Den gang var det Vesten som gjennom lån og bistand skulle løfte Afrika ut av fattigdommen. Kald krig, naive vestlige politikere, afrikansk vanstyre og en feilslått økonomisk politikk satte imidlertid en effektiv stopper for forsøket. I dag er det Kina som har satt fart i en ny økonomisk boom for Afrika.
Skal Afrika klare å reise seg denne gangen, slik India og Kina har gjort det de to siste desenniene? Det er tegn som tyder på at flere afrikanske land denne gangen skal klare å bygge opp en mer allsidig og bærekraftig økonomi, men flere hindre må forseres på veien.
Det nye Asia
I løpet av de siste ti årene har en rekke afrikanske land sør for Sahara opplevd en eventyrlig økonomisk vekst, økte investeringer, mer demokrati, voksende middelklasse og bruk av ny teknologi. I 2007 og 2008 hadde flere land i det sørlige Afrika, Kenya, Tanzania og Uganda en vekst i bruttonasjonalproduktet på linje med de to asiatiske gigantene India og Kina.
Det er de store råvareprodusentene av olje og mineraler som har stått for brorparten av veksten. Angola hadde i fjor en økonomisk vekst på 9,8 prosent. Kun oljestaten Qatar hadde en høyere vekst. I 2007 sto Sør-Afrika og Nigeria alene for over halvparten av bruttonasjonalproduktet på hele kontinentet, men andre land kommer nå etter. Rwanda tjener gode penger på turisme, og Malawi har effektivisert jordbruket og kan vise til rekordeksport av kaffe, te, tobakk og sukker. Landet hadde i fjor en økonomisk vekst på 8,3 prosent. Dette er den fjerde største økonomiske veksten i verden.
Afrikas tiår
Finanskrisen rammet også land på det afrikanske kontinentet, men i mindre grad enn det mange fryktet. Mens investeringene sank med om lag 20 prosent på verdensbasis i 2008, økte de utenlandske investeringene i Afrika med 16 prosent, til nær 365 milliarder norske kroner. I følge OECD er det aldri blitt investert så mye i Afrika tidligere. Og direktør Robert Zoellick i Verdensbanken har ikke tatt tilbake sine ord om at dette er ”Afrikas tiår for utvikling”.
Ifølge IMF hadde de afrikanske landene sør for Sahara en gjennomsnittlig vekst på om lag 2 prosent i fjor. De foregående årene hadde landene i regionen hatt en gjennomsnittlig vekst på i snitt 5 til 7 prosent. Det internasjonale pengefondet (IMF) regner med at veksten for de samme landene vil bli 4,5 prosent i år og tilsvarende for 2011. Dette er den sterkeste veksten utenfor Asia og større enn i land som Brazil, Russland, Mexico og andre land i Øst-Europa.
Presidenten i Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB), Donald Kaberuka, er enda mer optimistisk. Han spår en gjennomsnittlig vekst på 7 prosent i 2011.
Under et besøk i Kenya i mars gikk sjefen for Det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, ut og nærmest friskmeldte Afrika:
- Over hele det afrikanske kontinentet kan vi se tegn til nytt liv. Handelen kommer i gang, eksportinntektene går opp, bankkredittene utvides og den økonomiske virksomheten griper om seg. Kort sag tror jeg vi kan si at Afrika er tilbake på banen.
Enorme ressurser
Afrika utgjør en femtedel av jordens landareal og en tredel av verdens mineralreserver. Jakten på Afrikas olje er allerede godt i gang. I følge British Petroleum sitter Afrika på ni prosent av verdens oljereserver. I antall fat tilsvarer dette over 100 milliarder fat. I tillegg befinner åtte prosent av verdens gass seg under afrikansk jord og hav.
Afrika leverer nå mer olje til USA enn Midtøsten. For øyeblikket kommer 20 prosent av den totale amerikanske oljeimporten fra Afrika, og det er forventet at kontinentet skal bidra med minst 25 - 30 prosent av forbruket i 2015. Om lag 30 prosent av Kinas oljeimport kommer i dag fra afrikanske land. Oljen er blitt en dominerende del av den politiske og økonomiske virkeligheten i land som Nigeria, Angola, Republikken Kongo, Gabon, Ekvatorial-Guinea, Kamerun og Tsjad
Stor profitt
Nå ser det ut til at flere enn kineserne har fått øynene opp for fordelaktive investeringer i Afrika og utsiktene til profitt er gode.
Ifølge den kjente britiske Oxford-professoren Paul Collier, forfatteren av boken "The Bottom Billion," ga investeringene til 954 offentlige selskaper i perioden 2000 til 2007 en gjennomsnittlig avkastning på 11 prosent. Avkastningen var 65 prosent større enn tilsvarende investeringer i asiatiske land og i Sør-Amerika. En avgjørende faktor var billig arbeidskraft.
