selve tettstedet.
Hout Bay har blitt en magnet for rike mennesker med ønske om å bo i vakre naturomgivelser. Men tilflyttingen og de store forskjellene gir store utfordringer for stedet som sosialt felleskap. Fordelen ved å bo i Imizamo Yethu er at bydelen ligger nær en rekke jobbmuligheter i tjenestenæringn og i private hjem. Men tilstanden i den uformelle bosetningen er svært prekær, og kolera, branner og rasfare gjør opplevelsen av fattigdom enda mer kritisk. De som ikke bor i Imizamo Yethu opplever den også som en risiko, særlig gjennom økt vinningskriminalitet og vold. Dessuten er mange naturvernere opptatt av hvordan skur og gangveier ødelegger naturreservatet som omkranser Hout Bay.
I oktober 2010 ble Hout Bay rystet av voldelige sammenstøt mellom fattige innbyggere og politistyrker, og flere ble skadet av politiets gummikuler. Som så ofte før var bakgrunnen for volden uenighet om de uformelle bosettingene.
Det er i lys av dette man må se velstående Hout Bay-innbyggeres pågående kamp for å etablere tre SRAer i dette lokalsamfunnet. De skal både oppruste havneområdet og gi forretningsområdene bedre renhold. I tillegg omfatter de boligområder, men da bare i de velstående delene. Her skal sikkerheten – som allerede er bygd ut med gjerder, piggtråd, hunder og vakter – forsterkes ytterligere med private sikkerhetsvakter. Disse er paradoksalt nok gjerne fattige menn bosatt i Imizamo Yethu, som skal beskytte de rike mot folk fra sitt eget nabolag.
Men Imizamo Yethu er ikke en del av en SRA. Og med tanke på det skrikende behovet for oppgraderte tjenester i denne uformelle bosetningen, føles det urettferdig for mange at en ekstra skatt prioriterer og diskriminerer på en slik måte. Hout Bay er bare ett av et titalls eksempler på hvordan bykartet er i ferd med å bli tegnet på nytt i Cape Town, men kanskje ikke helt slik frigjøringsbevegelsen hadde tenkt seg.