Egypt har fordelen av en sterk nasjonalfølelse. I motsetning til mange av de andre landene i Afrika og Midtøsten er ikke Egypt en konstruert eller kunstig stat, men tvert i mot en nasjon i egne og andres øyne, med en stolt historie og en klar følelse av enhet. Det finnes etniske grupper som har opplevd overgrep og diskriminering, men det finnes ingen separatister eller noen som stiller spørsmål ved eksistensen av Egypt som stat. Folkeopprøret som startet 25. januar og som førte til president Hosni Mubaraks avgang, samlet egypterne på tvers av klasser, partier og politisk utgangspunkt. Felles for alle var ønsket om et demokratisk, korrupsjonsfritt og velstående Egypt.
Militærets rolle
Det er likevel ikke gitt at Egypt vil gå i den retningen demonstrantene så for seg. Revolusjonen måtte ha hærens hjelp for å lykkes, og 18 dager med protester endte i et militærkupp. Ifølge den offisielle planen skal det såkalte Høyesterådet innen militæret nå ha makten i seks måneder, mens folket forbereder seg på valg gjennom etablering av partier, valgprogrammer og ny grunnlov. Noen frykter at disse månedene vil tillate hæren å befeste sin stilling, og at de senere valgene kun vil bli et sivilt dekke for et de facto militærregime. Det er forventet at militærtoppene vil øve inflytelse over hvem som velges inn i parlament og presidentkontor. For den militære ledelsen er det et mål å unngå at hæren havner under sivil kontroll, noe som vil innebære en betraktelig innskrenking av hærens økonomiske og klientistiske nettverk.
Dette er imidlertid nettopp det en regjering ledet av liberale opposisjonsfigurer som Muhammad al Baradei eller Ayman Nourville på sin side ville ønsket. For på tross av at det egyptiske militæret har fremstått som nøytrale under dette folkeopprøret, er også militæret en del av den korrupsjonen som har kjennetegnet Mubaraks regime. Dette er nok demonstrantene klar over. Den store demonstrasjonen i Tahrir-rundkjøringen nøyaktig én uke etter Mubaraks avgang kan tolkes som et klar advarsel til militæret om at et militærregime ikke vil tillates. Ifølge en rapport fra International Crisis Group vil den første testen på militærets virkelige agenda være forholdet til Egypts arbeidere og de pågående streikene for høyere lønn og verdige arbeidsforhold. Dersom hæren forsøker seg på å forby fagforeninger eller streiker, er det et varsel om retur til det tidligere regimets undertrykkende taktikk.
En splittet opposisjon
Militærets rolle vil også avgjøres av dynamikken mellom de ulike delene av opposisjonen, som nå skal bevege seg fra gateaktivisme til forhåpentligvis demokratisk, tradisjonell politikk. Den egyptiske revolusjonen var ikke partidrevet, men tvert i mot kjempet frem av en lederløs, ung og urban masse, «Facebook-generasjonen». De mobiliserte folkemassene gjennom sosiale medier, uten noen spesifikk politisk plattform utover det å bli kvitt Mubarak. Kjente journalister og bloggere som Wael Abbas og Wael Ghonim er typiske eksempler på de tidlige demonstrantene: unge, utdannede, liberale og sekulære. De tradisjonelle partiene var ikke drivkraften bak opprøret, men sluttet seg til etterhvert som protestene økte i omfang.
Slik sett var regimet mindre i stand til å benytte seg av den splittelsen som i årevis har eksistert mellom sekulære og islamistiske deler av den tradisjonelle partibaserte opposisjonen, da spesielt mellom Det muslimske brorskap og andre partier. Mubarak har selv bidratt til å styrke denne splittelsen som en del av sin strategi for å holde seg ved makten. Han har spilt på folks frykt for islamisme, og fremstilt seg selv som det eneste hinderet mellom Egypt og et religiøst fanatisk regime.
Dermed har også opposisjonen hatt vanskelig for å legge til side ulikheter og å samles om kravet om økt demokratisering. Det finnes en dyp mistro mellom de sekulære og de islamistiske grupperingene. Men på tross av at statlige egyptiske medier stadig hevdet at det var Det muslimske brorskap som sto bak opptøyene, og at neste stopp nå var en fanatisk Sharia-stat, klarte man ikke å fragmentere demonstrantene. Når rusen over folkets seier har lagt seg, er det grunn til å frykte at denne splittelsen og mistroen igjen vil vise seg.
Frykt for islamisme
For mange, også vestlige observatører, er den store frykten at revolusjonen skal «kuppes» av islamistene i form av Det muslimske brorskap, på samme måte som det skjedde i Iran i 1979. Dette viste seg blant annet på Facebook, hvor unge egyptere ytret sin frykt og skepsis til hva demonstrasjonene kunne føre til. Her var det sterke følelser i sving, noe som peker mot at revolusjonen også har ført til splittelse mellom egyptere som støttet demonstrantene på den ene siden, og dem som støttet regimet på den andre. For mange kan frykten for en islamistisk maktovertakelse være så stor at man trolig heller vil foretrekke at militæret blir ved makten. Dette er et scenario vi kjenner fra blant annet Tyrkia og Algerie, hvor militæret ser seg selv som vokteren av statens sekulære natur. Resultatet blir gjentatte militærkupp i situasjoner hvor islamistene ser ut til å vinne nasjonale valg.