Kineserne kommer
Ironisk sett er det ikke kapitalistiske vestlige land som driver fram Afrikas nye økonomiske boom. I dag er det den sosialistiske Folkerepublikken Kina og India som investerer mest i Afrika. I enkelte afrikanske hovedsteder er det mer vanlig å treffe på en kineser enn en europeer. På markedsplassene er det billige kinesiske produkter som dominerer.
Kineserne er på desperat jakt etter råvarer og de har ingen begrensninger. Krig, korrupte regimer og menneskerettighetsbrudd står ikke i veien for milliardkontrakter og investeringer.
Den totale handelen mellom Kina og Afrika hadde i 2008 en verdi på 106,8 milliarder dollar, en tidobling på åtte år. Og Kina har nå passert USA som Afrikas viktigste handelspartner.
Tigerbalsam
Kineserne har lært av egne erfaringer. På slutten av 1970-tallet takket de ja til 10 milliarder dollar i lån fra naboen Japan. Den gang var det japanerne som var på desperat jakt etter råvarer. Dette var markedslån som ble brukt til ny infrastruktur og ny teknologi, men tilbakebetalingen skjedde i form av store leveranser av kull og olje.
Nå tar kinesernes i bruk samme medisin for å lindre sin egen verk etter viktige råvarer, samtidig får råvarerike afrikanske land nyte godt av den samme medisinen. Siden 2004 har Kina investert i nær 14 milliarder dollar på det afrikanske kontinentet.
Det krigsherjede Angola har nytt godt av lån til å utvikle oljeindustrien og infrastruktur. I dag høster Angola fruktene og har den nest største økonomiske veksten i verden. Landets årlige oljeinntekter overstiger den samlede årlige bistanden til Afrika.
Good and bad guys
Professor i utviklingsstudier ved American University og forfatter av boken "The Dragon’s Gift: The Real Story of China in Africa," Deborah Brautigam, mener det er liten grunn for afrikanerne å frykte Kina.
Hun mener at det er riktig at kineserne i mange tilfeller har satt betingelser om bruk av kinesiske selskaper og en viss andel arbeidere. Dette reduserer afrikanernes muligheter, men hun viser også til eksempler hvor Kina er langt mer sjenerøs enn demokratiske kapitalister fra Vesten. Vi ser også at afrikanske land i langt større grad stiller krav som tilgodeser egne interesser.
President Joseph Kabila i Den demokratiske republikken Kongo har således inngått en avtale om gruvedrift med kineserne. Avtalen, som er verdt tre milliarder dollar, sikrer regjeringen i Kongo 32 prosent av utbyttet. Dette overstiger langt de 7 til 25 prosentene som har vært vanlig ved kontrakter med vestlige selskaper.
Økonomiske soner
Kineserne er også i ferd med å etablere egne økonomiske soner på det afrikanske kontinentet: i Nigeria, Egypt, Etiopia, Mauritius, Zambia og Algerie. Dette skjer etter samme vellykte modell som Kina anvendte på hjemmebane i 1980 og 1990-årene. Kineserne står for både design, rådgiving, bygging og delvis finansiering av de nye sonene.
Deborah Brautigam mener at disse økonomiske sonene kan bli av avgjørende betydning for utviklingen i flere fattige afrikanske stater.
Gevinsten for kineserne består i: kortere avstand til råvarer, flytting av egen forurensende industri, billigere arbeidskraft, større nærhet til ulike markeder og viktig stimulering av en stadig mer ekspansiv kinesisk økonomi. For afrikanerne betyr det: jobbmuligheter, ny teknologi og infrastruktur. Slik Brautigam ser det, er dette en gylden mulighet for de afrikanske statene til å bli en del av den globale økonomien. Alternativet er å forbli en råvareleverandør for resten av verden.
Voksende middelklasse
En voksende middelklasse har vært med på å skape et stort privat marked i Afrika. I følge Verdensbanken bor hver tredje afrikaner i et land som de ti siste årene har hatt en årlig økonomisk vekst på mer enn fire prosent.
Når det gjelder inntekten per innbygger, er afrikanerne i dag rikere enn indere og en rekke afrikanske stater har høyere brutto nasjonalinntekt per innbygger enn Kina. Det overraskende er at en stor del av den økonomiske veksten ikke er drevet fram av salg av råvarer som olje og diamanter alene, men av et voksende privat marked.
Ifølge den indisk-amerikanske utviklingseksperten Vijay Majahan har privatmarkedet og servicenæringen de siste fire årene stått for to tredeler av Afrikas bruttonasjonalprodukt. En sterkt økende middelklasse utgjør i dag om lag 300 millioner av en total befolkning på én milliard.
I dag bor kun en tredel av Afrikas befolkning i byer, men disse står for 80 prosent av den totale verdiskapingen. Om 30 år vil om lag halvparten av alle afrikanere bo i byer.
Optimisme
Også den jevne afrikaner merker at hverdagen er blitt bedre. En undersøkelse The New York Times gjorde i samarbeid med Pew Global Attitudes Project i 2007 viste at mer enn halvparten av afrikanere mener at de var i en bedre situasjon enn for fem år siden.
