Gjennom feltarbeid i Accra, hovedstaden i Ghana og en viktig metropol i Vest-Afrika, har jeg fått mulighet til å bli kjent med unge mennesker som ved hjelp av ulike strategier forsøker å følge sine drømmer og håp for fremtiden. De fleste vil ha en utdanning, og alle trenger arbeid.
Det er en tøff virkelighet, der lite kommer gratis. Barn og ungdom vet at de blir utnyttet for sin billige arbeidskraft, og de kan fortelle om perioder der de ikke har hatt noe sted å bo eller perioder med lite mat.
Det som allikevel var mest slående, var de unges evne til å se fremover og til å arbeide mot det de håpet ville bli en tryggere fremtid.
Men for at de unge i byene skal få beholde håpet om endring og bruke sin kreativitet og energi, må nye arbeidsplasser skapes. Vi står overfor en situasjon der det er enorm arbeidsledighet blant de unge i byene, og utsiktene til å få skapt nok arbeidsplasser i tiden fremover er urovekkende. I områder der nye arbeidsplasser uteblir, får man ungdom som ikke er trengt av noen. Store grupper med ungdom som ikke ser mulighet for egen sosial mobilitet og ikke øyner håp om endring, utgjør en stor sikkerhetsrisiko.
Det er nødvendig at norsk bistandspolitikk tar inn over seg de utfordringene og mulighetene som finnes i afrikanske byer. Man må ha kunnskap om de komplekse forholdene i byene, og utarbeide bistandsprosjekter basert på de unges kunnskap om sin egen verden og dens utfordringer. Spørsmålet er hvordan man best kan bidra til utvikling, til frihet til å velge og til å følge sine drømmer i en kompleks urban setting. Det er lite fruktbart dogmatisk å følge vestlige idealer for hva barn og unge skal gjøre. Bistandsarbeid rettet mot barn og ungdom i afrikanske byer må anerkjenne at de unge selv har en del kunnskap om egne muligheter og valg, og at de kjenner til både utfordringene og mulighetene byene byr på.
En del av dagens bistandsarbeid motarbeider ungdom, i stedet for å hjelpe dem og støtte deres egne strategier for sosial mobilitet. Et eksempel på dette er at mange unge som migrerer til byene i Afrika for å arbeide, flyttes tilbake til sine ”hjem”. Dette blir da gjort uten at det nødvendigvis er tatt høyde for at barna og ungdommene ofte har tatt initiativ til å forlate dette ”hjemmet” til fordel for et liv som hardt arbeidende barn og ungdom byen.
Det er videre viktig som en bistandsstrategi å ta tak i de internasjonale strukturene som fortsetter å gjøre det vanskelig for flere afrikanske land å få tilgang på det internasjonale markedet og på den måten utvikle egen industri og derigjennom arbeidsplasser. Det er ikke med denne kritikken ment å frita lokale myndigheter for deres ansvar for de unge i eget land, men fokus på feil og mangler i politisk lederskap i afrikanske land mangler ikke - verken i bistandspolitikken eller i media. Derimot trekkes det sjelden linjer mellom unges livsmuligheter i afrikanske byer og for eksempel internasjonal handelspolitikk.
Det er snakk om millioner av unge mennesker som sliter hver dag for å finne et levebrød for seg selv i afrikanske byer. Det hjelper ikke med små prosjekter der ti jenter lærer å sy klær og ti andre lærer å bli frisører. Det er begrenset hvor mye de kan selge til hverandre på det lokale markedet uten en videre utvikling av industri og eksport.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Ny Tid.