Ikke al Qaeda
Men Det muslimske brorskap er ikke al Qaeda eller Ayathollah Khomeini. Denne organisasjonen har eksistert siden 1928, og har stilt til egyptiske valg som selvstendige kandidater på bakgrunn av sin «forbudte, men tolererte» stilling. Brorskapet er dypt forankret i det egyptiske samfunnet gjennom veldedighet, politikk og opplevelsen av brutal undertrykkelse.
Under demonstrasjonene sto Muslimbrødrene overfor vanskelige valg, ettersom de kunne risikere å svekke opprøret hvis det ble oppfattet som om brorskapet var drivkraften. Resultatet kunne ha blitt at både vestlige og egyptiske aktører tok avstand fra opprøret. Samtidig sto brorskapet i fare for å bli stilt fullstendig på sidelinjen dersom det ikke deltok, og opprøret var vellykket. Da brorskapet til slutt kastet seg inn i kampen, bidro brødrenes deltakelse til at demonstrasjonene ikke mistet styrke etterhvert som kaos og økonomiske problemer spredde om seg i landet. Hvor stor appell det islamistiske budskapet i realiteten har hos det egyptiske folk har først nå en mulighet til å bli stilt på prøve. Mye av brorskapets tidligere popularitet er sannsynligvis delvis grunnet i dets rolle som Mubaraks fremste motstander.
I den sammenheng er et viktig moment at splittelse ikke bare eksisterer mellom sekulære og islamister. Denne splittelsen finnes også blant islamistene selv - i hvor stor grad vil kanskje komme for en dag i post-revousjonære Egypt. Yngre muslimbrødre har tidligere forlatt organisasjonen i protest mot både den konservative politiske plattformen og den hierarkiske, udemokratiske organisasjonsstrukturen. Noen av disse avhopperne har forsøkt å danne partiet al Wasat (Sentrum) sammen med koptiske kristne, men er blitt møtt med statlige forbud. Det kan bli interessant å se hva dette partiet får til i et forhåpentligvis mer demokratisk klima.
Kontakt med sekulære og kristne
Under opprøret var det tydelig at det blant yngre generasjoner av Muslimbrødre er utstrakt kontakt med deler av den sekulære opposisjonen, som paraplyorganisasjonen Kefaya, 6 april-bevegelsen, 7 mars bevegelsen og nettbaserte felleskap som Khaled Said Group (oppkalt etter bloggeren som ble drept av egyptisk politi) og andre på Facebook og Twitter. Denne yngre generasjonen deltok tidlig i demonstrasjonene. Her bar Muslimbrødrene skilter med påskriften «Religion er for Gud, Egypt er for folket», istedenfor sitt mer tradisjonelle slagord «Islam er løsningen». De hadde også skilt hvor det kristne korset og den islamske halvmånen var fremstilt sammen.
Den egyptiske menneskerettighetsaktivisten Saad Eddin Ibrahim beskriver scener under demonstrasjonene hvor Muslimbrødrene og koptiske kristne dannet beskyttende sirkler rundt hverandres grupper under henholdsvis muslimenes fredagsbønn og kopternes søndagsgudstjeneste. Også blant eldre brødre, blant dem som oppfattes som deler av den liberale fraksjonen av brorskapet, er det tegn på en pågående dialog og jevnlig kontakt mellom dem og aktører som koptiske kristne, menneskerettighetsorganisasjoner og andre opposisjonsgrupper.
Mot en demokratisk kultur - med plass for alle?
Det muslimske brorskaps fokus på demokrati og menneskerettigheter blir av skeptikere fremstilt som opportunistisk, ettersom brorskapets langsiktige mål er en stat styrt etter Sharialovene. Menneskerettighetsbloggeren Wael Abbas, en av frontfigurene under demonstrasjonene, hevder blant annet at det ikke finnes noe slikt som en «moderat» islamist Men Det muslimske brorskap er også en del av det globale samfunnet gjennom medier og direkte kontakt. De ønsker seg hverken tilbake til 600-tallets kalifat eller 1990-tallets Afghanistan. Deres politikk og retorikk er såpass farget av menneskerettslig og demokratisk tenkning at det i stor grad er blitt en integrert del av Brorskapets egen ideologi.
Deltakelse i det demokratiske Egypts politiske system vil også bidra til at den yngre generasjonen med Muslimbrødre gradvis påvirkes av og sosialiseres inn i det vi håper skal bli en demokratisk politisk kultur. Under enhver omstendighet fremstår det som om mange blant Egypts liberale krefter, for eksempel Muhammad al Baradei, innser at alle aktører, også Det muslimske brorskap, må ha en stemme i et sant demokrati. En må heller ikke glemme den enorme effekten selve revolusjonen vil ha hatt for samarbeidsviljen mellom de ulike politiske kreftene. Den berusende erfaringen av å sammen kaste en mangeårig diktator gjennom et ikke-voldelig folkeopprør har trolig skapt en fellesskapsfølelse som kan bidra til å skape et politisk klima preget av tillit.