Ifølge Verdensbanken er antallet fattige, de som tjener mindre enn 1,25 USD dagen, gått ned fra 58 prosent i 1996 til 50 prosent i 2005.
Daglig leder i Statens investeringsfond for utviklingsland (Norfund), Kjell Roland, bekrefter optimismen:
- Det har skjedd enorme endringer i mange afrikanske land de siste årene, særlig sør for Sahara. Nå investeres det ikke kun i olje, gruver og fem stjernes hoteller i hovedstedene. Vi ser en rekke private investeringer på ulike felt. Afrika sliter imidlertid med et dårlig rykte, men nå bør også norske selskaper våkne opp, sier Roland, og legger til at utenlandske investeringer er langt viktigere enn bistand for å skape utvikling i Afrika.
Demokrati og teknologi
Det er en rekke faktorer som har bidratt til den økonomiske veksten de siste ti årene: mer demokrati, færre kriger og væpnede konflikter, bedre infrastruktur og bruk av ny teknologi har vært avgjørende. Samtidig har det skjedd en viss holdningsendring: fra å se på afrikanske land som bistandsmottakere til handelspartnere.
Ifølge Freedom House, en USA-basert demokrati- og menneskerettighetsorganisasjon, regnes 9 av 48 land sør for Sahara som frie demokratier. 23 land har et begrenset demokratisk styresett og 16 land er udemokratiske. Mens det i 1974 kun ble avholdt tre parlamentsvalg på hele det afrikanske kontinentet, ble det i 2005 avholdt 40 slike valg.
Bedre infrastruktur og bruk av ny teknologi har også satt fart i den økonomiske veksten. Landene sør for Sahara har gjennomgått en teknologisk revolusjon. På mindre enn ti år er mobildekningen på over 60 prosent i disse landene. I urbane strøk er dekningen på over 90 prosent.
Fredeligere Afrika
Færre kriger og væpnede konflikter har også gitt større muligheter for økonomisk vekst og økt levestandard. Samtidig bidrar økt levestandard til å dempe konfliktnivået og opprettholde fred.
På slutten av 90-tallet pågikk det 10 kriger i Afrika. De fleste av disse, for eksempel i Angola, Sierra Leone og Liberia, er i dag avsluttet. I 2007 ble det kun registrert én krig, i Somalia. Slutten på den kalde krigen og et større internasjonalt engasjement for fred og utvikling har bidratt til en positiv utvikling. FN og Den afrikanske union (AU) har blitt stadig viktigere aktører for å dempe konflikter og sikre fred.
Likevel pågår det alvorlige væpenede konflikter, som i Somalia, Sudan og Kongo. Dessuten er det en rekke ulmende konflikter som kan blusse opp, som i Nigeria, Guinea-Bissau, Nigeria og Elfenbenskysten.
Problemer i kø
Framgangen gjelder imidlertid ikke alle land, og fremdeles er det store uløste problemer, som krig og humanitære kriser, korrupsjon og vanstyre, sult og epidemier, sterk befolkningsvekst, migrasjon og flyktningstrømmer. I tillegg kan klimaendringer føre til matmangel og migrasjon.
Økonomiene i mange afrikanske land er også i utgangspunktet små, derfor utgjør heller ikke den prosentvise veksten all verden. Den store befolkningsveksten fører også til at den økonomiske veksten ikke er stor nok til å redusere fattigdommen.
I 2050 vil befolkningen utgjøre 1,5 milliarder og i 2100 to milliarder mennesker. Da vil hvert fjerde menneske på jorden være en afrikaner. Afrika har også den yngste befolkningen. Halvparten er under 18 år. Resultatet av fortsatt økonomisk vekt kan imidlertid dempe veksten i folketallet.
Alle land har heller ikke fått tatt del i veksten. Fremdeles er det land som Sør-Afrika og de store råvareproduserende landene som står for veksten. Av Afrikas 200 største selskaper var det i 2008 kun ett som var registrert hjemmehørende utenfor Sør-Afrika. Dårlig styresett fører også til en skjev fordeling av rikdommen i mange afrikanske land.
Utvikling eller utbytting
Høye matvarepriser har ført til at land som Kina, Saudi-Arabia og andre rike land kjøper eller leier store jordbruksområder i afrikanske land.
Mange spør seg om dette er utvikling eller utbytting. Tilhengerne mener dette skaper utvikling og tilfører fattige jordbruksland sårt tiltrengt kapital for investeringer i jordbruket. Motstanderne hevder fattige bønder blir presset ut av jorden de har dyrket gjennom generasjoner.
Den første globaliseringen førte til kolonisering av Afrika. Mange stiller spørsmål om dagens økonomiske globalisering vil skape vekst og utvikling i Afrika eller om det er snakk om en ny kolonialisering og utbytting.
Artikkelen er også publisert i Perspektiv nr. 2 2010.